Konstantin VII
| Konstantin VII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. mai 905[1] Konstantinopel | ||
| Død | 9. nov. 959 (54 år) Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, historiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Helena Lekapene (919–)[2] | ||
| Far | Leo VI | ||
| Mor | Zoe Karbonopsina | ||
| Barn | 6 oppføringer
| ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Apostelkyrkja | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Konstantin VII Porphyrogennetos eller Porphyrogenitus, «den lillafødte» (gresk: Κωνσταντίνος Ζʹ Πορφυρογέννητος; født 18. mai 905 i Konstantinopel, død 9. november 959 i Konstantinopel) var keiser av Bysants (Østromerriket) fra 913 til 959. Han var sønn av den bysantinske keiseren Leo VI og hans fjerde kone Zoë Karbonopsina. Han var også nevøen til den forrige keiseren Alexander. Han er kjent for de fire bøkene han skrev. Konstantin var den fjerde keiseren i det makedonske dynasti.
En omstridt tronarving
[rediger | rediger kilde]Konstantin VIIs kallenavn, Porphyrogennetos («den lillafødte») kommer av «Det lilla rommet» i keiserpalasset, som var dekorert med rombeporfyr, hvor barn av herskeren vanligvis ble født. Konstantin ble også født i dette rommet, selv om hans mor Zoë ikke var gift med Leo på det tidspunktet. Tilnavnet Porphyrogennetos er et tilnavn som tildeles alle ektefødte barn av en regjerende keiser som blir født i (det lilla) porfyr-rommet i keiserpalasset i Konstantinopel.
Konstantins rett til dette navnet var mildt sagt omstridt. Hans far Leo hadde vært gift tre ganger tidligere, med henholdsvis Theofano (død 10. november 897), deretter med Zoë Zautzina (død 899), så med Eudokia Baiana (død 901). Leo var stadig like oppsatt på å skaffe seg en mannlig arving, men kirken hadde under sterk tvil godkjent hans tredje ekteskap og ville under ingen omstendighet godkjenne noe fjerde. Leo tok derfor Zoë Karbonopsina, datter av admiral Himerios, til elskerinne. Hun fødte ham omsider en sønn, Konstantin, i september 905. Den keiservennlige patriarken Antonius Kauleas kunne ikke godkjenne noe ekteskap, men man kom til en diplomatisk løsning som innebar at Zoë måtte forlate palasset, deretter kunne patriarken døpe barnet. Konstantin ble døpt i Hagia Sofia på helligtrekongersdag, den 6. januar 906.
Etter bare tre dager var Zoë tilbake i palasset. Leo ordnet da med en enkel vielse med en lokal sogneprest i palassets privatkapell. Vielsen ble først offentliggjort etterpå, da Leo utropte Zoë til keiserinne. Kirkens menn ble rasende og nektet å godkjenne vielsen. Det ble blant annet henvist til borgerloven som Leo selv hadde undertegnet med formuleringen: Hvis noen skulle våge å inngå et fjerde ekteskap, som ikke er noe ekteskap, skal ikke bare avkommet der være illegitimt, men det skal straffes slik det er foreskrevet for dem som er besudlet av horlevnetets skitt, og det er selvsagt av de personene som har inngått dette, skal skilles fra hverandre. Striden mellom Leo og patriark Nikolas I Mystikos, som var blitt patriark etter Antonius’ død i 901, fortsatte i et og et halvt år. Keiser Leo klarte da å få Nikolas arrestert for konspirasjon og han måtte abdisere. Ekteskapet ble omsider godkjent og Konstantins arverett ble stadfestet. I Østromerrikets arverett hadde sønner født i ekteskap med en regjerende keiser forrett også foran eldre sønner som ikke var født i det lilla rommet[3].
Keisertiden
[rediger | rediger kilde]Konstantin Porphyrogennetos ble av sin far og onkel utsett til tronarving og han ble utropt til medkeiser to år gammel 15. mai 908.
Mesteparten av hans regjeringstid var preget av medregenter og medkeisere. Fra 913 til 919, mens han var mindreårig, fungerte hans mor Zoë som regent, fra 920 til 945 delte han tronen med sin medkeiser Romanos Lekapenos som etter 920 overskygget ham som keiser Romanos I. Konstantin var gift med Romanos’ datter Helena Lekapene. Romanos gjorde også sine tre sønner til medkeisere.
