Symfoni nr. 5 (Bruckner)
| «Symfoni nr. 5» | |||
|---|---|---|---|
| WAB 105 Symfoni av Anton Bruckner Symfoni nr. 5 i B-dur | |||
| Periode | Romantikken | ||
| Komponert | 1875–1876 1877–1878 | ||
| Premieredato | 8. april 1894 i Graz | ||
| Publisert | 1896 | ||
| Typisk lengde | ca. 75 minutter (avhengig av versjon) | ||
| Satser/akter | 4 | ||
Symfoni nr. 5 i B-dur, WAB 105, av Anton Bruckner ble skrevet i 1875–1876, med mindre endringer i løpet av de neste to årene. Den ble til i en tid med vansker og desillusjon for komponisten: et søksmål – som han ble fritatt fra, og en reduksjon i lønn. Symfonien ble dedikert til Karl von Stremayr, utdanningsminister i Østerrike-Ungarn. Den har til tider fått kallenavnet «Den tragiske», «Troens kirke» eller «Pizzicato»; Bruckner selv omtalte den som «Den fantastiske» uten å bruke dette eller noe annet navn formelt.
Format[rediger | rediger kilde]
Symfonien er ikke utad et verk av «storm og trang», men den er et utarbeidet stykke, et av Bruckners mest kontrapunktisk intrikate verk. Det er fire satser; klimakset kommer uvanlig sent, i koralen ved slutten av siste sats, og utgjør en enorm tolkningsutfordring:
I. Introduksjon: Adagio – Allegro (B-dur)
II. Adagio: Sehr langsam (d-moll)
III. Scherzo: Molto vivace (d-moll)
IV. Finale: Adagio – Allegro moderato (B-dur)
Alle bortsett fra tredje sats begynner med pizzicato-strykere, derav det ovennevnte kallenavnet. Pizzicato-figurene er symmetriske i den forstand at de ytre satsene deler en figur mens midtsatsene deler en annen.
Instrumentering[rediger | rediger kilde]
Symfonien er orkestrert for ett par hver av tverrfløyter, oboer, klarinetter, fagott, med fire valthorn, tre trompeter, tre tromboner og en basstuba sammen med pauker og strykere. Tubaen ble lagt til i 1878 (samme år la Bruckner en til hans fjerde symfoni).
Versjoner[rediger | rediger kilde]
1876-versjonen[rediger | rediger kilde]
Denne versjonen forblir upublisert. I 1997 ble et første forsøk på rekonstruksjon – ved å inkludere musikk fra førsteutkastet fra 1876 (red. William Carragan)[1] – spilt inn av Shunsaku Tsutsumi med Shunyukai symfoniorkester.[2] I 2008 var Takanobu Kawasaki i stand til å sette sammen de originale konseptene (1875–1877) til symfonien fra manuskriptene Mus.Hs.19.477 og Mus.Hs.3162 ved det østerrikske nasjonalbiblioteket; disse ble spilt inn av Akira Naito med Tokyo New City Orchestra. Etter John F. Berkys oppfatning er Naitos innspilling «den beste tilgjengelige CD-en for å presentere noen av Bruckners tidlige tanker for denne massive symfonien.»[3] I denne versjonen er symfonien orkestrert uten basstuba, og det gis mer fremtredende plass til strykeinstrumentene. Tempoet til Adagio-introduksjonene i første og fjerde sats, samt tempoet i andre sats, er orkestrert «alla breve», det vil si betydelig raskere enn i 1878.
1878-versjonen[rediger | rediger kilde]
Dette er versjonen som vanligvis utføres. Den finnes i nesten identiske utgaver av Robert Haas (utgitt 1935) og Leopold Nowak (1951). Nowak-versjonen har blitt endret to ganger, i 1989 («den andre reviderte utgaven») og 2005 («den tredje reviderte utgaven»). Alle disse er i regi av MWV, Musikwissenschaftlicher Verlag der Internationalen Bruckner-Gesellschaft i Wien. Uansett utgave blir 1878-versjonen noen ganger overflødig kalt for «originalversjonen», kanskje for å skille den fra den ikke-autentiske Schalk-versjonen.
Schalks publiserte utgave, 1896[rediger | rediger kilde]
Denne første publiserte utgaven, hørt under verkets premiere i 1894, ble utarbeidet av dirigenten Franz Schalk. Det er ukjent hvor mye av forskjellen fra Bruckners versjon fra 1878 som gjenspeiler Bruckner og hvor mye Schalk, men 15 til 20 minutter med musikk er kuttet, og de fleste endringene ble ikke godkjent av komponisten. Schalk fikk Bruckners musikk til å låte Wagnersk ved hjelp av re-orkestrering. Åpenbare forskjeller oppstår i finalens koda, der Schalk legger til triangel og cymbaler og et messingblåser-orkester utenfor scenen.
