Ars nova

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ars nova var en stilistisk musikkperiode i senmiddelalderen, først og fremst i Frankrike, som omfattet epokemessig fra omlag Roman de Fauvel (1310 og 1314) og til Guillaume de Machaut som døde i 1377. Stundom blir begrepet benyttet mer generelt og referer til all europeisk polyfonisk musikk (mangestemmig) på 1300-tallet, og omfatter da figurer som Francesco Landini som virket i Italia. Begrepet «italiensk ars nova» benyttes stundom for å betegne musikken til Landini og hans landsmenn. Begrepet «ars nova» betyr «ny kunst» eller «ny teknikk», og ble første gang benyttet i en utgivelse av den franske musikkteoretikeren Philippe de Vitry (ca 1322).

Ars nova er generelt benyttet i sammenheng med et annet begrep, ars antiqua, som referer til musikken fra den umiddelbare forgående tidsalder, vanlig tilbake til tiden av polyfonisk musikk ved Notre-Dame og såldes dekkende for perioden fra omtrent 1170 til 1320. Grovt sett er ars antique musikken på 1200-tallet, og ars nova musikken på 1300-tallet, og mange musikkhistorikere benytter begrepene i denne generelle mening.

Ars nova var kontroversiell for Den romersk-katolske kirke og musikken ble sterkt avvist av pave Johannes XXII. Den monofoniske kirkesang, allerede harmonisert med enkel organum, var blitt endret, fragmentert og skjult under verdslige sanger. Lyrikken i kjærlighetssanger kunne bli sunget på hellige tekster, eller at hellige tekster kan ha bli plassert innenfor en velkjent verdslig melodi. Det var ikke kun polyfonisk musikk som fornærmet middelalderens ører, men at verdslig musikk blandet seg med hellig og således albuet seg inn i liturgien.

Stilistisk atskilte musikken fra ars nova seg fra de forgående tidsepokene på flere vis. Utviklingen i notasjon tillot at noter ble skrevet med store frihet i rytme (modalnotasjon), og omgikk stengslene i rytmiske tonearter som var gjeldende på 1200-tallet; verdslig musikk hadde overtatt mye av den polyfoniske raffinement som tidligere eksisterte kun i kirkemusikk; og nye teknikker og former ble framtredende. Den isorytmiske motetten ble også utviklet på denne tiden. Isorytmikken ble til som et motstykke til de rytmiske strukturene som hadde rådd i musikken hundreåret tidligere. Ars nova gjorde det mulig for komponistene å eksperimentere på nye vis, og finne nye og djervere harmoniske virkemeddel. Karakteristisk for stilen er kadensen, en parallell kvint fra syvende trinnet til grunntrinnet. Den overveiende estetiske effekten av disse endringene var å kunne skape musikk med større uttrykkskraft og variasjon enn tidligere. Den brå endringen som skjedde med den heftige nye musikalske uttrykkskraften kan bli sammenlignet med introduksjonen av perspektivet i maleriet, og det er hensiktsmessig å minne om at disse endringene i musikkhistorien var samtidig med de store endringene innenfor maleri og litteratur i den tidlige renessansen.

Den største utøveren av den nye musikalske stilen var uten tvil Guillaume de Machaut, som for øvrig hadde en like fremragende karriere som prest og poet. Det er knapt noe sted hvor ars nova er mer perfekt framvist enn i Machauts betydelige verker bestående av motett (flerstemthet), lai (sang), virelai, rondeaux, og ballader.

Mot slutten av 1300-tallet ble det utviklet en ny skole av komponister og poeter, sentrert rundt i Avignon i sørlige Frankrike. Den meget manneristisk stilen som ble utviklet på denne ble ofte kalt for ars subtilior, skjønt en del forskere velger å betrakte det som en senere utvikling av ars nova heller enn å atskille det i en egen skole. Denne merkelige, men ganske interessante musikkutvalget med begrenset spredning (hovedsakelig sørlige Frankrike, Aragon og senere Kypros), var opplagt påtenkt for å bli framført av spesialister for et publikum av kunstkjennere, og fungerer som en sluttnote for hele middelalderen.

[rediger] Kilder til Ars Nova

• Roman de Fauvel ca 1351, Paris, eldste kildeskrift.
• Codex Ivrea andre halvdel av 1300-tallet, messesatser, motettar, chansoner.
• Codex Apt ca 1400, Avignon. Sammen med Codex Ivrea er dette hovedkilden til fransk kirkemusikk på 1300-tallet.
• Machaut MSS 1360-1375. Fire band i Paris, et i New York. Samlede verk etter Machaut, utarbeid under overoppsyn av han selv.
• Codex Reina Sent 1300-tall, Italia. Tohundre verk, både italiensk og fransk Ars Nova. Noen senere komposisjoner, blant annet av Guillaume Dufay.

[rediger] Litteratur

• Gleason, Harold, & Warren Becker (1986): Music in the Middle Ages and Renaissance. Music Literature Outlines Series 1. Bloomington, Indiana: Frangipani Press. ISBN 0-89917-034-X
• Hoppin, Richard H. (1978): Medieval Music. New York: W. W. Norton & Co. ISBN 0-393-09090-6
• Snellings, Dirk (2003): «Ars Nova and Trecento Music in 14th Century Europe», oversatt av Stratton Bull, 12. CD Booklet CAPI 2003.