Victor Herbert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Victor Herbert
Født1. feb. 1859[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dublin
Død26. mai 1924[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (65 år)
New York (USA)[3]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, manusforfatter, cellist Rediger på Wikidata
Utdannet vedStaatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
USA
GravlagtWoodlawn gravlund
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
Victor Herbert på Commons

Victor August Herbert (født 1. februar 1859 i Dublin, død 26. mai 1924 i New York City) var en irskfødt amerikansk komponist, cellist og dirigent med tysk bakgrunn. Selv om Herbert hadde en solid karriere som cellosolist og dirigent, er han best kjent som komponist av mange suksessfulle operetter som hadde premiere på Broadway fra 1890-tallet til første verdenskrig. Han var også en av de fremste Tin Pan Alley-komponistene, og etablerte senere American Society of Composers, Authors and Publishers. Som profilert komponist skrev Herbert to operaer, en kantate, 43 operetter, musikk til 10 skuespill, 31 komposisjoner for orkester, ni bandkomposisjoner, ni cellokomposisjoner, fem fiolinkomposisjoner med piano eller orkester, 22 pianostykker og utallige sanger og koralverk. Han arrangerte også verker av andre komponister for orkester, blant annen musikk.

Tidlig på 1880-tallet begynte Herbert en karriere som fiolinist i Wien og Stuttgart da han begynte å komponere orkestermusikk. Herbert og hans hustru Therese Förster, som var sangerinne, flyttet til USA i 1886 da begge ble ansatt ved Metropolitan Opera. I Statene fortsatte Herbert sin karriere mens han også underviste ved National Conservatory of Music, dirigerte og komponerte. Hans mest notable instrumentalkomposisjon var Cello Concert No. 2 i E minor, Op. 30 (1894), som ble standardrepertoar,[6] og hans Auditorium Festival March (1901). Han ledet Pittsburgh Symphony fra 1898 til 1904 og etablerte deretter Victor Herbert Orchestra som han dirigerte resten av sitt liv.

Herbert begynte å komponere operetter i 1894, hvorav flere ble suksesser, deriblant The Serenade (1897) og The Fortune Teller (1898). Enda mer vellykket var noen av de operettene som han skrev etter hundreårsskiftet (1900-tallet): Babes in Toyland (1903), Mlle. Modiste (1905), The Red Mill (1906), Naughty Marietta (1910), Sweethearts (1913) og Eileen (1917). Etter første verdenskrig da musikksmaken endret seg, begynte Herbert å komponere musikaler og bidro til musikk i andre komponisters show. Mens noen av disse ble godt mottatt, oppnådde han aldri samme nivå av suksess som han hadde med sine mest populære operetter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Victor Herbert ble født i Dublin i Irland av protestantiske foreldre, Edward Herbert (død 1861) og Fanny Herbert (født Lover). Hans far døde da Victor Herbert var bare to år gammel. Like etter tok moren med seg sønnen og flyttet til sine foreldre i London. Hans bestefar var den irske forfatteren og komponisten Samuel Lover. Loverfamilien hadde ofte besøk av musikere, skribenter og kunstnere i sitt hjem. Herbert flyttet til sin mor i Stuttgart i 1867, et år etter at hun hadde giftet for andre gang, med en tysk lege, Carl Schmidt fra Langenargen. I Stuttgart fikk han en sterk liberal utdanning ved Eberhard-Ludwigs-Gymnasium, hvor det også ble undervist i musikk.[7][8]

Herbert ønsket opprinnelig å studere medisin. Selv om hans stefar hadde blodsbånd til adelige familier, var hans finansielle situasjon ikke god nok da Herbert var tenåring. Medisinutdanning i Tyskland var kostbart, så Herbert fokuserte i stedet på musikk.[9] Han startet med piano, fløyte og piccolo, men endte opp med cello, og startet med å studere dette instrumentet med Bernhard Cossmann fra han var 15 til 18 år.[10][11] Han gikk så på «Stuttgart Conservatory» (Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart). Etter cello, musikkteori og komposisjon under Max Seifritz, ble Herbert ferdig utdannet og fikk diplom i 1879.[12]

Tidlig karriere og flytting til USA[rediger | rediger kilde]

Konsertplakat for Eduard Strauss' orkester.

