Gråsonen
«Gråsonen» er et havområde nord for Norge og Russland. Det er en kontroversiell betegnelse som ble lansert av havrettsminister Jens Evensen (A), på et havområde mellom Norge og Russland som fra 1970 til 2010 var gjenstand for diskusjon i sammenheng med grenselinjen for kontinentalsokkelen i Barentshavet. Overlappende krav fra begge parter medførte et samlet omstridt område på 175 211 km². 27. april 2010 ble Norge og Russland tentativt enige om en oppdeling av Gråsonen.[1]
Det normale utgangspunkt for grensedragning i internasjonale forhandlinger er midtlinjeprinsippet. Både havrettstraktatens artikkel 15 og Genèvekonvensjonen av 1958 fastslår at midtlinjeprinsippet skal være det normale ved grensedragning til sjøs. Ut fra dette står det norske kravet på trygg folkerettslig grunn. Det aller meste av den såkalte Gråsonen lå innenfor det som etter normal grensedragning ville være norsk. Sovjetunionen påberopte seg imidlertid et eget vedtak fra 1926 – som ikke var anerkjent av noen andre land – som krevet at grensen skulle følge sektorprinsippet.
Området som kalles «Gråsonen» har store fiskeri- og petroleumsressurser. Fisket i «Gråsonen» reguleres av den midlertidige «Gråsoneavtalen», inngått i januar 1978. Havrettsminister Jens Evensen og hans statssekretær Arne Treholt hadde ansvaret for fremforhandlingen av Gråsoneavtalen.
Det er blitt hevdet at Evensen og Treholt gav uforholdsmessig store innrømmelser til Sovjetunionen, at dette hadde sammenheng med en pro-sovjetisk holdning, og at avtalen var til stor økonomisk og sikkerhetspolitisk skade for Norge. Senere ble Treholt avslørt som sovjetisk spion og i 1985 ble han dømt for landssvik. Han ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han lot en representant for KGB få se de norske møteprotokollene.[2] Mange mente at Evensen under forhandlingene hadde gått langt utover sine fullmakter som havrettsminister, og avtalen vakte forferdelse både på Stortinget og i hans egen regjering. Evensen forsvarte seg med at avtalen bare var ment å være en «midlertidig avtale». Til tross for dette har ikke avtalen blitt endret siden. Særlig den borgerlige opposisjonen mente også Evensens lansering av betegnelsen «Gråsonen» var meget uheldig, da den impliserte at Norge ikke fullt og helt fastholdt sitt krav på det man anså som rettmessig norsk territorium.[3]
En rekke forhold i området ble regulert av «Gråsoneavtalen» mellom Norge og Sovjetunionen/Russland. «Gråsoneavtalen» ble fornyet hvert år. Den regulerte hvordan hvert av landene fører oppsyn og kontroll med sitt eget lands fiskefartøyer i det aktuelle området. Videre fastslo avtalen at begge land kan utøve det samme oppsynet over andre lands fartøyer.
Blant annet på grunn av de usikre forvaltningsforholdene kunne det ikke igangsettes leteboring eller utvinning av olje og gass i Gråsonen.
[rediger] Området
I følge avtalen var gråsonen begrenset av arealet innenfor følgende punkter:
- 70° 40'N 32° 04,6'Ø
- 71° 30'N 30° 00'Ø
- 74° 00'N 30° 00'Ø
- 74° 00'N 33° 30'Ø
- 73° 18'N 33° 30'Ø
- 72° 50'N 36° 30'Ø
- 70° 50'N 36° 30'Ø
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Enighet mellom Norge og Russland i delelinjeforhandlingene
- ^ Stein Vale (2009): Teppefall i Treholtsaken. Oslo: Cappelen Damm, s.34-36 og s.135.
- ^ Kåre Willoch (2002): Myter og virkelighet. Oslo: Cappelen.
