Dagobert II
| Dagobert II | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Bronsemedaljong av Dakobert II fra 1720 | |||
| Født | 652[1] | ||
| Død | 23. des. 679[1] Mouzay | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Far | Sigibert III | ||
| Mor | Chimnechilde[1] | ||
| Søsken | Bilichild[2] | ||
| Nasjonalitet | Frankerriket | ||
Dagobert II den unge (latin: Dagobertus; født ca. 650, død 23. desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert III, en av de såkalte rois-fainéants («gjør–ingenting–kongene») og den siste merovingerkongen som hersket uavhengig i Austrasia, med unntak av Karl Martells tvilsomme kandidat, Klotar IV. Han ble helgenerklært av den katolske kirke med feiring den 23. desember.[3]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
Dagobert II ble født i Metz som sønn av Sigibert III, en konge av Austrasia (Østfrankerriket) fra merovingerdynastiet og hans hustru, Kimnekild av Burgund.[3][4] Rikshovemesteren (maior domus) av Austrasia var Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen. Han var Dagoberts verge, men hadde fått sin egen sønn Kildebert av Sigebert III mens kongen ennå var barnløs. Sigibert gjorde Kildebert rikets arving, men da Dagobert ble født en gang rundt 650, brøt Sigebert sitt løfte og innførte sin sønn som eneste arving.
Da Sigebert døde i 656 tok Grimoald tronen på vegne av sin sønn. For å kvitte seg med Dagobert ble han tvangsklippet og kronraket som en munk. Det hadde dobbel hensikt: merovingerkongenes symbol var fra gammelt av deres lange hår, og som munk i et kloster kunne man heller ikke være konge.[5][6]
Dagobert ble forvist til Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole. Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling, kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Kimnekild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Kildebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilikild til Childerik II.[7] Det har også blitt foreslått at Kimnekild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppga ham. Det har også vært spekulert at Kildebert var egentlig Sigeberts illegitime sønn som Grimoald adopterte for ekskludere Kimnekild som en rival i regjeringen.[3]
Liber historiae Francorum, kapittel 43, avsnitt 727, fortalte at «Senere, da Sigebert døde, fikk Grimoald ham kronraket og tvang ham til biskopen av byen Poitiers, Desiderius, som sendte ham til Irland, slik at hans egen sønn ble plassert i hans sted.» Desiderius sendte gutten til et kloster i Irland, forsøksvis identifisert som Slane, og senere overlatt til biskop Wilfrid av York som lot gutten bli opptrent som en pasje ved det angelsaksiske hoffet.[3] En gammel tradisjon hevder at han giftet seg med Mathildis (Mechthild) eller Bathildis, en angelsaksisk prinsesse, i løpet av sin landsforvisning. Med henne skal han ha fått tre døtre,[8] men tradisjonen om at hans døtre var sankt Hermine, abbedisse av Oëren, og sankt Adula, abbedisse av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje fremmet for å knytte merovingerslekten til disse klostrene. Wilfrid skal ha fått arrangerte et nytt ekteskap, da med en Gisela av Razès, datter av grev Béra II av Razès. Med henne skal han ha fått tre barn, blant dem sønnen Sigebert. Men historien om at Dagobert giftet seg med denne Gisela (Giselle), synes også å ha vært en fullstendig fabrikasjon. Det finnes ingen primærbevis for en slik person eller et slikt ekteskap.[3]
Innsatt som konge
[rediger | rediger kilde]I mellomtiden hadde Klodvig II, konge av Neustria, fått forvist tronranerne, henrettet Grimoald og hans sønn Kildebert, og lagt Austrasia inn under sitt eget rike. Dateringen av disse hendelser er meget uklare, og de skjedde kanskje så tidlig som 657 og så sent som 661, under Klotar III. Den egentlige herskeren av Neustria var imidlertid rikshovmesteren Ebroin, som selv ble tvunget en gang rundt 660 eller 662 til å gi Austrasia en egen konge på nytt: valget ble barnet til Childerik II, bror til Klotar III, og som rikshovmester ble Wulfoald valgt. Den unge kongen ble antagelig myrdet under jakt i nærheten av Maastricht i 675, og den kaotiske maktkampen som fulgte, kom adelsmennene sammen og la press på Wulfoald til å hendte tilbake Dagobert ettersom han tilhørte merovingerslekten. Motstandere av Wulfoald utropte en ætling fra merovingerslekten, en viss Klodvig III, som mest sannsynlig var en bedrager. Ebroin kom tilbake fra det klosteret han var blitt tvunget inn i for lede opprørere som fremmet Klodvig III, men Wulfoald klarte å få fatt på Dagobart og plassert ham på tronen i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, biskopen av York, ved at Klodvig III passende vis døde i ung alder kort tid etter at han ble konge. Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet til Ebroin og opprørerne som hadde fremmet Klodvig III, ble Dagobert gjeninnsatt og hans arv, landeiendommer ved Rhinen, ble gitt tilbake til ham.
