Anton Bruckner: Forskjell mellom sideversjoner

Anton Bruckner
	Bruckner i 1868.
Født	4. sep. 1824; Ansfelden
Død	11. okt. 1896 (72 år); Wien
Beskjeftigelse	Komponist, musikkforsker, musikkteoretiker, musikkpedagog, organist, universitetslærer, lærer
Utdannet ved	Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
Nasjonalitet	Keiserdømmet Østerrike; Cisleithania
Medlem av	Katholische Österreichische Studentenverbindung Austria-Wien
Utmerkelser	Ridderkors av Frans Josef-ordenen; Æresdoktor ved Universitetet i Wien
	Signatur
	Anton Bruckner på Commons

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 21. jun. 2022 kl. 04:11

Josef Anton Bruckner (født 4. september 1824 i Ansfelden i Oberösterreich, død 11. oktober 1896 i Wien) var en østerriksk komponist og organist. I musikkhistorien regnes han til romantikken og er særlig kjent for sine symfonier, messer og motetter. Symfoniene anses som emblematiske for sluttfasen av den tysk-østerrikske romantikken på grunn av deres rike harmoniske språk, sterkt polyfoniske karakter og betydelige lengde.^[10] Bruckners komposisjoner bidro til å definere moderne musikalsk radikalisme, på grunn av deres dissonanser, uforberedte modulasjoner og omstreifende harmonier.

I motsetning til andre musikalske radikaler som Richard Wagner og Hugo Wolf, viste Bruckner ekstrem ydmykhet foran andre musikere, spesielt Wagner. Dirigenten Hans von Bülow beskrev ham som «halvt geni, halvt enfoldig».^[11] Bruckner var kritisk til sitt eget arbeid og omarbeidet ofte komposisjonene sine. Det finnes flere versjoner av mange av verkene hans.

Hans verk, spesielt symfoniene, høstet kritikk, særlig fra den innflytelsesrike østerrikske musikkritikeren Eduard Hanslick og andre tilhengere av Johannes Brahms, som pekte på deres omfang og bruk av repetisjon,^[12] samt på Bruckners tilbøyelighet til å revidere mange av verkene hans, ofte med bistand fra kolleger, og hans tilsynelatende ubesluttsomhet om hvilke versjoner han foretrakk. På den annen side ble Bruckner sterkt beundret av påfølgende komponister, inkludert vennen Gustav Mahler, som anså Bruckner som sin forløper.

Liv og virke

Bakgrunn

Anton Bruckner ble født i Ansfelden i Østerrike (den gang en landsby, nå en forstad til Linz) den 4. september 1824. Forfedrene til Bruckners familie var bønder og håndverkere; deres historie kan spores så langt tilbake som på 1500-tallet. De bodde nær en bro sør for Sindelburg, noe som førte til at de ble kalt «Pruckhner an der Pruckhen». Bruckners farfar ble utnevnt til skolemester i Ansfelden i 1776; denne stillingen ble arvet av Bruckners far, Anton Bruckner sr., i 1823.^[13] Det var en dårlig betalt, men godt respektert stilling i landlige omgivelser.^[14]^[15] Bruckner sr. giftet seg med Therese Helm, og de fikk elleve barn, Anton Bruckner var den eldste.^[16]

Musikk var en del av skolens læreplan, og Bruckners far var hans første musikklærer.^[14] Bruckner lærte å spille orgel tidlig som barn. Han var veldig dedikert til instrumentet, akkurat som han senere i livet da han komponerte, og øvde ofte i 12 timer om dagen. Han begynte på skolen da han var seks år, viste seg å være en hardtarbeidende elev. Mens han studerte, hjalp Bruckner også faren med å undervise de andre barna. Etter at Bruckner ble konfirmert i 1833, sendte Bruckners far ham til en annen skole i Hörsching. Skolemesteren, Johann Baptist Weiß, var en musikkentusiast og respektert organist. Her fullførte Bruckner sin skoleutdannelse og foredlet ferdighetene som organist. Rundt 1835 skrev Bruckner sin første komposisjon, en Pange lingua – en av komposisjonene som han reviderte på slutten av livet.^[17] Da faren ble syk, dro Anton tilbake til Ansfelden for å hjelpe ham i arbeidet.

Musiker

Han brukte sin fritid på å studere forskjellige musikalske disipliner. Da stillingen som organist i katedralen i Linz ble ledig i 1855, ble han til slutt overtalt til å søke jobben.

Selv om han var svært opptatt i Linz, fant Bruckner tid til å ta et kurs i harmonikk og kontrapunkt med Simon Sechter ved konservatoriet i Wien. Han mottok sitt utmerkede vitnemål i 1861 – en sensor bemerket at «han skulle ha eksaminert oss». I 1868, ble han atter en gang overtalt til å forlate jobben i Linz for å ta et professorat ved konservatoriet i Wien, inkludert lønnsforhøyelse.

Som person var Bruckner tilbakeholden, tidvis nærmest folkesky. Han var dessuten dypt religiøs.

Lærerutdannelse

Bruckners far døde i 1837, da Bruckner var 13 år gammel. Lærerens stilling og hus ble gitt til en etterfølger, og Bruckner ble sendt til augustinerklosteret i Sankt Florian for å bli korgutt.^[14]^[18] I tillegg til korpraksis inkluderte utdannelsen hans fiolin- og orgeltimer. Bruckner var i ærefrykt for klosterets store orgel, som ble bygget under senbarokken og rekonstruert i 1837, og noen ganger spilte han det under gudstjenester. Senere fikk orgelet navnet «Brucknerorgelet». Til tross for hans musikalske evner sendte Bruckners mor sønnen til et undervisningsseminar i Linz i 1841.

Etter å ha gjennomført seminaret med utmerket karakter, ble Bruckner sendt som lærerassistent til en skole i Windhaag. Levestandarden og lønnen var forferdelig og Bruckner ble stadig ydmyket av sin overordnede, lærer Franz Fuchs. Til tross for den vanskelige situasjonen klaget Bruckner aldri eller gjorde opprør; en tro på hans egen underlegenhet skulle forbli et av Bruckners personlige hovedtrekk hele livet. Han bodde i Windhaag fra han var 17 til 19 år, og underviste i fag som ikke hadde noe med musikk å gjøre.

