Communist Party of Great Britain
Communist Party of Great Britain (CPGB) var et tidligere britisk politisk parti, og var i sin tid landets største kommunistparti. Det ble imidlertid aldri noe masseparti som søsterpartiene i Italia og Frankrike. Partiet eksisterte fra 1920 til 1991. Det eksisterer en gruppe som kaller seg CPGB, men denne har ikke noe med det opprinnelige CPGB å gjøre.
Innhold |
Grunnleggelse og tiden frem til den annen verdenskrig [rediger]
Partiet ble dannet i 1920 da flere mindre marxistiske parti gikk sammen etter oppfordring fra den Tredje Internasjonalen (Komintern). Det red på den kortvarige bølgen av radikalisme i Storbritannia etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen. En av de ledende personlighetene i partiet helt fra starten var Harry Pollitt.
Flere spørsmål var sterkt omstridt blant de som dannet partiet, blant annet om partiet skulle stille til valg, og om forholdet til Labour. Avgjørelsen ble at partiet stilte til valg, og gikk inn for kollektiv tilslutning til Labour, som i stor grad bygde på kollektivt medlemskap av fagforeninger og individbaserte partier i partiet, som for eksempel Independent Labour Party (ILP). Men Labour nektet kommunistene kollektivt medlemskap.
Rett før generalstreiken i 1926 ble mesteparten av partiledelsen i CPGB arrestert og fengslet, men tross dette sto medlemmene i partiet i brodden under generalstreiken og den samtidige og mer langvarige gruvearbeiderstreiken. Medlemstallet i partiet økte derfor kraftig i gruveområdene i 1926 og 1927. Her slo partiet røtter som varte i mange tiår, ja helt til partiet ble oppløst enkelte steder. CPGB klarte å danne et lag av ihuga aktivister, men oppslutningen var avgrenset til visse område, som gruveområdene, visse industribyer som Glasgow og deler av stor-London der det også bodde en god del jødiske arbeidere.
Denne basisen ble truet under den politikken Stalin-regimet fikk Komintern til å slå inn på i 1929, da sosialdemokratene i noen år ble sett på som «sosialfascister», og partiet prøvde å opprette egne fagforeninger. Dette ble en fiasko. Bare én eneste kampanje partiet startet i denne perioden var vellykka. Det var dannelsen av National Unemployed Workers' Movement, som ledet store demonstrasjoner mot massearbeidsledigheten under depresjonen og var aktiv på hele 1930-tallet.
Etter at Hitler hadde kommet til makten i Tyskland, slo Komintern etter hvert om til den såkalte folkefrontpolitikken. Den gikk ut på at fascismen og nazismen var hovedfaren for hele arbeiderbevegelsen og at kommunistene derfor måtte arbeide for et samarbeid mellom alle anti-fascistiske krefter, ikke bare med sosialdemokratene, men også borgerlige krefter. CPGB prøvde nå å få i stand en allianse med Labour.
Denne politikken var mer populær, og i 1935 fikk partiet valgt sitt første parlamentsmedlem på en egen kommunistisk liste, William Gallagher fra West Fife i Skottland, et kullgruveområde der partiet hadde stor støtte. De kommunistene som før hadde sittet i parlamentet, hadde vært valgt på Labour-lister.
På 1930-tallet kjempet kommunistpartiet mot den ettergivende appeasementpolitikken som de konservative regjeringene førte overfor det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. På gatene spilte kommunistene en ledende rolle i kampen mot British Union of Fascists, ledet av Sir Oswald Mosley, som arrangerte anti-semittiske aksjoner i London og andre byer.
Da andre verdenskrig brøt ut, fulgte flertallet i ledelsen av CPGB den politikken som da plutselig gjaldt etter nok et av Stalins krumspring. Dette møtte sterk opposisjon innen i partiet, der Harry Pollitt trakk seg fra partiledelsen i protest. Men etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 snudde partiet, og Pollitt ble på nytt generalsekretær. Støtten til krigen var fra nå svært sterk, og partiet krevde tidlig opprettelse av Den andre fronten i Vest-Europa i den lange perioden da Østfronten var den eneste. De gikk imot streiker, arbeidet for økt produktivitet og støttet den nasjonale samlingsregjeringen under Winston Churchill (Conservative) og Clement Attlee (Labour).
