Pange Lingua

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pange Lingua er en eukaristisk hymne som blir tilskrevet Thomas Aquinas (12251274)[1] for den katolske høytiden Corpus Christi (Kristi legeme og blods høytid).

Liturgi[rediger | rediger kilde]

Den blir også sunget på skjærtorsdag i løpet av den prosesjon fra kirken til det stedet hvor Det hellige sakramentet er oppbevart inntil langfredag. De to siste versene, kalt Tantum Ergo hver for seg, blir sunget ved velsignelsen av Det hellige sakramentet. Hymnen uttrykker forvandlingdoktrinen hvor det, i henhold til katolsk tro, brød og vin blir endret til Kristus’ blod og legeme.

De innledende ordene erindrer en annen berømt latinsk sekvens av Venantius Fortunatus. Den begynner med «Pange, lingua, gloriosi / Lauream certaminis», og benyttes ved matutin (den katolske morgenbønn) i løpet av tidebønn. Det er midtseksjonen av hymnen «Vexilla Regis prodeunt» hvor den første seksjonen blir sunget ved vesper (aftenbønn) og den tredje, «Lustra sex», blir sunget ved laudes. Alle de tre delene blir messet i løpet av tilbedelsen av korset på langfredag.

Latinsk tekst og engelsk versjon[rediger | rediger kilde]

Det er mange engelske oversettelser med varierende rimskjema og meter. Fr. Edward Caswall var forfatter til følgende oversettelse: [2]

Teksten til Pange lingua gloriosi, med doksologi[rediger | rediger kilde]

Latin text An English translation
Pange, lingua, gloriosi
Corporis mysterium,
Sanguinisque pretiosi,
quem in mundi pretium
fructus ventris generosi
Rex effudit Gentium.
Nobis datus, nobis natus
ex intacta Virgine,
et in mundo conversatus,
sparso verbi semine,
sui moras incolatus
miro clausit ordine.
In supremae nocte coenae
recumbens cum fratribus
observata lege plene
cibis in legalibus,
cibum turbae duodenae
se dat suis manibus.
Verbum caro, panem verum
verbo carnem efficit:
fitque sanguis Christi merum,
et si sensus deficit,
ad firmandum cor sincerum
sola fides sufficit.
Tantum ergo Sacramentum
veneremur cernui:
et antiquum documentum
novo cedat ritui:
praestet fides supplementum
sensuum defectui.
Genitori, Genitoque
laus et jubilatio,
salus, honor, virtus quoque
sit et benedictio:
procedenti ab utroque
compar sit laudatio.
Amen. Alleluja.
Sing, my tongue, the Savior's glory,
of His flesh the mystery sing;
of the Blood, all price exceeding,
shed by our immortal King,
destined, for the world's redemption,
from a noble womb to spring.
Of a pure and spotless Virgin
born for us on earth below,
He, as Man, with man conversing,
stayed, the seeds of truth to sow;
then He closed in solemn order
wondrously His life of woe.
On the night of that Last Supper,
seated with His chosen band,
He the Pascal victim eating,
first fulfills the Law's command;
then as Food to His Apostles
gives Himself with His own hand.
Word-made-Flesh, the bread of nature
by His word to Flesh He turns;
wine into His Blood He changes;
what though sense no change discerns?
Only be the heart in earnest,
faith her lesson quickly learns.
Down in adoration falling,
Lo! the sacred Host we hail;
Lo! o'er ancient forms departing,
newer rites of grace prevail;
faith for all defects supplying,
where the feeble senses fail.
To the everlasting Father,
and the Son who reigns on high,
with the Holy Ghost proceeding
forth from Each eternally,
be salvation, honor, blessing,
might and endless majesty.
Amen. Alleluia.

Pange lingua i musikkhistorien[rediger | rediger kilde]

Pange Lingua-hymnen har to fremstillinger og den mest kjente er den phrygianske melodien fra romersk liturgi og den andre er fra mozarabiske liturgien fra Spania. Den romerske melodien var opprinnelig en del av den gallikanske kirkeskikk.

Den romerske versjonen av hymnen var grunnlaget for en berømt komposisjon av renessansekomponisten Josquin des Prez, Missa Pange lingua. En utarbeidet fantasi av hymnen, messen er ett av komponistens siste verker og har blitt datert til perioden fra 1515 til 1521 ettersom den ikke var inkludert av Petrucci i hans 1514-samling av Josquins messer, og ble utgitt posthum. I den dens forenkling, motiviske enhet og tette oppmerksomhet på teksten har den blitt sammenlignet til de sene verkene til Beethoven, og mange kommentatorer mener at den er ett av høydepunktene fra renessansens flerstemte sanger.

Juan de Urrede, en flamisk komponist aktiv i Spania på slutten av 1400-tallet, komponerte tallrike fremstillinger av Pange Lingua, de fleste av dem basert på den opprinnelige mozarabiske melodien. En av hans versjoner for fire stemmer ble en av de mest populære stykkene på 1500-tallet, og var grunnlaget for flere dusin tangentverker til messene, mange av spanske komponister.

Ved å bygge på Josquins behandling av hymnens tredje linje i kyrie av Missa Pange Lingua ble temaet «Do-Re-Fa-Mi-Re-Do» en av de mest berømte i musikkhistorien. Simon Lohet, Michelangelo Rossi, François Roberday, Johann Caspar Ferdinand Fischer, Johann Jakob Froberger[3], Johann Sebastian Bach, Johann Joseph Fux skrev fuger på den og den sistnevntes omfattende utforming i Gradus ad Parnassum gjorde den kjent til for hver eneste fremadstrebende komponist, blant dem også Wolfgang Amadeus Mozart, hvis Jupiter-tema[4] låner de første fire notene.

De siste fire versene av Pange Lingua blir ofte utelatt. De markerer slutten på prosesjonen i liturgien. Ulike atskilte fremstillinger har blitt skrevet for dette, blant annet en av Giovanni Pierluigi da Palestrina og en av Charles-Marie Widor.

Pange Lingua har blitt oversatt til mange språk til bruk i gudstjenesten over hele verden. Det er likevel den latinske utgaven som har forblitt mest populær. Den gammelsyriske oversettelsen av Pange Lingua ble brukt som en del av kirkeseremonien i Den syro-malabariske kirke av Kerala i India fram til 1970-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hymnen er tradisjonelt blitt tilskrevet Aquinas, men Katolsk.no nevner at det har blitt ytret tvil om tilskrivelsen er riktig.
  2. ^ H.T. Henry, «Pange Lingua Gloriosi», Catholic Encyclopedia, Vol. XI
  3. ^ Siegbert Rampe: Forord til «Froberger, New Edition of the Complete Works I», Kassel etc. 2002, p. XX and XLI (FbWV 202).
  4. ^ William Klenz: Per Aspera ad Astra, or The Stairway to Jupiter; The Music Review Vol. 30 Nr. 3, August 1969, pp.169-210.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]