Allerede før han begynte å studere med Cossmann, var Herbert profesjonelt engasjert for å spille konserter i Stuttgart. Hans første stilling var med fløyte og piccolo, men snart dreide han til kun å spille cello. Da han var fylt 19 år, hadde Herbert fått ansettelse som soloist ved flere viktige, tyske orkestre.[9] Han spilte i orkesteret til den velstående russiske baronen Paul von Derwies for noen få år, og i 1880 var han solist for et år i Eduard Strauss' orkester i Wien. Herbert sluttet seg til hofforkesteret i Stuttgart i 1881, hvor han ble værende de neste fem årene. Der fikk han komponere sine første instrumentale verker og spilte solo på premieren til sine første to store verker: Suite for cello og orkester Op. 3 (1893) og Cello Concerto No. 1, Op. 8.[12] I 1883 ble Herbert valgt av Johannes Brahms til å spille i et kammerorkester for å feire Franz Liszt, da Liszt var 72 år gammel. Denne konsert ble holdt i Zürich.[9]

I 1885 be Herbert romantisk involvert med Therese Förster (1861–1927), en sopran som han nylig hadde opptrådt sammen med. Förster sang flere ledende roller ved «Stuttgart Opera» i 1885 frem til sommeren 1886. Etter et år ble paret gift 14. august 1886. Den 24. oktober 1886 flyttet de til USA da de begge var blitt hyret av Walter Damrosch og Anton Seidl til stillinger ved Metropolitan Opera i New York City. Herbert ble ansatt som førstedirigent for operaens orkester og samtidig som cellist, mens ektefellen ble engasjert til hovedroller ved «Met».[9] Under overfarten til Amerika, ble Herbert og hans hustru venner med sine medpassasjerer på båten, den fremtidige dirigenten ved Metropolitan Opera, Anton Seidi og andre sangere som skulle begynne ved «Met».[13]

Musikklivet i New York City[rediger | rediger kilde]

Seidl ble en viktig mentor for Herbert og viste spesiell interesse i å dyktiggjøre Herbert som komponist. Da de kom til New York, ble Herbert og Förster aktivt med i New Yorks tyske musikksamfunn. De slo seg sammen og møttes på kafeer, slik som Luchows. På disse kaféene delte Herbert ut sitt visittkort som fortalte at Herbert var «solo cellist from the Royal Orchestra of his Majesty, the King of Wurtemberg. Instructor in cello, vocal music and harmony.»[9] Herbert håpet dermed å skaffe seg en ekstra inntekt ved undervisning, da han bare tjente 40–50 dollar i uken som cellist i «Met»s orkestergrav.

Anton Seidl, Herberts mentor og venn.

Herbert ble snart en prominent person i New York Citys musikkliv. Den 8. januar 1887 gjorde han sin første amerikanske soloopptreden på cello i en oppføring av sin egen Suite for Cello and Orchestra, Op. 3 med Walter Damrosch som dirigent for New Yorks Symphony Selskap ved Metropolitan Opera House. Avisen New York Herald skrev om arrangementet: «[Herbert'] style is infinitely more easy and graceful than that of most cello players».[9] Denne varme mottagelsen førte raskt til flere soloengasjementer samme år, inklusive oppføringen av hans egne Berceuse og Polonais. Herbert fortsatte som cellosolist ved store amerikanske orkestre frem til 1910-tallet. Høsten 1887 dannet han sitt eget 40-manns orkester, «The Majestic Orchestra Internationale», som han dirigerte og hvor han også spilte solo. Selv om hans orkester overlevde bare en sesong, så opptrådte det i flere av New Yorks mest betydningsfulle konsertsaler .[9]. Samme året grunna han «New York String Quartet» sammen med fiolinistene Sam Franko og Henry Boewig og violaspiller Ludwig Schenck. Gruppens første konsert ble arrangert 8. desember 1887, og de fortsatte å gi gratiskonserter i flere år i Steiway Hall hvor de fikk et entusiastisk publikum og høstet mye ros.[14]