Prelat Michael Arneth la merke til Bruckners dårlige situasjon i Windhaag og tildelte ham en lærerassistentstilling i nærheten av klosterbyen Sankt Florian, og sendte ham til Kronstorf an der Enns i to år. Her ville han kunne ta mer del i musikalsk virksomhet. Tiden i Kronstorf ble mye lykkeligere for Bruckner. Mellom 1843 og 1845 var Bruckner elev av Leopold von Zenetti i Enns.^[19] Sammenlignet med de få verkene han skrev i Windhaag, viser Kronstorf-komposisjonene fra 1843 til 1845 en betydelig forbedret kunstnerisk evne, og til slutt begynnelsen på det som kan kalles «Bruckner-stilen».^[20] Blant Kronstorf-verkene er vokalstykket Asperges me (WAB 4), som den unge lærerassistenten, upassende for sin stilling, signerte med «Anton Bruckner m.p.ria. Comp[onist]». Dette har blitt tolket som et enestående tidlig tegn på Bruckners kunstneriske ambisjoner. Ellers er lite kjent om Bruckners livsplaner og intensjoner.^[21]

Organist i Sankt Florian

Etter Kronstorf-perioden vendte Bruckner tilbake til Sankt Florian i 1845 hvor han de neste 10 årene skulle jobbe som lærer og organist.^[13] I mai 1845 besto Bruckner en eksamen som gjorde at han kunne begynne å jobbe som hjelpelærer ved en av landsbyskolene i Sankt Florian. Han fortsatte å forbedre utdannelsen sin ved å ta ytterligere kurs, bestå en eksamen som ga ham tillatelse til også å undervise ved høyere utdanningsinstitusjoner, og fikk karakteren «meget godt» i alle disipliner.^[22] I 1848 ble Bruckner utnevnt til organist i Sankt Florian og i 1851 ble dette gjort til en fast stilling.^[14] I Sankt Florian besto det meste av repertoaret av musikken til Michael Haydn, Johann Georg Albrechtsberger og Franz Joseph Aumann.^[23] Under oppholdet i Sankt Florian fortsatte Bruckner å jobbe med Zenetti.^[24]

Studieperiode

I 1855 viste Bruckner, som ønsket å bli elev av den berømte musikkteoretikeren i Wien Simon Sechter, mesteren hans Missa solemnis (WAB 29), skrevet et år tidligere, og ble akseptert. Utdanningen, som blant annet inkluderte ferdigheter i musikkteori og kontrapunkt, foregikk for det meste via korrespondanse, men inkluderte også lange personlige økter i Wien. Sechters undervisning ville ha en dyp innflytelse på Bruckner. Senere, da Bruckner selv begynte å undervise i musikk, ville han basere læreplanen sin på Sechters bok Die Grundsätze der musikalischen Komposition (Leipzig 1853/54).^[21]

Bruckner, som hovedsakelig selvlært som komponist, begynte først å komponere for alvor i en alder av 37 i 1861. Bruckner studerte videre med Otto Kitzler, som var ni år yngre enn ham og som introduserte ham for musikken til Richard Wagner, som Bruckner studerte mye fra 1863 og videre. Bruckner betraktet de tidligste orkesterverkene («studieverket» Symfoni i f-moll, de tre orkesterstykkene, Marsj i d-moll og Ouverture i g-moll, som han komponerte i 1862–1863), rene skoleøvelser, utført under tilsyn av Otto Kitzler. Han fortsatte studiene til han var 40 år. Han ville ikke oppnå vid berømmelse og aksept før han var over 60 (etter urfremføringen av hans Syvende symfoni i 1884). I 1861 hadde han allerede stiftet bekjentskap med Franz Liszt som i likhet med Bruckner hadde en sterk, katolsk religiøs tro og som først og fremst var en harmonisk innovatør, og tok initiativ til den nye tyske skolen sammen med Wagner. I mai 1861 debuterte han som både komponist og dirigent for hans Ave Maria i syv deler.^[25] Rett etter at Bruckner hadde avsluttet studiene under Sechter og Kitzler, skrev han sitt første modne verk, Messe i d-moll. Fra 1861 til 1868 vekslet han tiden mellom Wien og Sankt Florian. Han ønsket å sikre at han visste hvordan han skulle gjøre musikken sin moderne, men han ønsket også å tilbringe tid i en mer religiøs setting.

Virke i Wien

Etter Sechters død i 1868 aksepterte Bruckner nølende Sechters stilling som lærer i musikkteori ved Konservatoriet i Wien, i løpet av denne tiden konsentrerte han mesteparten av energien sin om å skrive symfonier. Disse symfoniene ble dårlig mottatt, til tider ansett som «ville» og «intetsigende». Hans studenter ved konservatoriet inkluderte Richard Robert.^[26] Eleven hans Friedrich Klose skrev en bok om hans inntrykk av Bruckner som komponist og lærer.^[27]

Han aksepterte senere en stilling ved Universitetet i Wien i 1875,^[28] hvor han forsøkte å gjøre musikkteori til en del av læreplanen. Totalt sett var han ulykkelig i Wien, hvis musikalske liv var dominert av kritikeren Eduard Hanslick. På den tiden var det en feide mellom talsmenn for musikken til Wagner og Brahms; ved å stille seg på linje med Wagner, laget Bruckner en utilsiktet fiende ut av Hanslick. Han var imidlertid ikke uten støttespillere. Deutsche Zeitungs musikkritiker Theodor Helm, og kjente dirigenter som Arthur Nikisch og Franz Schalk prøvde stadig å bringe musikken hans til publikum, og foreslo for dette formål «forbedringer» for å gjøre Bruckners musikk mer akseptabel for publikum. Mens Bruckner tillot disse endringene, sørget han også i sitt testamente for å testamentere sine originale partiturer til det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien, sikker på deres musikalske gyldighet.

I tillegg til sine symfonier skrev Bruckner messer, motetter og andre sakrale korverk, og noen få kammerverk, inkludert en strykekvintett. I motsetning til hans romantiske symfonier er noen av Bruckners korverk ofte konservative og kontrapunktiske i stilen; Te Deum, Helgoland, Salme 150 og minst én messe viser imidlertid nyskapende og radikal bruk av kromatikk.

Biografer karakteriserer generelt Bruckner som en «enkel» mann fra provinsen,^[29] og mange biografer har klaget over at det er stor uoverensstemmelse mellom Bruckners liv og hans arbeid. For eksempel skrev Karl Grebe: «hans liv forteller ikke noe om arbeidet hans, og hans arbeid forteller ikke noe om livet hans, det er det ubehagelige faktum enhver biografi må starte fra.»^[14] Anekdoter florerer om Bruckners iherdige innsats innen hans utvalgte håndverk og hans ydmyke aksept av berømmelsen som til slutt kom hans vei. En gang, etter en repetisjon av hans Fjerde symfoni i 1881, tipset den velmenende Bruckner dirigenten Hans Richter: «Da symfonien var over,» fortalte Richter, «kom Bruckner til meg, ansiktet hans strålte av entusiasme og glede. Jeg kjente han presset en mynt inn i hånden min. «Ta denne,» sa han, «og drikk et glass øl for helsen min.» Richter tok selvfølgelig imot mynten, en Maria-Teresia-daler, og bar den på urkjeden sin resten av livet.

