Concertato

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Concertato (av italiensk concertare, «avtale», «harmonisere», «arrangere»[1]) er et begrep fra tidligbarokken som innebærer at en gruppe instrumenter eller stemmer deler en melodi, vanligvis avvekslende og oftest over en basso continuo. I vår tid brukes begrepet nesten alltid som et adjektiv: i concertato-stil eller italiensk: stile concertato.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Stilen utviklet seg i Venezia sent på 1500-tallet, spesielt gjennom Andrea Gabrieli og nevøen Giovanni, som begge skrev for den unike akustikken i Markuskirken. På grunn av tidsforsinkelse fant kor og instrumentgrupper det vanskelig å framføre musikken helt unisont når de var utplassert på ulike steder i det store og resonante kirkerommet, men komponistene oppdaget at det var mulig å skape en mektig stereofonisk klang ved å stille opp korene rett overfor hverandre og plassere instrumentgruppene slik at musikerne kunne høre de ulike korene like godt. Et annet begrep som ofte ble brukt om denne antifone bruken av korene i Markuskirken er cori spezzati.

Komposisjoner i den nye stile concertato ble hurtig populær også andre steder: fra Nord-Italia spredte de seg til resten av Italia og til det tyske området, deretter gradvis over hele Europa.

Tidlig på 1600-tallet ble nesten all musikk med sangstemmer og basso continuo kalt en concerto, men denne bruken er ganske langt fra dagens betydning: et eller flere soloinstrument akkompagnert av et orkester. Tidlig på 1600-tallet var kirkemusikk i stile concertato ofte avledet av motetten ved at tekster som hundre år tidligere ble tonesatt for en jevnt flytende polyfon a cappella-sang, nå ble satt ut for stemmer og instrumenter i stile concertato. Disse stykkene, som ikke lengre ble kalt motetter, fikk ulike navn som concerto, Psalm (om det var en tonesatt salmetekst), sinfonia, eller symphoniae (eksempelvis i Heinrich Schütz's samling Symphoniae Sacrae).

Stile concertato gjorde det mulig å skrive svært dramatisk musikk, et av kjennetegnene ved tidligbarokken.

Komponister som skrev i stile concertato[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ sdl

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co., 1947. (ISBN 0-393-09745-5)
  • The New Harvard Dictionary of Music, ed. Don Randel. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press, 1986. (ISBN 0-674-61525-5)
  • Article «concertato» in The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. (ISBN 1-56159-174-2)