En from tradisjon hevdet han styrte med nåde og mildhet, men virkeligheten var det rikshovmesteren som styrte og som tok alle avgjørelser. Rikshovmesteren var Pipin av Herstal, sønn av Ansegisel og dermed nevø av Grimoald. Hva som var igjen for Dagobert å drive på med, var å opprette klostre og religiøse hus, blant annet Surbourg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter. Dynamikken av Dagoberts karriere, er i stor grad en passiv refleksjon av striden mellom to kilder for makt, patronasje og prestisje, institusjonene i Neustrias hoff på den ene siden, og de tilsvarende i Austrasia, de sistnevnte hvor rikshovmesteren var under kontrollen til pipinidene, den slekten som kom til å bli karolingerne i følgende århundret.
I løpet av den fornyede konflikten mellom Neustria og Austrasia ble også Dagobert drept under en «jaktulykke» i desember 629 i nærheten av Stenay-sur-Meuse i Ardennene i regionen Lorraine, antagelig ble han myrdet på ordre fra Ebroin, fortsatt rikshovmester av Neustria.[9] Wilfrid av York må ha vært i tilstede i Austrasia på denne tiden ettersom hans helgenbiograf, forlot Wilfrid landet etter at Dagobert var død ved at han var i dødelig fare fra Ebroins støttespillere.
Etter Dagoberts korte styre hvor hans rike ble etterlatt uten en mannlig arving, sørget adelen i Rhinland for å dele hans besittelser blant seg selv. Pipin av Herstal, rikshovmesteren av Austrasia, som var landets egentlige hersker, hadde ingen hast med å finne en ny skyggekonge å plassere på tronen, men lot den stå tom fram til etter slaget ved Tertry i 687 da han til sist aksepterte Teoderik III.
Helgenforklart
[rediger | rediger kilde]
Erkebiskop Audoenus av Rouen (Ouen) sørget for at kongens lik ble tatt med til det nærliggende klosteret Stenay (Satanacum) i Lorraine, som Dagobert hadde fått bygd, og munkene der gravla ham og æret hans relikvier i det kongelige kapell St. Remigius. Som en konsekvens vokste det senere opp en lokal kult rundt Dagobert, æret som en helgen så tidlig som 1068.[10] Kulten spredte seg herfra og inn i Lotharingia og Alsace. Dagobert ble deretter anerkjent av den katolske kirke, som hans far, og som mange andre merovingere. Han fikk tittelen martyr fordi han etter et hellig liv døde en urettferdig og voldelig død.
I middelalderen og senere ble Dagobert ofte forvekslet med sin bestefar, kong Dagobert I (628-39), som var en av de bedre av merovingerkongene og utmerket seg blant annet ved å bygget klosterkirken Saint-Denis i Paris, men som ikke regnes blant helgenene. Dagoberts navn har aldri stått i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er dødsdagen 23. desember, som fortsatt feires i bispedømmene Verdun, Metz, Nancy og Strasbourg. Noen steder minnes han sammen med sine angivelige døtre Irmina og Adela den 24. desember.[3][11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 108-110[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 106, 131[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Oddens, Per Einar (17. juli 2005): «Den hellige Dagobert II (652-679)», Katolsk.no
- ^ Kimnekild har også blitt transkribert som Chimnechild, Hymnehilde, Imnikilde
- ^ Hoyaux, J. (1948): «Reges criniti: chevelures, tonsures et scalps chez les Mérovingiens», Revue belge de philologie et d'histoire, 26
- ^ Wallace-Hadrill, J.M. (1962): The Long-Haired Kings and Other Essays, London, s. 154ff
- ^ The Oxford Merovingian Page.
- ^ I henhold til helgenbiografien Vita Sancti Wilfrithi (Livet til den hellige Wilfrid), og det er også omtalt i en av versjonene av Vita Sancti Arbogasti av Utho Argentinensis.
- ^ Sankt Wilfrids hagiografer, tradisjonelt antatt å være Eddius Stephanus (Stephen av Ripon), sier ganske enkelt at Dagobert ble drept «av forræderi av ledende menn (per dolum ducum) og med biskopenes samtykke.» Sitert av Bruno Krusch i Monumenta Germaniae Historica. Scriptores rerum Merovingicarum, t. II, s. 509. E. Vagandard argumenterer i Revue des Questions Historiques, t. LXXI (1. januar 1902), s. 63-67, at Pipin, framfor Ebroin, var en mer sannsynlig bakmann på det grunnlag at Eddius Stephanus, som var meget fiendtlig innstilt til Ebroin, ville helt sikkert ha nevnt Ebroins delaktighet, om den hadde eksistert.
- ^ Daniele, Ireneo (1. april 2001): «San Dagoberto II», Santi e Beati
- ^ «Saint Dagobert II», CatholicSaints.Info
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bachrach, Bernard S., red. (1973): Liber Historiae Francorum, Kansas: Coronado Press.
- Wallace-Hadrill, J.M. (1962): The Long-Haired Kings, and Other Studies in Frankish History, London: Methuen & Co.
- Wood, Ian (1994):The Merovingian Kingdoms 450-751, London: Longman Group UK.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Ökumenisches Heiligenlexikon: Dagobert II (på tysk)
- Lexikon des Mittelalters: III.429 (på tysk)
- «From Merovingians to Carolingians : Dynastic Change in Frankia», BBC2 (på engelsk)
- Oxfords merovingerside (engelsk)