I løpet av sommeren 1888 ble Herbert Seidls assisterende dirigent ved New York filharmoniens ti ukers sommerkonsertsesong på Boardwalk ved Brighton Beach, en prestisjefylt post. Seidls konsertsesong gjorde Brighton Beach til et viktig sted for New Yorks musikalske venue hver sommer.[9] Herbert dirigerte et 80-manns orkester med lettere stykker, samtidig med et mer seriøst repertoar for sommerkonsertene og for festivaler i løpet av de neste få årene.[12] Herberts forbindelse med New York filharmonien endte i 1898 etter elleve sesonger, hvor han tidvis var assisterende dirigent, gjestedirigent og solocellist. Høsten 1888 ble Herbert leid av sopranen Emma Juchs for å dirigere et «concert party» under en turné til byer og landsbyer i Midtvesten, som hadde opplevd lite av musikk. De hadde et variert program av sanger, operascener og arier. Akkompagnatøren var vanligvis pianisten, Adele Aus de Ohe med Herbert på cello. Gruppen presenterte sine konserter til sine rike tilhørere i fasjonable, private selskap og oftest for mindre, lokale tilhørere, og ga de en innføring i opera, sang og tidens musikk.[9]

Suksess som dirigent og komponist[rediger | rediger kilde]

Den 1. desember 1888 satte Seidl Herberts Serenade for String Orchestra, Op. 12 på programmet for en konsert i Steinway Hall med komponisten som dirigent. I januar var Herbert og fiolinisten Max Bendix solister på den amerikanske premieren i den utfordrende Double Concerto, Op. 102 for fiolin, cello og orkester av Brahms. Dirigenten Theodore Thomas inviterte Herbert til å dirigere og spille med ham i Chicago. I 1889 dannet Herbert «Metropolitan Trio Club» med Bendix og pianisten Reinhold L. Herman. Bransjebladet Musical Courier ga overstrømmene ros til både Herberts komposisjoner («refined taste, abundant melodic invention») og hans spill: «As a violincellist, Mr. Herbert ranks with the foremost alive».[9] Seidl brakte Herbert, Förster, Bendix, Juchs, Ohe og Lilli Lehmann sammen i et stort orkester og et kor på 500 sangere til Pittsburgh i Pennsylvania i mai 1889 som del av en stor musikkfestival for å feire den nye Exposition Building.

Herbert både spilte i og dirigerte for Worcester Music Festival i Massachusetts, som han ofte returnerte til gjennom 1890-tallet. Høsten 1889 spilte Herbert sammen med fakultetet til «National Conservatory of Music» hvor han underviste i cello og komposisjon i flere år. I 1890 ble han ansatt som dirigent for «Boston Festival Orchestra» og var der i flere sesonger frem til 1893, i tillegg til all dirigering andre steder.[15] I 1891 hadde Herbert premiere på en ambisiøs cantata, The Captive, for solister, kor og fullt orkester. Hans Irish Rhapsody (1892) fikk en kort, men intens populær periode.[9]

Herbert ble dirigent for regimentmusikken i New York, The 22nd Regimental Band of the New York National Guard i 1894, som var grunnlagt av Patrick Gilmore, og kom inn etter den mislykkede etterfølger David Wallis Reeves. Herbert turnerte med regimentmusikken gjennom 1900, som spilte både hans egne komposisjoner og fra et repertoar som han hadde arrangert.[16] Herberts marsjer var noen ganger tatt fra materiale fra hans operetter. Gjennom hele sin karriere var Herbert godt likt av orkestermusikere for sin enkle og upresentiøse opptreden. Han fortsatte å komponere orkestermusikk og skrev noen av sine fineste verker: Cello Concerto No. 2 in E minor, Op. 30, som hadde premiere i 1894.[12]

Pittsburg symfoniorkester[rediger | rediger kilde]

I 1898 ble Herbert førstedirigent for Pittsburgh symfoniorkester, en stilling han hadde frem til 1904. Under hans ledelse ble orkesteret et av de større amerikanske ensemble og ble foretrukket av kritikere, i likhet med New York Philharmonic og Boston Symphony Orchestra. Orkesteret turnerte til mange av de store byene under Herbert som dirigent. Det hadde premiere på Herberts Auditorium Festival March ved feiringen av Chicagos Auditorium Theatre i 1901. Etter en tvist med ledelsen av Pittsburgh Symphony i 1904, sa Herbert opp sin stilling og grunnla sitt eget orkester Victor Herbert Orchestra. Han dirigerte et program med lett orkestermusikk sammen med et mer seriøst repertoar (som han hadde gjort tidligere med Anton Seidls Brighton Beach Orchestra).[12] Hans orkester gjorde mange akustiske innspillinger, både for Edison Records fra 1909 til 1911, og for Victor Talking Machine Company fra 1911 til 1923. Herbert var også cellosolist på flere Victor-innspillinger.[17]

