Ken Coates

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ken Coates
Født16. sep. 1930Rediger på Wikidata
Død27. juni 2010[1]Rediger på Wikidata (79 år)
Matlock
BeskjeftigelsePolitiker, skribent, filosof, universitetslærer, fredsaktivist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Europaparlamentet (Fjerde europaparlament, Nottinghamshire North and Chesterfield, 1994–1999)
  • medlem av Europaparlamentet (Tredje europaparlament, Nottingham, 1989–1994) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Nottingham
PartiLabour Party
NasjonalitetStorbritannia

Kenneth Sidney Coates (født 16. september 1930, død 27. juni 2010) var en britisk politiker, fredsaktivist og skribent. Han ledet Bertrand Russells fredsstiftelse og var redaktør for stiftelsens magasin The Spokesman, som første gang kom ut i mars 1970.[2] Han var medlem av Europaparlamentet for britiske Labour Party fra 1989 til 1999.

Coates var en gruvearbeider som ble sosiolog, og fikk en posisjon i sosiologi opprettet for seg ved Universitetet i Nottingham hvor han gjorde banebrytende forskning på fattigdommen i byen. Han drev en livslang kampanje for folkets kontroll og mot kjernefysiske våpen. Han var en torn i siden på Labour Party som to ganger utviste ham.[3]

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Coates ble født i Leek, Staffordshire, men vokste opp i Worthing, West Sussex.[4] Da han ble innkalt til militærtjeneste i 1948, valgte Coates isteden å bli kullgruvearbeider framfor å delta i den britiske hæren for å kjempe i Malayakrisa.[4] Han fikk senere et stipend i 1956 for å studere sosiologi ved Universitetet i Nottingham.[3]

Etter krigen i Malaya gikk han inn i det britiske kommunistpartiet, men forlot det igjen etter bruddet mellom Josef Stalin og Josip Broz Tito; Coates støttet sistnevnte. Etter den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, ble Coates og Pat Jordan midtpunktet i en marxistisk gruppe som utviklet seg i en trotskistisk retning. Etter å ha deltatt i den femte verdenskongressen til den fjerde internasjonale i 1958, som de stilte seg meget kritisk til, spilte Coates en sentral rolle i opprettelsen av en britisk internasjonal gruppe, forløperen til den britisk trotskistiske Internasjonale marxistgruppe (1968-1982). Coates hadde også en sentral posisjon i Bertrand Russells fredsstiftelse (BRPF), Instituttet for arbeiderkontroll og Europeisk nedrustning av kjernefysiske våpen (END). Han stilte til valg for Nottingham South i 1983, men tapte med flere tusen stemmer.

Europaparlamentet[rediger | rediger kilde]

Fra 1989 til 1999 var han medlem av Europaparlamentet for Labour Party, og tilbrakte fem år som medlem av dets underkomite for menneskerettigheter.

Som medlem av Europaparlamentet kom Coates i kontakt med Wadim Sagladin, en av Mikhail Gorbatsjovs rådgivere, og ideen om et fellesmøte mellom Europaparlamentet og Det øverste Sovjet (det øverste folkevalgte lovgivende organ i Sovjetunionen) kom i stand. Coates overtalte Europaparlamentet til å undersøke muligheten for et slikt fellesmøte som en praktisk mulighet for imøtekomme Gorbatsjovs opprop for et «felles europeisk hjem», og støtte hans demokratiske reformer. Eduard Sjevardnadse, Sovjets utenriksministrer, besøkte Europaparlamentet, og uttalte at han var villig til å delta i et fellesmøte. Coates besøkte Sagladin i Moskva, og som tilbød et program på fire punkter for å fremme en felles spesialsesjon.[5]

Coates var foregangsmann i å ta initiativ til rekke tiltak for bidra til at europeiske sivile institusjoner fokuserte på blant annet det meget suksessrike Pensjonistparlamentet, og som også inkluderte et spesielt Parlament for funksjonshemmede, og to Europakonferanser for arbeidsledige. Han støttet sterkt Delors program for full sysselsetting i Europa, og ble den som rapporterte fra Europaparlamentets midlertidige komite for sysselsetting som fullførte to betydelige rapporter som fikk bortimot enstemmig støtte fra Europaparlamentet.

Sammen med Tony Topham skrev Coates den offisielle historien til britiske arbeideres transportunion, foruten også en rekke bøker om fattigdom, politisk filosofi, demokratisk og humanistisk sosialisme, sosiale og økonomiske emner, fred og nedrustning, foruten også demokrati og menneskerettigheter. Hans bok The Case of Nikolai Bukharin[6] fungerte som det internasjonale grunnlaget for å rehabilitere bolsjeviklederen. Coates fortsatte å gi sin støtte til den demokratiske venstresiden i Øst-Europa, og var medlem av et rådgivende styre for det progressive magasinet Novi Plamen i Jugoslavia.

Som politiker i Labour Party hadde Coates ingen respekt for Tony Blair som avviste som en «ganske enkelt en liberaler», og gjorde Blair rasende over at han ledet opposisjonen. Selv da han for lengst var medlem av Europaparlamentet fortalte han partiledelsen i 1997 at han var skamfull over partiets nedskjæringer i velferdsstaten. Hans lokale partiavdeling krevde en forklaring, men før han rakk å gi den var han blitt utvist av paritet. Han satt da som uavhengig fram til Europavalgene 1999.[3]

Coates var spesialprofessor i fakultet for voksenopplæring ved Universitetet i Nottingham (1990–2004).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker utgitt alene eller med Tony Topham:

  • The History of the Transport and General Workers' Union, sammen med Tony Topham
  • The Crisis of British Socialism[7]
  • Beyond the Bulldozer
  • Empire no more
  • Essays on Industrial Democracy
  • Poverty: The Forgotten Englishmen
  • The New Unionism: the case for worker's control, sammen med Tony Topham
  • The Social Democrats: Those who went and those who stayed
  • Trade Union Register
  • Trade unions and politics, sammen med Tony Topham
  • Trade Unions in Britain, sammen med Tony Topham
  • Workers' Control: A Book of Readings and Witnesses for Workers' Control
  • Workers' Control: Another World Is Possible

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.guardian.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Spokesman Journal
  3. ^ a b c Kenneth Coates, The Telegraph 22. august 2010
  4. ^ a b Palmer, J. (29. Juni 2010): «Ken Coates obituary», The Guardian Online
  5. ^ Reference European Labour Forum nummer 1, sommer 1990, sidene 3–4, nummer 3, vinter 1990-91, sidene 20–22
  6. ^ Nottingham: Spokesman, 1978
  7. ^ spokesmanbooks

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]