Bruckner var en kjent organist på sin tid, og imponerte publikum i Frankrike i 1869, og Storbritannia i 1871, og ga seks konserter på et nytt Henry Willis-orgel i Royal Albert Hall i London og fem til i Crystal Palace. Selv om han ikke skrev noen større verk for orgelet,^[30] ga improvisasjonsøktene hans noen ganger ideer til symfoniene. Han underviste i orgelspilling ved konservatoriet; blant elevene hans var Hans Rott og Franz Schmidt. Gustav Mahler, som kalte Bruckner sin «forløper», gikk på konservatoriet på dette tidspunktet.

Bruckner var en livslang ungkar som kom med en rekke mislykkede ekteskapsforslag til tenåringsjenter. En slik var datteren til en venninne, kalt Louise; i sin sorg antas han å ha skrevet kantaten «Entsagen» (Forsakelse). Hans hengivenhet for tenåringsjenter førte til en beskyldning om upassende oppførsel der han underviste i musikk, og mens han ble frikjent, bestemte han seg for å konsentrere seg om å undervise gutter etterpå. Kalenderen hans for 1874 viser navnene på jenter som appellerte til ham, og listen over slike jenter i alle dagbøkene hans var veldig lang. I 1880 falt han for en 17 år gammel bondepike i rollebesetningen til Pasjonsspillene i Oberammergau. Hans interesse for tenåringsjenter ser ut til å ha vært motivert av frykten for synd; han trodde at han (i motsetning til eldre kvinner) kunne være sikker på at han giftet seg med en jomfru. Hans mislykkede frierier til tenåringer fortsatte etter han hadde fylt 70; en slik ungjente, stuepiken Ida Buhz i Berlin, var nær ved å gifte seg med ham, men brøt forlovelsen da hun nektet å konvertere til katolisismen.^[31]^[32]^[33] Han led av periodiske anfall av depresjon, og hans mange mislykkede forsøk på å finne en kvinnelig følgesvenn bidro bare til hans ulykkelighet.^[34]

I juli 1886 dekorerte keiseren ham med Frans Josef-ordenen.^[35] Han trakk seg mest sannsynlig fra sin stilling ved Universitetet i Wien i 1892, i en alder av 68. Han skrev mye musikk som han brukte for å hjelpe til med å undervise studentene sine.

Bruckner døde i Wien i 1896 i en alder av 72. Han er gravlagt i krypten til klosterkirken i Sankt Florian, rett under favorittorgelet hans.^[36] Han hadde alltid hatt en sykelig fascinasjon for døden og døde kropper,^[37] og etterlot seg eksplisitte instruksjoner angående balsamering av liket hans.

Anton Bruckner Privatuniversität, en institusjon for høyere utdanning i Linz, nær hans hjemsted Ansfelden, ble oppkalt etter ham i 1932 (som «Brucknerkonservatorium Linz» frem til 2004). Bruckner Orchester Linz fikk også navnet i hans ære.

Musikk

Noen ganger blir Bruckners verk referert til med WAB-nummer, fra Werkverzeichnis Anton Bruckner, en katalog over Bruckners verk redigert av Renate Grasberger.

Revisjonsspørsmålet har skapt kontrovers. En vanlig forklaring på de mange versjonene er at Bruckner var villig til å revidere arbeidet sitt på grunnlag av hard, uinformert kritikk fra kollegene. «Resultatet av slike råd var å umiddelbart vekke all usikkerheten i den ikke-musikalske delen av Bruckners personlighet», skriver musikkforsker Deryck Cooke. «Da han manglet all selvsikkerhet i slike saker, følte han seg forpliktet til å bøye seg for meningene til vennene sine, «ekspertene», for å tillate... revisjoner og til og med hjelpe til med å gjøre dem i noen tilfeller.»^[38] Denne forklaringen var allment akseptert da det ble forkjempet av Bruckner-lærde Robert Haas, som var sjefredaktør for de første kritiske utgavene av Bruckners verk utgitt av Internationale Bruckner-Gesellschaft; den finnes fortsatt i de fleste programhefter og biografiske verk om Bruckner. Haas sitt arbeid ble støttet av nazistene og falt derfor i unåde etter krigen da de allierte påtvang avnazifisering.^[39] Haas' rival Leopold Nowak ble utnevnt til å produsere en helt ny kritisk utgave av Bruckners verk. Han og andre som Benjamin Korstvedt og dirigent Leon Botstein hevdet at Haas' forklaring i beste fall er tom spekulasjon, i verste fall en lyssky begrunnelse for Haas' egne redaksjonelle avgjørelser. Det har også blitt påpekt at Bruckner ofte startet arbeidet med en symfoni bare dager etter å ha fullført den foregående.^[40] Som Deryck Cooke skriver: «Til tross for fortsatt motstand og kritikk, og mange velmenende oppfordringer til forsiktighet fra vennene hans, så han verken til høyre eller venstre, men begynte ganske enkelt arbeidet med neste symfoni.»^[38] Spørsmålene rundt Bruckners autentiske tekster og årsakene til hans endringer av dem forblir politiserte og kontroversielle.^[39]

Symfonier

John F. Berky skriver om komponisten; «Bruckner utvidet konseptet om symfonisk form på måter som aldri har vært sett før eller siden… Når man lytter til en Bruckner-symfoni, møter man noe av de mest komplekse symfoniske verkene som noen gang er laget. Når forskere studerer Bruckners partiturer, fortsetter de å glede seg over kompleksiteten i Bruckners kreative logikk.»^[41]

Bruckner komponerte elleve symfonier, den første, Studiesymfoni i f-moll fra 1863, den siste, den uferdige Symfoni nr. 9 i d-moll fra 1887–96. Med unntak av Symfoni nr. 4 (Den romantiske), hadde ingen av Bruckners symfonier opprinnelig en undertittel, og i tilfellene av de som nå har det, har ikke kallenavnene eller undertekstene opphav hos komponisten.