Aktivist for komponisters rettigheter[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1920-tallet forsvarte Herbert komponisters rett til å tjene på sine arbeider. I 1909 vitnet han for USAs kongress og påvirket dannelsen og utviklingen av opphavsrettsloven fra 1909. Denne loven skulle hjelpe og sikre komponisters rett til å kreve royalties fra salget av plateinnspillinger.[12]

Herbert arbeidet også tett med John Philip Sousa, Irving Berlin og andre i forbindelse med dannelsen av American Society of Composers, Authors, and Publishers (ASCAP) og ble den 13. februar 1914 organisasjonens visepresident og direktør frem til sin død i 1924. Organisasjonen har historisk arbeidet for å beskytte skapende musikere og fortsetter dette arbeide i dag. I 1917 vant Herbert en rettstvist i De forente staters høyesterett som ga komponister gjennom ASCAP retten til å ta betaling, «performance fees» for offentlige forestillinger av deres musikk.[18] ASCAP bestilte en statue til Herberts ære i New York Citys Central Park, den ble reist i 1927.[19]

Bortgang og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gjennom livet hadde Herbert hatt svært god helse, men 65 år gammel døde han brått og uventet av hjerteinfarkt. Like før han døde hadde han hatt førpremiere i New Haven i Connecticut, med sitt nyeste show, The Dream Girl.[20] Han etterlot seg hustruen og de to barna Ella Victoria Herbert Bartlett og Clifford Victor Herbert.[21][22] Han ble gravlagt på Woodlawn Cemetery i The Bronx i New York.[23]

Herbert og hans musikk har vært emne for flere filmer og tilknytning til musikk:

  • I filmen The Great Victor Herbert fra 1939, hvor han ble spilt av Walter Connolly og også Mary Martin medvirket.[24]
  • Han ble også portrettert av Paul Maxey i filmen Till the Clouds Roll By fra 1946.
  • Mange av Herberts egne arbeider er blitt brukt i utallige filmer og TV-show.
  • Grunnskolen Herbert Elementary School i Chicago er oppkalt etter ham.

Komposisjoner[rediger | rediger kilde]

Spåkonen
Mary Garden i tittelrollen «Natoma».

Herbert var en produktiv komponist.

  • 2 operaer
  • En kantate
  • 43 operetter
  • 10 sceneproduksjoner
  • 31 orkesterverk
  • 9 verk for brass band
  • 9 cellostykker
  • 5 for fiolin med piano eller orkester
  • 22 pianostykker
  • Et stykke for fløyte og klarinett
  • Utallige sanger, inklusive mange for Ziegfeld Follies
  • 12 koralverk
  • Utallige orkestreringer av andre komponisters arbeider[9]
  • Musikken til The Fall of a Nation (1916), en av hans første komposisjoner for en helaftens film, antok man var gått tapt. Den dukket imidlertid opp hos Library of Congress' musikkavdeling i 1987.[12]

Som komponist huskes Herbert best for sine operetter. Bare et fåtall av hans øvrige verker blir oppført i dag. I de seneste tiårene har imidlertid noen av hans glemte verker fått ny popularitet.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Uoversatt: Denne artikkelen er ikke fullstendig oversatt til norsk
Byste av Victor Herbert av Edmond T. Quinn i Central Park, New York City

Følgende er en liste over noen av de best kjente innspillinger av Herberts musikk:

  • The Music of Victor Herbert, Album C-1, dirigert av Nathaniel Shilkret, Victor, 1927
  • The Music of Victor Herbert, Album C-11, Victor Salon Group and Orchestra dirigert av Shilkret, RCA Victor, 1930
  • The Music of Victor Herbert, C-33, RCA Victor, dirigert av Shilkret med solister, inklusive Jan Peerce kor og orkester, RCA Victor, 1939; denne ble spilt inn like etter The Magic Key fra RCAs radioprogram med samme musikk.[25]
  • The Music of Victor Herbert, spilt inn av Beverly Sills, sopran og Andre Kostelanetz som dirigent på Angel records SFO-37160 (1976) vant Grammy-pris
  • Cello Concerto no. 2, spilt inn av Julian Lloyd Webber med London Symphony Orchestra, dirigert av Sir Charles Mackerras på EMI Classics 747 622-2
  • Cello Concerto, Lynn Harrell med The Academy of St. Martin in the Fields, dirigert av Sir Neville Marriner på Decca 417 672-2
  • Victor Herbert Eileen: Romantisk komisk opera i tre akter (1998) Ohio Light Opera James Stewart, Artistic Director; Newport Classic (NPD 85615/2)
  • Victor Herbert: Beloved Songs and Classic Miniatures (1999) spilt inn av Virginia Croskery sopran og Keith Brion, dirigent for Slovak Radio Symphony Orchestra på the Naxos CD 8.559.26
  • The Red Mill: Romantisk opera i to akter av Victor Herbert (2001) Ohio Light Opera; L. Lynn Thompson, dirigent; Steven Daigle, kunstnerisk leder; Albany Records (Troy 492/493).
  • Stereo innspillinger av fire av Herberts operetter ble foretatt av Reader's Digest for deres album i 1963 Treasury of Great Operettas. Hver av operettene i settet på en LP-side. De fire operettene i settet er Babes in Toyland, Mlle. Modiste, The Red Mill og Naughty Marietta. Naughty Marietta-utvalg har blitt utgitt på nytt på CD.
  • Hero and Leander; Grofé: Grand Canyon Suite, Pittsburgh Symphony Orchestra, dirigert av Lorin Maazel. (1994) Sony SK52491
  • Columbus Suite / Irish Rhapsody, Slovak Radio Symphony Orchestra dirigert av Keith Brion (2000) Naxos 8.559027
  • Victor Herbert: The Collection, Victor Herbert And His Orchestra (2007) Syracuse University Recordings, SUR 1018. Dette er remastrede overføringer fra Herberts 1909–11 Edison-sylindere.

Bibliography[rediger | rediger kilde]

  • American Society of Composers, Authors and Publishers. Victor Herbert. A bibliography of his recordings, compositions, operettas, instrumental, choral and other works. New York, 1959.
  • Herbert, Victor (1927). Victor Herbert Song Album (Vol. 1 utg.). New York: M. Witmark & Sons. OCLC 8022756. 
  • Herbert, Victor (1938). Victor Herbert Song Album (Vol. 2 utg.). New York: M. Witmark & Sons. OCLC 38229555. 
  • Herbert, Victor (1976). The Music of Victor Herbert. New York: Warner Bros. Publications. OCLC 3551867. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Victor-Herbert, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9805, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 003959[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Herbert,_Victor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ "Sullivan's only concerto a classic", Arkivert 24. september 2010 hos Wayback Machine. The Los Angeles Daily News, March 13, 1987, reprinted at julianlloydwebber.com
  7. ^ Purdy, p. 72
  8. ^ Waters, p. 6
  9. ^ a b c d e f g h i j k l Mott, Alyce.
  10. ^ Waters, p. 7
  11. ^ Kaye, pp. 25-26
  12. ^ a b c d e f g Ledbetter, Steven.
  13. ^ Herbert, Victor.
  14. ^ Waters, pp. 39-40
  15. ^ Waters, p. 57
  16. ^ Gould, pp. 66-83
  17. ^ Waters, p. 405
  18. ^ Victor Herbert profile Arkivert 24. november 2009 hos Wayback Machine. at the Songwriters' Hall of Fame website, accessed 11 November 2009
  19. ^ "Victor Herbert Statue: Central Park", NYC Parks Dept. website, accessed 11 November 2009
  20. ^ Gould, p. 521
  21. ^ Tubb, Benjamin Robert.
  22. ^ Victor Herbert at the NNDB website, accessed 11 November 2009
  23. ^ Victor Herbert at Findagrave, accessed 11 November 2009
  24. ^ The Great Victor Herbert Arkivert 3. januar 2009 hos Wayback Machine.[1] Arkivert 3. januar 2009 hos Wayback Machine. at the Mary Martin website
  25. ^ Shilkret, Nathaniel, ed.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Victor_Herbert&oldid=24116647»