Regenter og medkeisere
[rediger | rediger kilde]I juni 913, da hans onkel og regjerende keiser Aleksander lå for døden, ble det oppnevnt et syvmanns regentråd for Konstantin. Det ble ledet av patriark Nikolas Mystikos, og besto ellers av de to «magistros» (administrative ledere) Johannes Eladas og Stefanos Kalomaria, «rhaiktor» Johannes Lazanes, to av Aleksanders tjenestemenn, Basiitzes og Gabrielopoulos, og den ellers ukjente Euthymius[4].
Aleksander døde i 913 og den syvårige Konstantin ble utropt til keiser. Allerede etter noen dager ble det gjort et kuppforsøk ledet av Konstatin Doukas, men dette ble slått ned[5]. Etter dette styrket patriark Nikolas Mystikos sin posisjon i regentrådet.
Patriark Nikolas ble tvunget til å slutte fred med tsar Simeon I av Bulgaria og måtte motvillig anerkjenne ham som hersker i Bulgaria. Simeon hadde i fredsbetingelsene også fått gjennomslag for at den unge Konstantin skulle gifte seg med Simeons datter. Dette ble dårlig mottatt i Konstantinopel, og Nikolas ble regelrett skjøvet til side. I stedet ble enkekeiserinnen Zoë kalt tilbake fra klosteret hvor hun hadde blitt forvist av Nikolas, og hun tok over regentskapet for sin sønn[6].
Zoë hadde ikke mer hell med seg mot bulgarerne. De beseiret den bysantinske general Leo Fokas i 917, og i 919 ble Zoë erstattet som regent av admiral Romanos Lekapenos. Romanos’ datter Helena Lekapenos ble gift med Konstantin. Romanos avanserte raskt i gradene, først til basileopator, deretter til caesar i mai 919 og til slutt medkeiser i desember 920. Dermed ble Konstantin fullstendig satt i skyggen av den eldre, mer handlekraftige herskeren Romanos I.
Konstantin hadde en nokså trist ungdomstid på grunn av et ufordelaktig utseende, en ordknapp natur og en formell nedgradering i tronfølgen til også å komme etter Romanos’ sønn Christopher Lekapenos. Konstantin var imidlertid en intelligent ung mann med mange interesser, og han brukte disse årene til inngående studium av hoffets seremonier og administrative arbeid. Nedgraderingen skjedde i 927 da Romanos sendte ut en erklæring om at hans sønn Chrostopher hadde rangen nest etter ham selv. Romanos angret seg imidlertid på sine eldre dager, og kort før han døde skrev han et nytt testamente hor han fastslo at Konstantin var den første i arverekken.
Enekeiser
[rediger | rediger kilde]Romanos I beholdt makten fram til 944 da han ble avsatt av sine sønner Stefanos Lekapenos og Konstantin Lekapenos. Romanos ble, som skikken ofte var for detroniserte ledere, sendt i kloster som munk. Han tilbrakte sine siste år på øya Prote i Marmarahavet og døde 15. juni 948[7].
Med hjelp av sin kone Helena lyktes det Konstantin å få fjernet sine svigerbrødre, og han ble enekeiser 27. januar 945 i en alder av 39 år og etter et liv i skyggen av sine medkeisere. Noen måneder senere kronet han sin egen sønn [Romanos II|Romanos] til medkeiser. Konstantin, som aldri hadde vært noen utøvende makthaver, fortsatte med sine akademiske sysler og overlot også som enekeiser mye av den utøvende makten til byråkrater og militære ledere, og også til sin energiske kone Helena Lekapene, som var datter av den avsatte Romanos I.
I 949 sendte Konstantin ut en ny flåte på 100 skip (20 dromoner, 64 chelandier[8], og 10 galeier) mot arabiske sjørøvere som opererte fra Kreta, men i likhet med hans fars forsøk på å gjenerobre øya i 911, mislyktes også denne operasjonen.
På den østlige grensen lyktes Konstantin bedre, selv om han også her opplevde tilbakeslag. I 949 erobret bysantinerne Germanicea (Germanica Cæsarea) i Kahramanmaraş-provinsen i det nåværende sørøstlige Tyrkia. De slo araberne ved flere trefninger og i 952 kunne de krysse øvre Eufrat. i 953 slo imidlertid araberne under ledelse av amir Sayf al-Daula tilbake og gjenerobret Germanicea. i 958 ble det igjen erobret av bysantinske styrker under Nikeforos II Fokas (keiser fra 963) som inntok byen Hadath i det nordlige Syria. Året etter inntok også den armenske general Johannes I Tzimiskes (keiser fra 969) Samosata i det nordlige Mesopotamia, på vestbredden av Eufrat. En arabisk flåtestyrke ble også slått tilbake med bruk av såkalt gresk ild i 957.
,_deathbed.jpg)
Internasjonale forbindelser
[rediger | rediger kilde]Konstantin hadde diplomatiske forbindelser til flere andre herskere, blant annet kalifen av Cordoba Abd ar-Rahman III og keiser Otto I av Det tysk-romerske rike. Høsten 957 ble Konstantin oppsøkt av Olga av Kiev som var regent i Kievriket. Årsaken til dette besøket har aldri blitt klarlagt, men resultatet av besøket var at Olga fikk en kristen dåp og tok navnet Helena. Hun tok med seg kristne misjonærer tilbake for å prøve å omvende sitt folk til kristendommen. Det har blitt spekulert i om Konstantin ble forelsket i Olga, men at hun vred seg unna forbindelsen ved først å la ham bli hennes gudfar under dåpen, og deretter si at det var upassende for en gudfar å gifte seg med guddatteren[9][10]. Historien er nokså tvilsom all den stund Olga på dette tidspunkt var en eldre dame, hun var sannsynligvis født rundt 890 og hadde vært gift med den russiske hersker Igor av Kiev sannsynligvis fra 903 til hans død i 945. Konstantin var dessuten gift fra før. Det er også hevdet at Olga allerede var døpt til kristendommen før 957 da hun traff Konstantin. Det er blitt hevdet at det ville vært utenkelig i den bysantinske etikette at en ukristnet barbar, en kvinne, fikk foretrede for keiseren[11]
Landbrukspolitikken
[rediger | rediger kilde]Konstantin videreførte Romanos I’s innenrikspolitiske linje om å støtte opp om de små privateide gårdsbruk som motvekt til føydalaristokratiet. Selv om Konstantin selv tilhørte aristokratiet, i motsetning til oppkomlingen Romanos, var dette en klar linje i hans politikk. I 947 ga han ordre om at alt land som aristokratiet hadde fått hånd om etter at han kom på tronen øyeblikkelig skulle tilbakeføres til sine tidligere eiere. Han ga dermed småbøndene, som var grunnlaget for imperiets økonomiske og militære styrke, bedre kår[12].
Død
[rediger | rediger kilde]I september 959 ble keiseren febersyk og reiste til Bursa i håp om å kunne helbredes i de varme kildene der. Da det ikke hjalp dro han til et kloster oppe i fjellene noen mil fra byen. Munkene der forsto at han var dødssyk og Konstantin dro tilbake til Konstantinopel. Der døde han den 9. november 959 med hele sin familie rundt seg. Han ble etterfulgt som keiser av sin nå tjue år gamle sønn Romanos II.
Litterær og politisk aktivitet
[rediger | rediger kilde]
Konstantin VII er kjent for sin virksomhet som forsker og skribent. Best kjent blant bøkene han etterlot seg er: De administrando imperio (Om imperiets administrasjon, gresk: Πρὸς τὸν ἴδιον υἱόν Ῥωμανόν), De Ceremoniis (Om seremonier, gresk: Περὶ τῆς Βασιλείου Τάξεως) De Thematibus (Περὶ θεμάτων Άνατολῆς καὶ Δύσεως) og Vita Basilii (Βίος Βασιλείου).
De Ceremoniis Aulae Byzantinae
[rediger | rediger kilde]Hans verk om de bysantinske seremonier er en encyclopedi over bysantinske ritualer og hoffprotokoll. Disse ble også omtalt og beskrevet senere i et mer negativt lys av Liutprand av Cremona.
De administrando imperio
[rediger | rediger kilde]Boken De administrando imperio ble skrevet til hans sønn Romanos II og gir råd om hvordan man styrer og administrerer imperiet og hvordan man bekjemper ytre fiender.
