Redningstjeneste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Canadisk redningstjeneste

Redningstjeneste (engelsk search and rescue, forkortet SAR), også kalt søk og redning, er søk etter og bistand til folk som er i nød eller overhengende fare.[1] Søk og redning kan gjennomføres både på land og over hav, og med ulike metoder og fremkomstmidler, slik som helikopter, båt, landbaserte motoriserte fremkomstmidler eller til fots.

Historie[rediger | rediger kilde]

En av verdens tidligste veldokumenterte redningsinnsatser fulgte 1656 havariet av det nederlandske handelsskipet Vergulde Draeck utenfor Australia. Overlevende sendt etter hjelp, og som respons ble tre forskjellige redningsoppdrag forsøkt, uten hell.[2]

Typer redningstjeneste[rediger | rediger kilde]

  • Fjellredning relatert til søk og redningsaksjoner spesielt i kupert og fjellterreng.
  • Landredning er å lete etter personer som er savnet eller er i nød på land eller i innlandsvassdrag. Tradisjonelt forbundet med villmarkssoner, landredningstjenester blir stadig mer nødvendig i urbane og forstadsområder for å finne personer med Alzheimer, autisme, demens eller andre forhold som fører til vandrende atferd.[3] Landredningsoppdrag som oppstår i urbane områder må ikke forveksles med «Urban SAR», som i mange jurisdiksjoner refererer til leting og uthenting av folk fra kollapsede bygninger eller andre hindringer.[4]
  • Urban livredning (USAR) er leting og redning av personer fra bygninger eller konstruksjoner som har falt sammen. På grunn av det spesielle arbeidet er de fleste lagene er tverrfaglige og omfatter personell fra politi, brannvesen og legevakt. I motsetning til tradisjonelle landredningsarbeidere, har de fleste urbane livreddere også grunnleggende opplæring i strukturell kollaps og farene forbundet med aktivte elektriske ledninger, ødelagte naturgasslinjer og andre farer. Mens jordskjelv har tradisjonelt vært årsak til urbane livredningsaksjoner, har terrorangrep og ekstremvær som tornadoer og orkaner har også resultert i bruk av disse ressursene.[5]
  • Stridsredning er søk og redningaksjoner som utføres under krig og som utføres innenfor eller nær krigssoner.[6]
  • Luft og sjøredning refererer til kombinert bruk av fly og overflatefartøyer for å lete etter og redde overlevende av fly som har gått ned på havet, samt sjøfolk og passasjerer på fartøy til sjøs i nød.[7]

Norge[rediger | rediger kilde]

Redningshelikoptrene fra 330 skvadron er sentrale i den norske redningstjenesten.

Norsk redningstjenestes organisering er fastsatt i kongelig resolusjon «Organisasjonsplan for redningstjenesten» av 19. juni 2015[8]. Redningstjenesten koordineres administrativt av Justis- og beredskapsdepartementet og omfatter land-, sjø- og luftredningstjeneste. Den utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører under ledelse av to hovedredningssentraler (HRS) og underordnede lokale redningssentraler (LRS).[9]

Redningstjenesten i Norge er bygget på følgende grunnleggende prinsipper:[10]

  • Samvirkeprinsippet: Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner, private virksomheter og personer. Alle offentlige organer som har kapasitet, informasjon eller kompetanse egnet for redningsformål, plikter å bidra i redningstjenesten med til enhver tid tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og fullmakter. Samvirkeprinsippet innebærer at alle aktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke både i det forberedende arbeidet og under redningsaksjoner.
  • Ansvarsprinsippet: Det organet som har ansvar for funksjoner eller oppgaver til daglig, har også ansvaret for disse under en redningsaksjon, uavhengig av omfang og årsak til denne.
  • Prinsippet om integrert tjeneste: Redningstjenesten er en integrert tjeneste, noe som innebærer at den omfatter alle typer redningsaksjoner knyttet til land-, sjø- og luftredningstjeneste.
  • Koordineringsprinsippet: Redningstjenesten koordineres i forberedelser og innsats gjennom hovedredningssentralene og underlagte lokale redningssentraler.

Varsling[rediger | rediger kilde]

Redningstjenesten kan varsles på flere måter når personer har behov for akutt bistand.[11]

  • Politiet kan varsles ved å bruke nødnummer 112.
  • Medisinsk nødmeldetjeneste kan varsles ved å bruke nødnummer 113.
  • Nødmeldesentral brann kan varsles ved å bruke nødnummer 110.
  • Kystradio kan varsles ved hendelser til sjøs (telefonnummer 120).
  • Hovedredningssentralene kan varsles direkte (telefonnummer 75 55 90 00 i Nord Norge / 51 51 70 00 i Sør Norge).

Kun nødnummer 112 kan ringes fra låst mobiltelefon og uten SIM-kort. Andre nødnummer behandles som vanlige telefonnummer av mobilentelefonen.[12]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Evans Clayton: Rescue at Sea: An International History of Lifesaving, Coastal Rescue Craft and Organisations. Conway Maritime Press 2003, ISBN 978-0-85-177934-8.
  • Kristof Gombeer, Melanie Fink: Non-Governmental Organisations and Search and Rescue at Sea. Maritime Safety and Security Law Journal, 2018, No. 4.
  • Irini Papanicolopulu: The duty to rescue at sea, in peacetime and at war: A general overview. International Review of the Red Cross 2016, 98 (2).
  • Irini Papanicolopulu: International Law and the Protection of People at Sea. Oxford University Press 2018, ISBN 978-0-19-878939-0.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Canadian Forces (1998). «B–GA–209–001/FP–001 DFO 5449 NATIONAL SAR MANUAL» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. august 2008. Besøkt 12. juli 2008. 
  2. ^ Major, R. H. (editor) (1859) Early Voyages to Terra Australis, Now Called Australia, The Hakluyt Society, London (2001 facimile edition on Google Books)
  3. ^ Barry, Ellen (1999). «Alzheimer's Wanders Stir Concerns». Besøkt 11. januar 2010. 
  4. ^ U.S. Department of Homeland Security (2009). «Urban Search and Rescue (US&R)». Besøkt 11. januar 2010. 
  5. ^ U.S. Department of Homeland Security (2009). «About US&R». Besøkt 11. januar 2010. 
  6. ^ SPG Media Limited/Army-Technology.com (2009). «Term: Combat Search and Rescue». Arkivert fra originalen 10. mai 2008. Besøkt 3. juni 2009. 
  7. ^ ICAO Annex 12 Search and Rescue [1]
  8. ^ «Organisasjonsplan for redningstjenesten - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 3. januar 2018. 
  9. ^ «Organisasjonsplan for redningstjenesten - Kapittel 1 Innledning - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 3. januar 2018. 
  10. ^ «Organisasjonsplan for redningstjenesten - Kapittel 1 Innledning - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 3. januar 2018. 
  11. ^ «Håndbok for redningstjenesten» (PDF). Hovedredningssentralen. Besøkt 3. november 2019. 
  12. ^ «Nødnummer 112 kan brukes uten SIM-kort». Nkom.no (norsk). Besøkt 3. november 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]