Innspillinger[rediger | rediger kilde]
Den første innspillingen av noen del av symfonien ble gjort av Dol Dauber med hans salongorkester i 1928 for HMV; den inkluderte bare scherzo-satsen, i et arrangement av Schalk-utgaven. Den første innspillingen av det komplette verket ble gjort av Karl Böhm med Staatskapelle Dresden i 1937 ved bruk av den nye Haas-utgaven. (Böhm vendte aldri tilbake til dette verket.)
Eugen Jochum gjorde fire kommersielle innspillinger – i tillegg til kringkastinger utgitt på CD: Haas-utgaven i 1938 med Philharmonisches Staatsorchester Hamburg for Telefunken; og Nowak-utgaven i 1958 med Bayerns Radiosymfoniorkester for Deutsche Grammophon, i 1964 med Concertgebouw-orkestret for Philips, og i 1980 med Staatskapelle Dresden for EMI. Dirigent Kenneth Woods siterer Herbert Glass i sitt essay om Jochum: «den femte drev [Jochum] til distraksjon, og han ville betrakte hver sin fremføring av den som en tolkning som pågår. Under repetisjon kunne slike tvil i stor grad teste et orkesters tålmodighet – dette til tross for hans høviske, respektfulle behandling av spillerne sine.»[4]
Også bemerkelsesverdig er Bernard Haitink, som spilte inn symfonien kommersielt tre ganger. I 1971[2] spilte han inn Haas-utgaven med Concertgebouw-orkestret for Philips.[5] I 1988 vendte han tilbake til Haas-utgaven, denne gangen med Wienerfilharmonien.[2] I 2010 spilte han inn Nowak-utgaven med Bayerns Radiosymfoniorkester for BR Klassik; denne innspillingen fikk god mottagelse.[6]
Sergiu Celibidache, Herbert von Karajan, Stanisław Skrowaczewski, Herbert Blomstedt og Daniel Barenboim er også kjente bidragsytere til diskografien av Bruckners Femte symfoni. Takashi Asahina spilte inn Bruckner Fifth flere ganger.[7] Musikkritiker Norman Lebrecht valgte ut Georg Tintners innspilling for Naxos Records som en av århundrets 100 beste plater og krediterte den med å endre kritikernes holdning til plateselskapet: «Det høres faktisk ut som om Tintner hadde ventet hele livet på å gi denne forestillingen.»[8]
Utvalgt diskografi[rediger | rediger kilde]
- 1944: Wilhelm Furtwängler, Berliner Philharmoniker – Testament
- 1964: Eugen Jochum, Concertgebouw-Orchester – Philips
- 1974: Günter Wand, Kölner Rundfunk-Sinfonie-Orchester – RCA Victor
- 1991: Wolfgang Sawallisch, Bayerisches Staatsorchester – Orfeo
- 1991: Daniel Barenboim, Berliner Philharmoniker – Teldec
- 1993: Sergiu Celibidache, Münchner Philharmoniker – EMI Classics
- 1995: Günter Wand, Münchner Philharmoniker – Profil Günter Hänssler
- 1996: Stanisław Skrowaczewski, Rundfunk-Sinfonieorchester Saarbrücken – Oehms
- 1996: Günter Wand, Berliner Philharmoniker – RCA Victor/BMG
- 2006: Dennis Russell Davies, Bruckner Orchester Linz – ARTE NOVA
- 2010: Herbert Blomstedt, Gewandhausorchester Leipzig – Querstand
- 2013: Gerd Schaller, Philharmonie Festiva – Profil Günter Hännsler
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Carragan, William (2020). The red book of Anton Bruckner eleven symphonies : a guide to the versions. Windsor, Connecticut. s. 131. ISBN 978-1-938911-59-0. OCLC 1229107287.
- ^ a b c «Search Discography - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 15. juni 2022.
- ^ «Web Store - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 15. juni 2022.
- ^ Woods, Kenneth. «Eugen Jochum- musician’s musician, maestro’s maestro, Icon | Kenneth Woods - conductor» (engelsk). Besøkt 15. juni 2022.
- ^ Ottaway, Hugh, "Record Reviews: Bruckner Symphony No. 5. Concertgebouw Orchestra/Haitink" (September 1972). The Musical Times, 113 (1555): s. 874–875.
- ^ «BRUCKNER Symphony No 5». Gramophone (engelsk). Besøkt 15. juni 2022.
- ^ «Takashi Asahina». The Independent (engelsk). 11. januar 2002. Besøkt 15. juni 2022.
- ^ Norman, Lebrecht, (2008). Maestros, Masterpieces and Madness : the Secret Life and Shameful Death of the Classical Record Industry. Penguin Books. ISBN 978-0-14-102851-4. OCLC 473026943.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (de) Neue Anton Bruckner Gesamtausgabe – Symfoni nr. 5 i B-dur
- (en) Symfoni nr. 5 (Bruckner) hos International Music Score Library Project
- (en) Partitur (Haas-utgaven) hos Indiana University School of Music
- (en) Komplett diskografi av John Berky