Excerpta Historica
[rediger | rediger kilde]Han ønsket å lage en håndterlig oversikt med resyme fra skriftene til alle de viktigste historikerne i Konstantinopel, og han la opp til et verk med 53 titler. Bare seks av utdragene fra denne Excerpta Historica («Utdrag fra historien») har blitt bevart til vår tid:
- De Virtutibus et Vitiis
- De Sententiis
- De Insidiis
- De Strategematis
- De Legationibus Gentium ad Romanos
- De Legationibus Romanorum ad Gentes
Titlene på bare om lag halvparten av de resterende 47 seksjoner er kjent.[13]
En av Konstantins bøker dekker også imperiets historie etter dødsfallet til kronikøren Theofanes Bekjenneren i 817, og blant hans historiske verk er også en lovtale om bedriftene til hans bestefar, Basileios I. (Vita Basilii, gresk: Βίος Βασιλείου). Disse bøkene viser innsikt og er interessante for historikere, sosiologer og antropologer som kilde til informasjon om nasjonene rundt imperiet. De gir også gode opplysninger om keiseren selv.
Historikeren John Julius Norwich omtaler Konstantin som «den lærde keiseren»[14]. Keiseren beskrives som en lidenskapelig samler, ikke bare av bøker og manuskripter, men kunstverk av alle slag. Han skal også ha vært en dyktig maler. Hans bøker og sammenfatninger av forskjellige tilgjengelige manuskripter skal ha omfattet alt fra militær strategi, historie, diplomati, jus, hagiografi, medisin, jordbruk, naturvitenskap og til og med veterinærkirurgi[15].
Familie
[rediger | rediger kilde]Med sin kone Helena Lekapene, datter av keiser Romanos http hadde Konstantin VII flere barn, blant andre:
- Leo, som døde ung.
- Romanos II, senere keiser.
- Zoë, som ble nonne og gikk i kloster.
- Theodora, som ble gift med keiser Johannes I Tzimiskes.
- Agatha, som ble nonne og gikk i kloster.
- Theophano, som ble nonne og gikk i kloster.
- Anna, som ble nonne og gikk i kloster.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]På tross av at Konstantin lenge sto i skyggen av sin svigerfar fremsto han som en sjenerøs beskytter av kulturen og landets forfattere, forskere, kunstnere og håndverkere. Han blir ansett for å være sentral i den oppblomstringen som betegnes som «den makedonske renessansen»[16] Han var en kompetent og hardt arbeidende administrator som fikk ansatt dyktige folk i ledende stillinger. Utdanning og rettspleie nevnes som områder hvor han la ned et stort arbeid. Det er sagt om ham at han spiste og drakk mer enn han hadde godt av, men at han i motsetning til flere av sine forgjengere var en høflig og omgjengelig mann med godt humør.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.persee.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p15021.htm#i150207, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S (1997), s. 189-191
- ^ Runciman, 1988, s. 47-48
- ^ Runciman, 1988, s. 49-50
- ^ Norwich, 1997, s. 195
- ^ Georg Ostrogorsky, History of the Byzantine State, Rutgers University Press, 1969, s. 278
- ^ Chelandion er en type bysantinske krigsskip av galei-type som ble brukt til transportskip
- ^ Nestors krønike, Wormianum, 1983, s. 62
- ^ S. H. Cross and O. P. Sherbowizt-Wetzor, The Russian Primary Chronicle: Laurentian Text, 1953, Medieval Academy of America, s. 82-83
- ^ Nestors krønike, den danske oversetteren Gunnar Svanes fotnote, s. 264
- ^ Norwich, s. 208
- ^ Moore, s. 127
- ^ Norwich, s. 206
- ^ Norwich, s. 206-207
- ^ Norwich, s. 207
Kilder
[rediger | rediger kilde]- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1993
- The Oxford Dictionary of Byzantium (red. Alexander Kazhdan), Oxford University Press , 1991
- Steven Runciman, The Emperor Romanus Lecapenus and His Reign: A Study of Tenth-Century Byzantium, Cambridge University Press, 1988
- Arnold J. Toynbee, Constantine Porphyrogenitus and his world, Oxford, 1973
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
 Østromersk keiser | ||
| Makedonske dynasti | ||
| Forgjenger: Aleksander |
913–959 | Etterfølger: Romanos I |
| Østromerriket | ||