Faramund

Faramund Konge av de saliske frankere
Faramund løftes på frankernes skjold, maleri av Pierre Révoil og Michel Philibert Genod, 1841-1845
Født		Faramund ca. 365 Germania
Død		430
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Konge av Frankerne
Far		Marcomer
Barn		Klodio?
Faramund på Commons

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Faramund 410–426 Klodio 426–447 Merovek 447–458 Kilderik I 458–481 Klodvig I 481–511   Kildebert I 511–558   Klotar I 511–561   Klodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Karibert I 561–567   Kilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Kildebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Faramund (antatt født ca. 365, død 430) er en legendarisk tidlig konge av de saliske frankerne, første gang omtalt i den anonyme karolinske historieverket Liber historiae Francorum fra begynnelsen av 700-tallet, og hvor verkets agenda var å «konstruere en særskilt fortid for en særskilt folkegruppe.» I motsetningen til senere frankiske høvdinger, som fremmet kristendommen for å kunne alliere seg med kirken, var Faramund, som andre av de første frankiske høvdingene i Gallia, hedninger. Faramund fremmes jevnlig som kandidat til å være Frankrikes første «konge».

Legenden

Det er en historie om valget av den første frankiske konge: Etter at Sunno var død, foreslo hans bror, Markomer, høvding for ampsivarierne, for frankerne at de burde ha én konge, på tross av deres tradisjon. Liber historiae Francorum legger til at Faramund, navngitt som sønn av Markomer, ble valgt som deres første konge, og således begynte sedvanen med frankernes langhårete konger. Da Faramund døde ble hans sønn Klodio oppfostret som den neste kongen. Liber sier ingenting annet om ham.

Ettersom det er ingen referanse i noen annen kilde før dette verket til denne figuren ved navnet Faramund, som er plassert før Klodio (før 428), betraktes han som en legendarisk framfor å være en historisk figur. Andre kilder, som Gregorius av Tours’ Historia Francorum, «frankernes historie», nevner frankiske konger med andre navn for samme tidsrom. Selv om Faramund hadde eksistert er det tvilsomt at han var en enekonge. Den første frankiske konge som med rette kan kalles for enekonge, var Klodvig I, men etter hans død i 511 ble hans rike fordelt mellom hans fire sønner som styrte samtidig.

Myten om Faramund har ført til at det ble diktet nye legender og romanser om ham senere. Det ble også forsøkt å forfalske Faramund inn i tekstene til Prosper av Aquitaine (død ca. 455), og på 1700-tallet diktet Martin Bouquet (død 1754) et helt liv for Faramund i sitt omfattende historieverk.

Omtaler

Gregorius av Tours (død 594), i hans Historia Francorum, «frankernes historie», noterte for året 420 at «Faramund styrte i Frankrike» («Pharamundus regnat in Francia»)

Gesta Francorum (fra ca. 1100) beskrev hvordan frankerne endret den saliske lov under Faramund.

Sigebert av Gembloux (død 1112) navngir ham som en konge av frankerne mellom Markomer og Klodio («Post Marcomirum filius ejus Faramundus fuit, rex crinitus, a quo Franci crinitos reges habere coeperunt. Post quem Clodius filius ejus regnans Francis a Thoringia advectis Gallias invasit, et capta urbe Tornaco Cameracum usque progressus multos Romanorum in Galliis peremit»)

Litterære omtaler

En Faramund opptrer som en konge av Frankrike i Prosa-Tristan og i senere litterære diktninger om kong Arthur.

Faramund er også omtalt i William Shakespeares drama Kong Henrik V, akt I, scene 2, som opphavet til den saliske lov som forbød kvinner å arve den franske trone.

Faramund opptrer som tittelfiguren i operaen Faramondo av Georg Friedrich Händel.

Victor Hugo har en henvisning til Faramund i Ringeren i Notre Dame (1831) etter at Jehan Frollos pil gjennomhullet den vestre armen til den pukkelryggete Quasimodo; «Dette var ikke mer forstyrrende for Quasimodo enn et risp ville ha plaget kong Faramund».

En figur ved navn «Pharamond» opptrer i Neil Gaimans tegneserie The Sandman, og dens avlegger Lucifer.

Litteratur

Primære tekster

• Liber historiae Francorum, oversatt av Bernard S. Bachrach. Coronado Press, 1973.
• Gregorius av Tours: Historia Francorum.

Sekundære tekster

• McKitterick, Rosamond (2004): History and Memory in the Carolingian World. 1. utg., Cambridge: Cambridge University Press.
• Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms. Pearson Education.

Eksterne lenker

• (en) Pharamond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons