Radegunde

Radegunde
Født		518 Erfurt
Død		13. aug. 587 Poitiers
Beskjeftigelse		Lyriker, monark, skribent, nonne
Embete		Regjerende dronning
Ektefelle		Klotar I
Far		Bertachar
Nasjonalitet		Frankerriket
Gravlagt		église Sainte-Radegonde de Poitiers
Radegunde på Commons

Deb hellige Radegonde. Vie de sainte Radegonde, 1000-tallsverki Bibliothèque municipale de Poitiers.

Lawrence Alma-Tadema: Venantius Fortunatus reading his poems to Radegonda VI and the abbess in the monastery of Poitier (1862)

Église Sainte Radegonde, Poitiers.

Radegunde (Radegund, Radegunda, Radegond, Radegonde, født i 520 i thuringiernes land, død 13. august 587 i Poitiers i Frankerriket) var en frankisk dronning gift med kong Chlothar I (også Klotar I).

Liv og virke

Thüringisk prinsesse

Radegunde var datter av kong Berthachar av Thüringen; moren hennes er ukjent. Foreldrene hennes hadde dødd før 531. Radegunde ble derfor sammen med minst to brødre tatt hånd om ved hoffet til thüringierkongen Herminafried, hennes onkel på farssiden.

Hun fikk trolig en utdannelse som passet hennes status ved det kongelige hoff. Herminafried var gift med Amalaberga, niesen til den østgotiske hersker Theodorik den store, og som hadde bodd i Italia i barndommen.

Radegunde i Frankerriket

I 531 ble Thüringen erobret frankerne, som drepte Hermanafrid og fanget Radegunde og broren. Radegunde var da elleve år gammel da de ble tatt til fange etter slaget ved Unstrut, der thüringerne hadde kjempet mot og lidd det siste nederlag mot de frankiske konger Teoderik I og Chlothar.

De ble medtatt til Vermandois til kongevillaen Athies nær Péronne ved Somme. Her ble Radegunde oppdratt som kristen, lærte det latinske språk, og lese og skrive, og tok seg av, brødfødde og underviste fattige barn.

Radegund var bare én av Chlothar Is seks hustruer eller konkubiner (de andre fem var Guntheuca som var enken etter hans bror Chlodomer, Chunsina, Ingund, Ingunds søster Aregund, og Wuldetrada som var enken til Chlothars grandnevø Theudebald). Radegund var alment kjent for sine almisser.

Dronning i Frankerriket

Rundt år 540 tiltvang kong Chlothar seg ekteskap med Radegunde. Han hadde tidligere drept to av broren Chlodomers tre mindreårige sønner; han hadde også allerede hatt fire hustruer. Radegunde flyktet, men ble fanget og brakt tilbake. Bryllupet fant sted i Vitry (Artois) og ekteskapet forble barnløst.

Som dronning levde Radegunde veldig asketisk ved hoffet i Soissons, ifølge hennes vitae. Hun ga gaver til kirken; Ved bordet lot hun kjøttbollene passere henne fordi, og fylte seg med bønner eller linser. Hoffolkene hånet at kongen hadde «tatt en nonne til kone». Hun ba også kongen benåde de dødsdømte, og viet seg til sykepleie.

Omtrent ti år senere fikk Chlothar myrdet Radegundes bror. Radegunde skilte seg deretter fra Chlothar. Det er ingen bevis for en skilsmisseprosess.

Nonne, abbedisse, velgjører

Hun flyktet til Noyon, hvor hun ble gjort til diaconissa av biskop Medardus av Noyon. Radegunde ble i vede kretser å ha helbredelsens nådegave. Hun overlot sine kongelige gevandter til kirken i Noyon og ga bort andre eiendeler til de fattige. Hun fortsatte deretter flukten til Saix. Allerede her prøvde Chlothar å få henne brakt tilbake.

Mellom 552 og 558 grunnla Radegunde klosteret Sainte-Marie i Poitiers, hvis nonner levde i henhold til ordensregelen den hellige Caesarius av Arles hadde skrevet for et nonnekloster i Arles. Klosteret ble bygget takket være en donasjon fra Chlothar. Radegunde skaffet klosteret permanent inntekt ved å overføre til ham, med Chlothars tillatelse, alt godset som hadde tilhørt henne som dronning. To hundre unge jenter fulgte Radegundes invitasjon om å få inntre. Hun utnevnte fosterdatteren og venninnen Agnes til den valgte abbedisse, som ble ordinert av biskop Germanus av Paris.

I følge tradisjonen valgte Radegunde ofte de laveste posisjoner og oppgaver i klosteret. Hun overtok også pleieansvaret. Hun samlet fattige og syke i klosterets badehus; hun vasket også spedalske personlig. Radegunde regnes derfor som skytshelgen mot skabb (scabies). På denne tiden var klosteret det viktigste kvinneklosteret i hele Frankerriket. Radegunde var blant annet i kontakt med biskop Gregor av Tours, som også forrettet ved hennes begravelse.

