Tom Wintringham
| Tom Wintringham | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. mai 1898[1][2] Grimsby | ||
| Død | 16. august 1949 (51 år) Owmby, Lincolnshire | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, aktivist | ||
| Utdannet ved | Balliol College Gresham's School | ||
| Nasjonalitet |  Storbritannia England | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Pseudonym | Tiberius Gracchus | ||
| Debut | War! And the way to fight against it (1932) | ||
Thomas Henry (Tom) Wintringham (født 15. mai 1898, død 16. august 1949) var en britisk offiser, militærhistoriker, journalist, dikter, marxist, politiker og forfatter. Han var en betydningsfull figur i opprettelsen av Home Guard, den britiske hjemmefronten, under den andre verdenskrig, og var en av de som grunnla det sosialistiske partiet Common Wealth Party i 1942. Etter krigen fungerte partiet hovedsakelig som en politisk pressegruppe.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Tom Wintringham ble født 1898 i Grimsby i Lincolnshire, fikk sin første utdannelse i Holt, Norfolk og studerte ved Balliol College ved Universitetet i Oxford. I 1915 ble han valgt til Brakenbury-stripendiat i historie ved Balliol,[3] men i løpet av den første verdenskrig utsatte han sin akademiske karriere for å gå inni Royal Flying Corps, tjenestegjorde som mekaniker og motorsykkelbud.
Mot slutten av krigen var han involvert i en kortvarig barakkeopprør, en av mange mindre forseelser som gikk ubemerket på denne tiden. Han vendte tilbake til Oxford, og under en lang ferie besøkte han Moskva på flere måneder. Da han vendte tilbake til England dannet han en gruppe studenter som hadde det mål å etablere en britisk seksjon av den tredje internasjonale, det vil si et kommunistisk parti. Da partiet ble opprettet hadde Wintringham tatt sin eksamen ved Oxford og flyttet til London, opprinnelig for å bli advokat, men arbeidet isteden fulltid med politikk.
Politisk karriere og den spanske borgerkrig[rediger | rediger kilde]
I 1923 gikk Wintringham inn i det nyopprettede britiske kommunistpartiet. I 1925 var han en av tolv partimedlemmer som ble fengslet for opprørsk virksomhet. I 1930 var han med på å stifte kommunistavisen Daily Worker og var en av få skribenter som satte sitt egentlige navn på artiklene. Da han skrev for partiets teoretiske tidsskrift Labour Monthly etablerte han seg selv som partiets militære ekspert. Han dannet argumenter mot flyangrep og oppfordret til forberedelser for luftangrep flere år før den tyske bombingen av Guernica. Hans argumenter var grunnlaget for den mest suksessfulle av partiets kampanjer og bidro til formet myndighetenes politikk fram til utbruddet av krigen. Selv om han satt i sentrum av kommunistpartiet, var han ofte på kant med partiets politikk da han trodde på en kommunisme av allianse og samarbeid framfor autoritære ideologi om klasse mot klasse. Wintringhams meninger ble dog partidogme da Komintern innførte «folkefront», en form for kommunisme som Wintringham var foreberedt å slåss for.
I 1934 ble han grunnlegger, redaktør og hovedbidragsyter av Left Review, det første britiske litterære tidsskrift med et uttalt marxistisk hensikt. Selv om det var utgitt av Wintringham og finansiert av kommunistpartiet omfavnet bladet skribenter av alle former for sosialisme, uavhengig av deres partitilknytning. Bladet etablerte et mønster som kom til å bli kjent som kulturstudier (se eksempelvis Raymond Williams).
Ved begynnelsen av den spanske borgerkrigen, dro Wintringham til Barcelona som journalist for Daily Worker,[4] men han gikk inn i og til sist kommanderte den britiske bataljonen til de internasjonale brigadene. En del sosialistiske kommentatorer har kreditert ham med hele ideen om «internasjonale» brigader. Han hadde også en intim affære med en amerikansk journalist, Kitty Bowler, som han senere giftet seg med. I februar 1937 ble han såret i slaget ved Jarama. Mens han lå såret ble han venn med Ernest Hemingway som senere baserte en av sine litterære figurer på ham. Han tilbrakte en del tid som instruktør av maskingevær, og da han vendte tilbake til bataljonen den neste sommeren ble han smittet av tyfus, ble såret på nytt ved Quinto i august 1937 og ble hjemsendt i oktober. Hans senere bok English Captain er basert på disse erfaringene.
I 1938 fordømte kommunistpartiet hans hustru som en trotskistisk spion, men han nektet å forlate henne. Isteden forlot han partiet. Han kom generelt til å mistro partiets underdanighet til Josef Stalin og Komintern. Tilbake i England rekrutterte Tom Hopkinson ham til å arbeide for avisen Picture Post.
Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
I England begynte Wintringham å oppfordre til et bevæpnet sivilforsvar for å slå tilbake en fascistisk invasjon av Storbritannia, og så tidlig som 1938 begynte han å drive kampanje for hva som ble det britiske heimevernet.