Etter den annen verdenskrig [rediger]
CPGB nådde høyden av sin oppslutning i 1945, da de fikk over hundre tusen stemmer og to parlamentsmedlemmer, Gallacher fra Skottland og Phil Piratin fra Mile End i Øst-London. Imidlertid ble partiet rammet av det britiske «first past the pole»-valgsystemet (enmannskretser) og deres representanter i parlamentet gjenspeilte derfor ikke oppslutningen partiet hadde. Medlemstallet nådde toppen i 1943, med cirka 60 000. Sammenlignet med enkelte andre europeiske land er dette likevel lite, da det franske kommunistpartiet rett etter krigen hadde 800 000 medlemmer, og det italienske kommunistpartiet 1,7 millioner.
Den kalde krigen rammet de britiske kommunistene hardt. De mistet parlamentsrepresentatsjonen etter valget i 1950 og måtte revurdere politikken sin. Dette skjedde i 1953, da partiet vedtok et historisk program kalt The British Road to Socialism (BRS), som i klare ordelag går inn for en fredelig og gradvis overgang til sosialisme, et reformistisk program. BRS-programmet var, med kun noen revideringer i form, CPGBs program til partiet ble oppløst og det er fortsatt prinsipprogrammet til det nåværende Communist Party of Britain CPB, som hevder å ha politisk kontinuitet med CPGB.
Fra krigstida til omlag 1956 hadde kommunistpartiet sin største innvirkning i arbeiderbevegelsen, med mange tillitsvalgte i fagbevegelsen som medlemmer, særlig i gruvearbeiderforbundet og blant industriarbeiderne. Partiet hadde også en viss indirekte innvirkning på venstresida i Labour.
Hendelsene i 1956 fikk store virkninger på mange kommunistpartier, også det britiske. Både Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin-tida og særlig undertrykkingen av den nasjonale oppstanden i Ungarn gjorde at medlemstallet falt kraftig.
Etter dette fungerte partiet mest som ei pressgruppe overfor Labour, først og fremst via posisjonen kommunistene fortsatt hadde i fagbevegelsen. Partiavisen Daily Worker skiftet navn til Morning Star, som fortsatt utgis, men som nå er formelt uavhengig av noe parti (Morning Star si nettutgave finner du her: [1]). De indre motsetningene i partiet økte mellom reformkommunister som ville være selvstendige i forhold til Moskva og mer tradisjonelle kommunister. Maoismen fikk derimot liten støtte i CPGB.
I 1968 kritiserte CPGB åpent den sovjetiske intervensjonen i Tsjekkoslovakia, og reformkommunistene dreide i retning den uavhengige og demokratiske «eurokommunismen» i Italia og Spania. I 1977 brøt noen tradisjonalister ut og dannet New Communist Party of Britain. Reformkommunistene i partiet ga på sin side ut tidsskriftet Marxism Today, som fikk en relativt stor innvirkning, og lesere også utenfor partiet. I 1988 brøt resten av de mer tradisjonelle kommunistene ut, og dannet Communist Party of Britain (CPB). I 1991 vedtok ledelsen av rest-CPGB å oppløse partiet. Det er i dag CPB som blir ansett å være CPGBs etterfølger, og dette partiet har den juridiske eneretten til å kalle seg Det kommunistiske partiet i England, Skottland og Wales.
Generalsekretærer i CPGB [rediger]
- 1920: Albert Inkpin
- 1929: Harry Pollitt
- 1939: Rajani Palme Dutt
- 1941: Harry Pollitt
- 1956: John Gollan
- 1975: Gordon McLennan
- 1989: Nina Temple