Da Chlothar igjen prøvde å bringe Radegunde tilbake, ba hun biskop Germanus av Paris om å mekle. Med Chlothars død rundt 561 ble det frankiske rike delt mellom hans fire sønner, som Radegunde fikk lovlig sikret klosterets videre eksistens fra. Hun ba også om beskyttelse og støtte for hennes livsverk fra biskopene i Gallia, som forsikret henne om denne beskyttelsen rundt år 575.

I 565 reiste forfatteren, poeten og presten Venantius Fortunatus til Gallia og ble boende i Poitiers. Han bodde her som Radegundes betrodde venn i ti år. Gjennom brev og reiser representerte han klosterets interesser overfor konger og dignitærer.

Fire år senere sendte den bysantinske keiser Justin II en splint fra Det hellige kors til klosteret på Radegundes anmodning. Radegunde omdøpte deretter klosteret til Sainte-Croix, Det hellige Kors' abbedi. Venantius Fortunatus diktet en lang lovsang til keiserparet som takk.

Død

Den 13. august 587 døde Radegunde, og ble etter hennes egen anmodning gravlagt i gravkirken Sainte-Marie-hors-les-Murs i Hellig kors-klosteret, som snart skulle få bære det nye navnet Sainte-Radegonde.

Hun skulle snart bli æret som helgen av den katolske kirke. Rett etter Radegundes død skrev Venantius Fortunatus hennes første livshistorie («vita»), som er en viktig kilde. En annen vita ble skrevet kort tid etter år 600 og ble skrevet av nonnen Baudonivia fra Hellig Kors-klosteret.

Etter hennes død spredte hennes ry som helgen seg raskt over hele riket. Rundt 150 kirker ble viet til henne i Frankrike, og senere også i England, Østerrike, Belgia, Italia, Canada og Kongo.

I hennes opprinnelses land var det bare tre kirker eller kapeller stilt med beskyttelse av St. Radegundis, for eksempel nær landsbyen Mühlburg (Landkreis Gotha) i Thüringen. I Niedersachsen innviet Adalbert av Bremen Wiefelsteder-kirken til Døperen Johannes og Radegunde i 1057.

I mai 1562 vanhelliget hugenotter Radegundes grav. De blåste av lokket på kisten og brente noen av beinene. Noen av relikviene ble reddet og innelukket på nytt i sarkofagen. Graven hennes er fortsatt et pilegrimssted den dag i dag.

I anledning 1300-årsjubileet for Radegundes død i 1887, gav pave Leo XIII en gyllen krone utsmykket med edelstener som ble plassert på statuen av helgenen i katedralen i Poitiers. En minnestein ble reist ved kapellet i Mühlburg på 1400-årsdagen for hennes død.

Kilder

• Venantius Fortunatus: Vita Sanctae Radegundis 1, 27. I: Monumenta Germaniae Historica 4,2, 38-49.
• Venantius Fortunatus: De excidio Thoringiae. I: Monumenta Germaniae Historica 4,1, 271-275.
• Venantius Fortunatus: Vita sanctae Radegundis. Das Leben der heiligen Radegunde, Reclam, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-15-018559-9.
• Baudonivia: Vita Sanctae Radegundis. I: Monumenta Germaniae Historica (SSrerMerov) 2, 358-364.
• Gregor av Tours: Gregorii Episcopi Turonensis Historiarum libri decem / Zehn Bücher Geschichten. hrsg. v. Rudolph Buchner. 2 Bde., Darmstadt, Bd. 1: 1977, ISBN 3-534-06809-2, Bd. 2: 1974, ISBN 3-534-06810-6.
• Venantius Fortunatus: Gelegentlich Gedichte. eingeleitet, übersetzt und kommentiert von Wolfgang Fels. Heidelberg/Stuttgart 2006, ISBN 3-7772-0603-2.

Litteratur

• Lina Eckenstein: Woman Under Monasticism: Chapters on Saint-Lore and Convent Life between A.D. 500 and A.D. 1500, Cambridge: Cambridge University Press, 1896.
• Edwards, Jennifer C.: Superior Women: Medieval Female Authority in Poitiers' Abbey of Sainte-Croix. Oxford: Oxford University Press, 2019.
• Glenn, Jason.: "Two Lives of Saint Radegund", in Jason Glenn (ed.), The Middle Ages in Texts and Texture: Reflections on Medieval Sources. Toronto: University of Toronto, 2012
• Labande-Mailfert, Yvonne & Robert Favreau, eds.: Histoire de l’abbaye Sainte-Croix de Poitiers: Quatorze siècles de vie monastique. Poitiers: Société des Antiquaires de l’Ouest, 1986.
• Lillich, Meredith Parsons: The Armor of Light: Stained Glass in Western France, 1250–1325. Berkeley: University of California Press, 1994.
• Hahn, Cynthia: Portrayed on the Heart: Narrative Effect in Pictorial Lives of Saints from the Tenth through the Thirteenth Century. Berkeley: University of California Press, 2001.
• Smith, Julia M. H.: "Radegundis peccatrix: authorizations of virginity in late antique Gaul", in Philip Rousseau and Emmanuel Papoutsakis (eds), Transformations of Late Antiquity: essays for Peter Brown Vol. 2 (Aldershot: Ashgate, 2009), 303–326.
• Jane Stevenson (2005). Women Latin Poets: language, gender, and authority, from antiquity to the eighteenth century. Oxford University Press.