Symfonisk stil

Bruckners symfonier er orkestrert for et ganske standard symfoniorkester av treblåsere i par, fire valthorn, to eller tre trompeter, tre tromboner, tuba (fra den andre versjonen av den Fjerde), pauker og strykere. De senere symfoniene øker dette komplementet, men ikke vesentlig. Bruken av wagnertubaer i de tre siste symfoniene hans er også bemerkelsesverdig. Bare den Åttende bruker harpe, og slagverk foruten pauker i alle versjoner. (Den Syvende har et enkelt cymbalkrasj i noen versjoner, sammen med en triangelvirvel ved klimakset av andre sats). Bruckners orkesterstil ble kritisert av hans wienske samtidige, men ved midten av det tjuende århundre anerkjente musikologer at orkestreringen hans var modellert etter lyden av hans primære instrument, pipeorgelet.

Nicholas Temperley skriver i New Grove Dictionary of Music and Musicians (1980) at Bruckner

«alene lyktes i å skape en ny skole for symfonisk skriving... Noen har klassifisert ham som en konservativ, noen som en radikal. Egentlig var han ingen av delene, eller alternativt var han en sammensmeltning av begge... Hans musikk har, selv om den er wagneriansk i sin orkestrering og i sine enorme stigende og fallende perioder, åpenbart sine røtter i eldre stiler. Bruckner tok utgangspunkt i Beethovens Niende symfoni... Introduksjonen til den første satsen, som begynner på mystisk vis og sakte klatrer med fragmenter av det første temaet til den storslåtte fulle åpenbaringen av dette temaet, ble overtatt av Bruckner; det samme var den fryktinngytende kodaen til den første satsen. Scherzoen og den langsomme satsen, med deres veksling av melodier, er modeller for Bruckners romslige mellomsatser, mens finalen med en storslått kulminerende salme er et trekk ved nesten hver eneste Bruckner-symfoni.»^[42]^[43] «Bruckner er den første komponisten siden Schubert som det er mulig å gjøre slike generaliseringer om. Symfoniene hans fulgte bevisst et mønster, hver av dem bygde på prestasjonene til sine forgjengere... Hans melodiske og harmoniske stil endret seg lite, og den hadde like mye av Schubert i seg som Wagner... Hans teknikk i utviklingen og transformasjon av temaer, lært av Beethoven, Liszt og Wagner, var uovertruffen, og han var nesten Brahms' likemann i kunsten av melodisk variasjon.»^[44]^[45]

Deryck Cooke legger til, også i New Grove,

«Til tross for sin generelle gjeld til Beethoven og Wagner, er «Bruckner-symfonien» en unik oppfatning, ikke bare på grunn av individualiteten til dens ånd og dens materier, men enda mer på grunn av den absolutte originaliteten til dens formelle prosesser. Til å begynne med virket disse prosessene så merkelige og enestående at de ble tatt som bevis på ren inkompetanse... Nå er det anerkjent at Bruckners uortodokse strukturelle metoder var uunngåelige... Bruckner skapte en ny og monumental type symfonisk organisme, som avviste den anspente, dynamiske kontinuiteten til Beethoven, og den brede, flytende kontinuiteten til Wagner, for å uttrykke noe dypt forskjellig fra begge komponistene, noe elementært og metafysisk.»^[46]^[47]

I en konsertanmeldelse beskrev Bernard Holland deler av de første satsene av Bruckners Sjette og Syvende symfonier som følger: «Det er den samme langsomme, brede introduksjonen, de utstrakte klimaksene som vokser, trekker seg tilbake og deretter vokser litt til - en slags av musikalsk coitus interruptus.»^[48]

I andre utgave av New Grove (2001) kalte Mark Evan Bonds Bruckner-symfoniene «monumentale i omfang og design, de kombinerer lyrikk med et iboende polyfonisk... Bruckner favoriserte en tilnærming til storskala form som stolte mer på storskala tematisk og harmonisk sammenstilling. I løpet av produksjonen hans merker man en stadig økende interesse for syklisk integrasjon som kulminerer i hans mesterverk, Symfoni nr. 8 i c-moll, et verk hvis siste side integrerer hovedtemaene til alle fire satsene samtidig.»^[49]

Bruckner-problemet

«Bruckner-problemet» refererer til vanskelighetene og komplikasjonene som følger av de mange ulike versjonene og utgavene som finnes for de fleste symfoniene.^[50] Begrepet ble særlig relevant etter publiseringen (i 1969) av en artikkel som omhandlet emnet, «The Bruckner Problem Simplified» (Bruckner-problemet forenklet) av musikkforskeren Deryck Cooke, som brakte spørsmålet til engelsktalende musikere.^[51]

På jakt etter autentiske versjoner av symfoniene produserte Robert Haas i løpet av 1930-årene den første kritisk utgaven av Bruckners verk basert på originalpartiturene. Etter andre verdenskrig fortsatte andre lærde (Leopold Nowak, William Carragan, Benjamin-Gunnar Cohrs et al.) med dette arbeidet.

Sakrale korverk

Bruckner var en dypt religiøs mann, og komponerte en rekke sakrale verk. Han skrev en Te Deum, fem salmesettinger (inkludert Salme 150 på 1890-tallet), en høytidelig kantate, en magnificat, rundt førti motetter (blant dem åtte settinger av Tantum ergo, og tre settinger av både Christus factus est og Ave Maria), og minst syv messer.

Verdslige korverk

Som ung sang Bruckner i mannskor og skrev musikk for dem. Bruckners verdslige kormusikk ble stort sett skrevet for korsamfunn og tekstene er alltid på tysk. Noen av disse verkene ble skrevet spesielt for private anledninger som bryllup, gravferder, bursdager eller navnedager, mange av disse er dedikert til venner og bekjente av komponisten.^[52] Denne musikken fremføres sjelden. Av rundt 30 slike stykker er en høyst uvanlig og stemningsfull komposisjon sangen Abendzauber (1878) for mannskor, mannssolist, jodlere og fire horn.

Bruckner komponerte også 20 Lieder, hvorav bare noen få er utgitt. I tillegg komponerte Bruckner komponerte fem navnedagskantater, samt to patriotiske kantater, Germanenzug og Helgoland, basert på tekster av August Silberstein. Germanenzug (WAB 70), komponert i 1863–1864, var Bruckners første publiserte verk. Helgoland (WAB 71), for mannskor og stort orkester, ble komponert i 1893 og var Bruckners siste fullførte komposisjon og det eneste verdslige vokalverket som han mente var verdig nok til å testamentere til det østerrikske nasjonalbiblioteket.

Andre verk

Under læretiden hos Otto Kitzler komponerte Bruckner tre korte orkesterstykker og en Marsj i d-moll som orkestreringsøvelser. På den tiden skrev han også en Ouverture i g-moll. Disse verkene, som av og til er inkludert i innspillinger av symfoniene, viser allerede hint av Bruckners nye stil.

Bruckner var en kjent organist ved Sank Florian stift, hvor han ofte improviserte. Disse improvisasjonene ble vanligvis ikke transkribert, slik at bare noen få av verkene hans for orgel har overlevd. De fem preludiene i Ess-dur (1836–1837), klassifisert WAB 127 og WAB 128, samt noen få andre WAB-uklassifiserte verk, som er funnet i Bruckners Präludienbuch, er sannsynligvis ikke av Bruckner.^[53]

Bruckner skrev aldri en opera, og like mye som han var en beundrer av Wagners musikkdramaer, var han uinteressert i drama.^[54] Selv om han deltok på forestillinger av Wagners operaer, var han mye mer interessert i musikken enn handlingen. Etter å ha sett Wagners Götterdämmerung spurte han angivelig: «Si meg, hvorfor brente de kvinnen på slutten?».^[55]

Bruckner Gesamtausgabe

Bruckner Kritische Gesamtausgabe, utgitt av Musikwissenschaftlicher Verlag i Wien, består av tre påfølgende utgaver.

Den første utgaven (1934–1944, redaksjonssjef: Robert Haas) inkluderte «hybride» partiturer for symfoni nr. 2 og 8 samt andre lignende sammenblandinger for noen andre reviderte verk.

I den andre utgaven (1951–1989, redaksjonsleder: Leopold Nowak) Nowak et al. publiserte flere versjoner av enkelte verk, og rettet i prosessen noen feil av Haas. Etter Nowaks fratredelse, (1990 og utover, redaksjonssjef: Herbert Vogg) William Carragan, Paul Hawkshaw, Benjamin-Gunnar Cohrs et al. er i ferd med å gjennomgå og korrigere arbeidet til Haas og Nowak.^[56]

I 2011 ble det besluttet å gi ut en ny utgave (redaksjon: Paul Hawkshaw, Thomas Leibnitz, Andreas Lindner, Angela Pachovsky, Thomas Röder), som vil inkludere innholdet i den nåværende utgaven og integrere den med kilder som har blitt hentet siden dens utgivelse.

Mottagelse i det 20. århundre

På grunn av den lange varigheten og det enorme orkesterlerretet til mye av musikken hans, har Bruckners popularitet hatt stor nytte av introduksjonen av langspillende medier samt forbedringer i innspillingsteknologi.

Flere tiår etter hans død anerkjente nazistene Bruckners musikk fordi de så den som et uttrykk for tidsånden til det tyske folket. Hitler innviet til og med en byste av Bruckner i en fotografert seremoni i 1937 ved Walhalla-templet nær Regensburg.^[57] Bruckners musikk var stadig populært i Nazi-Tyskland.

Nær slutten av andre verdenskrig ble Adolf Hitler spesielt interessert i musikken til Bruckner, og planla som et resultat å konvertere Sankt Florian-klosteret i Linz – der Bruckner hadde spilt orgel og hvor han ble gravlagt – til et depot for Bruckners manuskripter. Hitler kastet ut munkene fra bygningen og betalte personlig for restaureringen av orgelet og institusjonen til et Bruckner-studiesenter der. Han betalte også for utgivelsen av Haas-samlingen av Bruckners verk, og kjøpte selv materiale til det foreslåtte biblioteket. I tillegg forårsaket Hitler grunnleggelsen av Bruckner Orchester, som begynte å presentere konserter høsten 1943. Planen hans om at et av klokketårnene i Linz skulle spille et tema fra Bruckners Fjerde symfoni ble aldri gjennomført.^[58] Adagiosatsen fra Bruckners Syvende symfoni ble kringkastet av tysk radio (Deutscher Reichsrundfunk) da nyheten om Hitlers død ble kunngjort 1. mai 1945.

Hitlers og nazistenes anerkjennelse av musikken hans skadet ikke Bruckners stilling i etterkrigsmediene, og flere filmer og TV-produksjoner i Europa og USA har brukt utdrag fra musikken hans helt siden 1950-tallet, slik de gjorde allerede på 1930-tallet.^[59] Heller ikke Israel Philharmonic Orchestra forbød Bruckners musikk, slik de forbød Wagners, og spilte til og med inn den Åttende symfonien med Zubin Mehta.

Bruckners symfoniske verk – som ble mye utskjelt i Wien i hans levetid – har i dag en viktig plass i tradisjonen og det musikalske repertoaret til Wienerfilharmonien.

Verk i utvalg

Orkesterverk

Fire orkesterstykker: Marsch in d-Moll (WAB 96) og Drei Sätze für Orchester (WAB 97), 1862.
Ouvertüre g-Moll (WAB 98), 1862–1863
Symfoni i f-Moll (WAB 99), 1863
Symfoni nr. 1 i c-moll (WAB 101), 1866 , 1877, 1890/91
Symfoni i B-dur, 1869; bare skisser av første sats eksisterer
Symfoni i d-moll (WAB 100), 1869 (den såkalte Nullte [Annullerte])
Symfoni nr. 2 i c-moll (WAB 102), 1872, 1877
Symfoni nr. 3 i d-moll (WAB 103), 1873, 1877–1878, 1889
Symfoni nr. 4 i Ess-dur (Den romantiske, WAB 104), 1874, 1878 (ny «jakt-scherzo» og «Volksfest»-finale), 1880 (ny finale), 1888
Symfoni nr. 5 i B-dur (WAB 105), 1876–1878
Symfoni nr. 6 i A-dur (WAB 106), 1881
Symfoni nr. 7 i E-dur (WAB 107), 1883–1885
Symfoni nr. 8 i c-moll (WAB 108), 1887, 1890
Symfoni nr. 9 d-moll (ufullendt; bare de tre første satsene er ferdigskrevet, WAB 109), 1887–1896
Symphonisches Praeludium i c-moll, 1876

Vokalmusikk

Sakrale verk (tysk tittel)