Ved utbruddet av den andre verdenskrig søkte Wintringham om en posisjon som offiser, men ble avvist. Da kommunistpartiet kunngjorde sin politikk om å holde seg utenfor krigen grunnet Molotov–Ribbentrop-pakten, fordømte han det i sterke ordlag. Grunnet den unnfallende pasifistiske politikken til statsminister Neville Chamberlain, betraktet han de konservative som mulige nazisympatisører og skrev at de burde bli fjernet fra sine posisjoner. Han skrev for avisene Picture Post, Daily Mirror, og hadde bidrag i Tribune og New Statesman.
I mai 1940 etter å ha unnsluppet fra slaget om Dunkerque, begynte Wintringham igjen å skrive for støtte av Local Defence Volunteers, en forløpet for Home Guard. Den 10. juli åpnet han den private treningskole Home Guard ved Osterley Park i London.[5] Hans treningsmetoder var hovedsakelig basert på hans krigserfaringer fra Spania. Han fikk til og med veteraner som hadde slåss sammen med ham til å trene frivillige i antitank-krigføring og sprengning. Han lærte også bort gatekamp og gerilja. Han skrev mange artikler i Picture Post og Daily Mirror som fremmet hans syn på heimevernet under mottoet «folkets krig for folkets fred».
Den britiske hæren hadde fortsatt ikke tillit til Wintringham grunnet hans kommunistfortid, men etter september 1940 begynte hæren å ta ledelsen av treningen av Home Guard på Osterley, og Wintringham og hans kamerater ble gradvis skjøvet ut. Wintringham gikk av i april 1941. Ironisk nok, til tross for hans initiativ og aktiviteter for Home Guard fikk aldri selv lov til å bli med grunnet en politikk som stengte for kommunister og fascister.
I 1942 gikk Wintringham videre med å opprettet Common Wealth Party sammen med Vernon Bartlett, Richard Acland og J.B. Priestley. Han fikk 48 prosent av stemmene i et skotsk valgdistrikt ved suppleringsvalget i 1943 som tidligere hadde vært solid konservativt.[6] Hans hustru Kitty sto i den samme valgkretsen som han hadde kommet nær med å vinne, men ingen ble valgt. Etter krigen gikk Wintringham og de andre partistifterne inn i Labour Party.
Senere liv[rediger | rediger kilde]
I hans senere liv arbeidet han hovedsakelig innen radio og film, produserte både dokumentarer og kritiske programmer og skrev analyser. Han fortsatte å skrive om militærhistorie, motsatte seg bruken og utviklingen av kjernefysiske våpen og kjempet for Mao Zedongs Kina og Titos Jugoslavia framfor det monolittiske byråkratiet til Sovjetunionen. Hans senere kampanjer og skrifter var sentrert rundt opprettelsen av en «World Guard», en nøytral frivillig styrke som (opprinnelig) skulle vokte Palestina og India, og være tilgjengelig for FN. Det var en forløper til FNs fredsbevarende styrker, selv om det ikke var noen direkte årsakssammenheng til Wintringhams tanker.
Tom Wintringham døde den 16. august 1949 etter et hjerteanfall mens han arbeidet sammen med sin søster på hennes gård i Owmby, Lincolnshire.
Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
- War! And the way to fight against it, utgitt av kommunistpartiet (1932)
- Air Raid Warning! Why the Royal Air Force is to be doubled (1934)
- The Coming World War (1935)
- Mutiny. Mutinies from Spartacus to Invergordon (1936)
- English Captain (1939)
- How to reform the army ('Fact No. 98') (1939)
- Deadlock War (1940)
- New Ways of War (1940)
- Armies of Freemen (1940)
- Peoples' War (1942)
- Freedom is our Weapon. A Policy for Army Reform (1941)
- Politics of Victory (1941)
- Weapons and Tactics from Troy to Stalingrad (1943)
- We're Going On - Collected Poems (2006)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, oppført som Thomas Henry Wintringham, BNF-ID 10626098m[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vv41j9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Times, tirsdag 14. desember 1915 (Utgave 41037), s. 11, spalte F
- ^ Orwell, Sonia & Angus, Ian (red.): The Collected Essays, Journalism and Letters of George Orwell Volume 2: My Country Right or Left, London, Penguin
- ^ Tom Wintringham (History Learning Site)
- ^ Two By-Election Results Narrow Victory At Midlothian, The Times 13. februar 1943, s. 2 spalte D.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Calder, Angus L. (1968): The Common Wealth Party 1942-1945
- Gurney, Jason (1974): Crusade in Spain
- Fernbach, David (1981): Tom Wintringham and Socialist Defence
- Tatchell, Peter (1985): Democratic Defence
- Purcell, Hugh (2004): The Last English Revolutionary: A Biography of Tom Wintringham 1898-1949, ISBN 0-7509-3080-2
- Cullen, Stephen (2006): Home Guard Socialism
- Preston, Paul (2008): We Saw Spain Die