Windhaager Messe (Messe in C-Dur) for alt, to horn og orgel (WAB 25), 1842
Messe ohne Gloria [und Credo] in d-Moll („Kronstorfer Messe“) for blandet kor a cappella, (WAB 146), 1843–1844
Messe für den Gründonnerstag in F-Dur, für gemischten Chor a cappella (WAB 9), 1844, 1845 (Kyrie- og Gloria-delene er tapt)
Missa solemnis in b-Moll (WAB 29), 1854.
Messe Nr. 1 in d-Moll (WAB 26), 1864
Messe Nr. 2 in e-Moll (WAB 27), 1866, 1882
Messe Nr. 3 in f-Moll (WAB 28), 1867/68, 1883/93
Requiem in d-Moll (WAB 39), 1849
Psalm 22 in Es-Dur (WAB 34), ca. 1852.
Psalm 114 in G-Dur (WAB 36), 1852.
Psalm 146 in A-Dur (WAB 37), ca. 1856.
Psalm 112 in B-Dur (WAB 35), 1863.
Psalm 150 in C-Dur (WAB 38), 1892.
Magnificat in B-Dur (WAB 24), 1852.
Festkantate Preiset den Herrn in D-Dur (WAB 16), 1862
Te Deum in C-Dur (WAB 45), 1881 (skisse), 1884
Omtrent 40 motteter, herunder:
- 4 gradualer:
  - Locus iste (WAB 23), 1869
  - Os justi meditabitur sapientiam (WAB 30), 1879.
  - Christus factus est III (WAB 11), 1884.
  - Virga Jesse floruit (WAB 52), 1892.
- Ave Maria II (WAB 6), 1861.
- Tota pulchra es Maria (WAB 46), 1878
- Ecce sacerdos magnus (WAB 13), 1885.
- Vexilla regis prodeunt (WAB 51), 1892

Verdslige verk (tysk tittel)

Kantater
- Vergißmeinnicht in D-Dur (WAB 93), 1845.
- Entsagen in B-Dur (WAB 14), um 1851.
- Arneth-Kantate: Heil Vater! Dir zum hohen Feste in D-Dur (WAB 61), 1852.
- Mayer-Kantate: Auf, Brüder! auf, und die Saiten zur Hand! D-Dur (WAB 60), 1855.
- Festgesang („Jodok-Kantate“): Sankt Jodok sproß aus edlem Stamme C-Dur (WAB 15), 1855.
- Germanenzug in d-Moll für Männerchor und Bläser (WAB 70), 1864.
- Helgoland in g-Moll für Männerchor und Orchester (WAB 71), 1893.
Omtrent 40 mindre korverk (hovedsakelig for mannskor) også rundt 20 klaversanger.

Kammermusikk (tysk tittel)

Scherzo für Streichquartett g-Moll (WAB deest), 1862 (Kitzler-Studienbuch, S. 70–74)
Streichquartett c-Moll (WAB 111), 1862.
Rondo c-Moll für Streichquartett (WAB deest), 1862.
Abendklänge für Violine und Klavier (WAB 110), 1866.
Streichquintett F-Dur (WAB 112), 1879.
Intermezzo d-Moll für Streichquintett (WAB 113), 1879.

Øvrig musikk

Kortere orgelverk (tysk tittel)
- Nachspiel in d-Moll (WAB 126), ca. 1846.
- Andante (Präludium) in d-Moll (WAB 130), ca. 1846.
- Präludium und Fuge in c-Moll (WAB 131), 1847.
- Fuge in d-Moll (WAB 125), 1861.
- Perger Präludium in C-Dur (WAB 129), 1884.
Verk for klaver (tysk tittel)
- Lancier-Quadrille in C-Dur (WAB 120), ca. 1850.
- Steiermärker in G-Dur (WAB 122), ca. 1850.
- Drei kleine Stücke zu vier Händen (WAB 124), 1853–1855
- Quadrille zu vier Händen (WAB 121), ca. 1854.
- Klavierstück in Es-Dur (WAB 119), ca. 1856.
- Sonatensatz in g-Moll (WAB deest), 1862.
- Stille Betrachtung an einem Herbstabend in fis-Moll (WAB 123), 1863.
- Fantasie in G-Dur (WAB 119), 1868.
- Erinnerung in As-Dur (WAB 117), ca. 1868.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anton-Bruckner, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d Von den Stillen im Lande, side(r) 15-17, oppført som Bruckner Anton^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9581, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Брукнер Антон, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ geschichte.univie.ac.at^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gilbert., Langevin, Paul (1977). Anton Bruckner : apogée de la symphonie. L'Âge d'homme. OCLC 461607554.
^ På tysk "halb Genie, halb Trottel". Denne beskrivelsen er ofte, men feilaktig, tilskrevet Gustav Mahler. Hans-Joachim Hinrichsen: "»Halb Genie, halb Trottel«. Hans von Bülows Urteil über Anton Bruckner. i: IBG-Mitteilungsblatt 55 (2000), s. 21–24.
^ Walter, Bruno. «Bruckner and Mahler». www.uv.es. Besøkt 20. juni 2022.
^ ^a ^b Kloiber, Rudolf (1976). Handbuch der klassischen und romantischen Symphonie (2., erw. Aufl utg.). Wiesbaden: Breitkopf und Härtel. s. 241–285. ISBN 3-7651-0017-X. OCLC 2440684.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.
^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.
^ «Bruckner in a nutshell.». web.archive.org. 27. juli 2018. Besøkt 20. juni 2022.
^ «"Diskografi for Pange lingua WAB 31" Brucknerdiskografie.nl.».
^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 3. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.
^ Gilbert., Langevin, Paul (1977). Anton Bruckner : apogée de la symphonie. L'Âge d'homme. s. 17, 306. OCLC 843728111.
^ Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.
^ ^a ^b Hans-Joachim., Hinrichsen, (2016). Bruckner-Handbuch. J.B. Metzler. s. 31. ISBN 978-3-476-00345-4. OCLC 961450093.
^ Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27–34. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.
^ Hawkshaw, Paul (2007). "Anton Bruckner's Counterpoint Studies at the Monastery of Saint Florian, 1845–55". The Musical Quarterly. 90 (1): 94.
^ «Bruckner Gemeinde». www.antonbruckner.at. Besøkt 20. juni 2022.
^ «Bruckner: Motets» (engelsk). Besøkt 20. juni 2022.
^ Grange, Henry-Louis de La (1995). Gustav Mahler: Volume 3. Vienna: Triumph and Disillusion (1904-1907) (engelsk). OUP Oxford. ISBN 978-0-19-315160-4.
^ 1862-1942., Klose, Friedrich, (1927). Meine Lehrjahre bei Bruckner : Erinnerungen und Betrachtungen. G. Bosse. OCLC 9130636.
^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 70. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.
^ Peter., Gammond, (1998). Bluff your way in music. Ravette. s. 33. OCLC 940708592.
^ Derek., Watson, (1997). Bruckner. Schirmer Books. s. 73. OCLC 680013958.
^ Werner Wolff (1942). Anton Bruckner Rustic Genius. E. P. Dutton & Co., Inc.
^ Wilson, Colin (1966). Chords and discords; purely personal opinions on music. Crown Publishers. s. 40. OCLC 615269.
^ Engel, G. (1940), "The Life of Anton Bruckner", i Chord and Dischord: A Journal of Modern Musical Progress, Bruckner Society of America, Inc., januar 1940 – (Vol. 2, No.1)
^ «BRUCKNER, Anton (1824-1896)». www.violinman.com. Besøkt 20. juni 2022.
^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 39. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.
^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 108. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.
^ «Sex, death and dissonance: the strange, obsessive world of Anton Bruckner». the Guardian (engelsk). 1. april 2014. Besøkt 20. juni 2022.
^ ^a ^b The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 360 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.
^ ^a ^b Johnson, Stephen (10. januar 1996). «Bruckner: guilty or not guilty?». The Independent (engelsk). Besøkt 21. juni 2022.
^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 46. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.
^ «Anton Bruckner - An Introduction - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.
^ "alone succeeded in creating a new school of symphonic writing.... Some have classified him as a conservative, some as a radical. Really he was neither, or alternatively was a fusion of both.... [H]is music, though Wagnerian in its orchestration and in its huge rising and falling periods, patently has its roots in older styles. Bruckner took Beethoven's Ninth Symphony as his starting-point.... The introduction to the first movement, beginning mysteriously and climbing slowly with fragments of the first theme to the gigantic full statement of that theme, was taken over by Bruckner; so was the awe-inspiring coda of the first movement. The scherzo and slow movement, with their alternation of melodies, are models for Bruckner's spacious middle movements, while the finale with a grand culminating hymn is a feature of almost every Bruckner symphony"
^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 461–462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.
^ "Bruckner is the first composer since Schubert about whom it is possible to make such generalizations. His symphonies deliberately followed a pattern, each one building on the achievements of its predecessors.... His melodic and harmonic style changed little, and it had as much of Schubert in it as of Wagner.... His technique in the development and transformation of themes, learnt from Beethoven, Liszt and Wagner, was unsurpassed, and he was almost the equal of Brahms in the art of melodic variation."
^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.
^ "Despite its general debt to Beethoven and Wagner, the "Bruckner Symphony" is a unique conception, not only because of the individuality of its spirit and its materials, but even more because of the absolute originality of its formal processes. At first, these processes seemed so strange and unprecedented that they were taken as evidence of sheer incompetence.... Now it is recognized that Bruckner's unorthodox structural methods were inevitable.... Bruckner created a new and monumental type of symphonic organism, which abjured the tense, dynamic continuity of Beethoven, and the broad, fluid continuity of Wagner, in order to express something profoundly different from either composer, something elemental and metaphysical."
^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 365 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.
^ Holland, Bernard (25. januar 2008). «In a Show of Accessibility, Schumann Joins Bruckner». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. juni 2022.
^ The new Grove dictionary of music and musicians (2nd ed utg.). New York: Grove. 2001. s. 839 (Vol 24). ISBN 1-56159-239-0. OCLC 44391762. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
^ LaRue, Jan; Landon, H. C. Robbins (1956). «The Symphonies of Joseph Haydn». Notes. 1. 14: 103. ISSN 0027-4380. doi:10.2307/891916. Besøkt 21. juni 2022.
^ Cooke, Deryck (1969). «The Bruckner Problem Simplified. 1: Sorting out the Confusion». The Musical Times. 1511. 110: 20–22. ISSN 0027-4666. doi:10.2307/953722. Besøkt 21. juni 2022.
^ «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022.
^ «Werke f?r Orgel / Works for organ | Diskografie von Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.
^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 19. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.
^ Keith William Kinder, The Wind and Wind-chorus Music of Anton Bruckner. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group (2000): 51, note 14
^ «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022.
^ «Bruckner and the Third Reich - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.
^ Evans, Richard J. (2009). The Third Reich at war (First American edition utg.). New York. s. 579. ISBN 978-1-59420-206-3. OCLC 233549166. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
^ «Downloads - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.

Litteratur

(de) Walter Gerstenberg: «Bruckner, Josef Anton.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 649–652 (digitalisering).
(de) Eusebius Mandyczewski: «Bruckner, Anton». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 47, Duncker & Humblot, Leipzig 1903, s. 767–769.
Max Auer: Anton Bruckner – Mystiker und Musikant. Heyne, München 1982, ISBN 3-453-55095-1.
Erwin Doernberg: The Life and Symphonies of Anton Bruckner. London 1960
Constantin Floros: Anton Bruckner. Persönlichkeit und Werk. Europäische Verlagsanstalt, Hamburg 2004, ISBN 3-434-50566-0.
Uwe Harten, Anton Bruckner. Ein Handbuch. Residenz Verlag, Salzburg, 1996. ISBN 3-7017-1030-9.
Josef Laßl: Das kleine Bruckner-Buch. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1980.

Eksterne lenker

(en) Anton Bruckner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anton Bruckner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anton Bruckner på Internet Movie Database
(sv) Anton Bruckner i Svensk Filmdatabas
(en) Anton Bruckner på AllMovie
(en) Anton Bruckner på Apple Music
(en) Anton Bruckner på Discogs
(en) Anton Bruckner på MusicBrainz
(en) Anton Bruckner på Spotify
(en) Anton Bruckner på Songkick
(en) Anton Bruckner på Last.fm
(en) Anton Bruckner på AllMusic
(de) Verk av og om Anton Bruckner i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Anton Bruckner i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Bruckner i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Anton Bruckner i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)

[hash-bc56a78c6ed820a41c521bf34929f49a4bfb8ab0-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anton-Bruckner, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-2] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a98759f66945df6c2652b180ae6ff5a5941ea085-3] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-3f30233d202467a25185b8a3df110d3f97bf2f31-4] Von den Stillen im Lande, side(r) 15-17, oppført som Bruckner Anton^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-332d162d365fc309135025684aa893bfe39caf21-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-691597b518ef1bc302f029a0a491093791395137-6] Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9581, besøkt 3. desember 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b53c17c61cf5af5468224d92af192ba3bbe5fe57-7] Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Брукнер Антон, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-8] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-8bcd716207b7d2281302630cb08e70594f982406-9] schichte.univie.ac.at^{[Hentet fra Wikidata]}

[10] Gilbert., Langevin, Paul (1977). Anton Bruckner : apogée de la symphonie. L'Âge d'homme. OCLC 461607554.

[11] På tysk "halb Genie, halb Trottel". Denne beskrivelsen er ofte, men feilaktig, tilskrevet Gustav Mahler. Hans-Joachim Hinrichsen: "»Halb Genie, halb Trottel«. Hans von Bülows Urteil über Anton Bruckner. i: IBG-Mitteilungsblatt 55 (2000), s. 21–24.

[12] Walter, Bruno. «Bruckner and Mahler». www.uv.es. Besøkt 20. juni 2022.

[:0-13] Kloiber, Rudolf (1976). Handbuch der klassischen und romantischen Symphonie (2., erw. Aufl utg.). Wiesbaden: Breitkopf und Härtel. s. 241–285. ISBN 3-7651-0017-X. OCLC 2440684.

[:1-14] Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.

[15] Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.

[16] «Bruckner in a nutshell.». web.archive.org. 27. juli 2018. Besøkt 20. juni 2022.

[17] «"Diskografi for Pange lingua WAB 31" Brucknerdiskografie.nl.».

[18] Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 3. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.

[19] Gilbert., Langevin, Paul (1977). Anton Bruckner : apogée de la symphonie. L'Âge d'homme. s. 17, 306. OCLC 843728111.

[20] Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.

[:2-21] Hans-Joachim., Hinrichsen, (2016). Bruckner-Handbuch. J.B. Metzler. s. 31. ISBN 978-3-476-00345-4. OCLC 961450093.

[22] Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27–34. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352.

[23] Hawkshaw, Paul (2007). "Anton Bruckner's Counterpoint Studies at the Monastery of Saint Florian, 1845–55". The Musical Quarterly. 90 (1): 94.

[24] «Bruckner Gemeinde». www.antonbruckner.at. Besøkt 20. juni 2022.

[25] «Bruckner: Motets» (engelsk). Besøkt 20. juni 2022.

[26] Grange, Henry-Louis de La (1995). Gustav Mahler: Volume 3. Vienna: Triumph and Disillusion (1904-1907) (engelsk). OUP Oxford. ISBN 978-0-19-315160-4.

[27] 1862-1942., Klose, Friedrich, (1927). Meine Lehrjahre bei Bruckner : Erinnerungen und Betrachtungen. G. Bosse. OCLC 9130636.

[28] Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 70. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.

[29] Peter., Gammond, (1998). Bluff your way in music. Ravette. s. 33. OCLC 940708592.

[30] Derek., Watson, (1997). Bruckner. Schirmer Books. s. 73. OCLC 680013958.

[31] Werner Wolff (1942). Anton Bruckner Rustic Genius. E. P. Dutton & Co., Inc.

[32] Wilson, Colin (1966). Chords and discords; purely personal opinions on music. Crown Publishers. s. 40. OCLC 615269.

[33] Engel, G. (1940), "The Life of Anton Bruckner", i Chord and Dischord: A Journal of Modern Musical Progress, Bruckner Society of America, Inc., januar 1940 – (Vol. 2, No.1)

[34] «BRUCKNER, Anton (1824-1896)». www.violinman.com. Besøkt 20. juni 2022.

[35] Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 39. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.

[36] Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 108. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158.

[37] «Sex, death and dissonance: the strange, obsessive world of Anton Bruckner». the Guardian (engelsk). 1. april 2014. Besøkt 20. juni 2022.

[:3-38] The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 360 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.

[:4-39] Johnson, Stephen (10. januar 1996). «Bruckner: guilty or not guilty?». The Independent (engelsk). Besøkt 21. juni 2022.

[40] Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 46. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.

[41] «Anton Bruckner - An Introduction - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.

[42] "alone succeeded in creating a new school of symphonic writing.... Some have classified him as a conservative, some as a radical. Really he was neither, or alternatively was a fusion of both.... [H]is music, though Wagnerian in its orchestration and in its huge rising and falling periods, patently has its roots in older styles. Bruckner took Beethoven's Ninth Symphony as his starting-point.... The introduction to the first movement, beginning mysteriously and climbing slowly with fragments of the first theme to the gigantic full statement of that theme, was taken over by Bruckner; so was the awe-inspiring coda of the first movement. The scherzo and slow movement, with their alternation of melodies, are models for Bruckner's spacious middle movements, while the finale with a grand culminating hymn is a feature of almost every Bruckner symphony"

[43] The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 461–462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.

[44] "Bruckner is the first composer since Schubert about whom it is possible to make such generalizations. His symphonies deliberately followed a pattern, each one building on the achievements of its predecessors.... His melodic and harmonic style changed little, and it had as much of Schubert in it as of Wagner.... His technique in the development and transformation of themes, learnt from Beethoven, Liszt and Wagner, was unsurpassed, and he was almost the equal of Brahms in the art of melodic variation."

[45] The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.

[46] "Despite its general debt to Beethoven and Wagner, the "Bruckner Symphony" is a unique conception, not only because of the individuality of its spirit and its materials, but even more because of the absolute originality of its formal processes. At first, these processes seemed so strange and unprecedented that they were taken as evidence of sheer incompetence.... Now it is recognized that Bruckner's unorthodox structural methods were inevitable.... Bruckner created a new and monumental type of symphonic organism, which abjured the tense, dynamic continuity of Beethoven, and the broad, fluid continuity of Wagner, in order to express something profoundly different from either composer, something elemental and metaphysical."

[47] The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 365 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891.

[48] Holland, Bernard (25. januar 2008). «In a Show of Accessibility, Schumann Joins Bruckner». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. juni 2022.

[49] The new Grove dictionary of music and musicians (2nd ed utg.). New York: Grove. 2001. s. 839 (Vol 24). ISBN 1-56159-239-0. OCLC 44391762. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)

[50] LaRue, Jan; Landon, H. C. Robbins (1956). «The Symphonies of Joseph Haydn». Notes. 1. 14: 103. ISSN 0027-4380. doi:10.2307/891916. Besøkt 21. juni 2022.

[51] Cooke, Deryck (1969). «The Bruckner Problem Simplified. 1: Sorting out the Confusion». The Musical Times. 1511. 110: 20–22. ISSN 0027-4666. doi:10.2307/953722. Besøkt 21. juni 2022.

[52] «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022.

[53] «Werke f?r Orgel / Works for organ | Diskografie von Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.

[54] Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 19. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379.

[55] Keith William Kinder, The Wind and Wind-chorus Music of Anton Bruckner. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group (2000): 51, note 14

[56] «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022.

[57] «Bruckner and the Third Reich - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.

[58] Evans, Richard J. (2009). The Third Reich at war (First American edition utg.). New York. s. 579. ISBN 978-1-59420-206-3. OCLC 233549166. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)

[59] «Downloads - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]