Kejser og Galilæer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Egil Eide som fyrst Julian i oppsetningen på Nationaltheatret (1903).
Henrik Klausen som mystikeren Maximos i oppsetningen på Nationaltheatret (1903).
Ragna Wettergreen som fyrstinne Helena i oppsetningen på Nationaltheatret (1903).

Kejser og Galilæer : et verdenshistorisk skuespill er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1873. Stykket hadde premiere på Leipzig Stadttheater 5. desember 1896 og norgespremiere på Nationaltheatret 30. mars 1903. Ibsen begynte på stykket i 1864 og brukte dermed nesten et tiår på å arbeide med det.[1]

Handlingen foregår i årene 351–363, noen tiår etter Konsilet i Nikea da den kristne kirke ble samlet, og kretser rundt Julian den frafalne, den siste ikke-kristne herskeren av Romerriket. Julian dras både mot «den gamle skjønnhet» (hedendommen) og «den nye sannhet» (kristendommen) og klarer ikke å slå seg til ro verken som «visdomsvenn» eller «galilæer». Etterhvert møter han mystikeren Maxmios, som under et «symposion med åndene» forteller at det finnes en tredje vei. «Det er tre riker. (...) Først er hint rike som grunnlas på kunnskapens tre, så hint rike der grunnlas på korsets tre. (...) Det tredje er den store hemmelighets rike, det rike som skal grunnlegges på kunnskapens tre og på korsets tre tilsammen». Julian lykkes imidlertid ikke med å skape et slikt rike, i stedet ender han opp med å forfølge de kristne i et forsøk på å gjenskape antikkens idealer og fordums skjønnhet.

Ibsen beskrev verket, blant annet i et brev til Ludvig Daae i 1873, som «mitt hovedverk», noe ettertiden ikke har vært helt enig i, men Peter Normann Waage mener det fortjener betegnelsen.[1] Undertittelen «et verdenshistorisk skuespill» valgte Ibsen fordi han mente stykket beskrev noe universelt; den til alle tider gjentagende brytningen mellom to uforsonlige makter i verdenslivet».[1] På et plan handler dette om kampen mellom hedendommen og kristendommen, men på et annet plan kan det være kampen som foregår i Julians sinn, kampen mellom å følge de andres overbevisninger eller sin frie personlighet.[1]

Ifølge tysk Wikipedia viser forskning at uttrykket «tredje rike» eller «drittes Reich» dukker opp her i dette dramaet for første gang overhodet. Det utviklet seg gjennom årene en del intellektuelle ledd i Tyskland mellom begrepet fra dette dramaet og nazistenes omfavnelse av det.


Rollene[rediger | rediger kilde]

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Cæsars Frafald[rediger | rediger kilde]

1. akt[rediger | rediger kilde]

Første akt foregår i Konstantinopel, og vi blir presentert for den østromerske keiseren Constantius, og hovedpersonen, den unge fyrst Julian. Det går fram at de lokale byboerne er svært splittet i synet på hva som er korrekt kristendom, og i tillegg at keiserens hoff er korrupt. Julian på sin side er en søkende sjel, og ønsker svar på de sentrale spørsmålene i livet. Han blir oppsøkt av barndomsvennen Agathon, som er en ærlig kristen. Julian på sin side svermer for den greske antikken, og spør seg selv hvorfor kristendommen har ødelagt for den greske skjønnhetstanken. Han lar seg smigre av visdomslæreren Libanios, og følger denne til Athen. Agathon på sin side, forteller Julian om et syn han har hatt, og tror dette synet gjelder Julian, som dermed er utpekt av Gud til å «brytes med løvene».

2. akt[rediger | rediger kilde]

Andre akt foregår i Athen, og her møter vi også kirkefedrene Basilios fra Cæsarea og Gregor fra Nazianz. Begge to er i kretsen rundt Julian, som er blitt ganske populær i det greske akademiet. Her drives det retoriske diskusjoner og logisk ordkløveri. Julian viser seg å være ganske skuffet over læreren sin, og synes ikke han har funnet det han egentlig lette etter, nemlig sannheten. Det går rykter om en mystiker ved navn Maximos, og Julian bestemmer seg for å bryte opp for å finne denne mannen.

3. akt[rediger | rediger kilde]

Handlingen foregår i Efesos. Her setter mystikeren Maximos i gang et mystisk symposion for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han først en stemme i lyset, som forteller ham at han skal «grunnfeste riket på frihetens vei». Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å «ville det han må». Det kommer ikke mer, og Julian blir konfrontert med de to store «fornekterne», Kain og Judas Iskariot. Den tredje fornekteren er ennå ikke blant de døde, og Maximos vil ikke vise mer. Samtidig viser det seg at tronarvingen Gallus er død, og Julian er utnevnt til ny Cæsar i romerriket. Julian tar det som et tegn på at det er dette riket han skal grunnfeste.

4. akt[rediger | rediger kilde]

Handlingen foregår i Lutetia, og det viser seg at Julian har gjort seg upopulær hos keiseren på grunn av misforståelsen til en lokal stammehøvding som kom til å hylle ham som «keiser». Kjæresten hans, Helena, dør i en sammensvergelse, og soldatene hyller ham for at han skal gå mot Konstantinopel og ta makten.

5. akt[rediger | rediger kilde]

Handlingen foregår i byen Vienne i Gallia, og Julian venter på bud om keiserens tilstand, og på varsler fra mystikeren Maximos. Akten er en lang troskamp, som ender med at Julian endelig vraker kristendommen fullstendig, og vender seg til ren nyplatonisme. Akten ender med at han ofrer til Helios eller sola, samtidig som han blir utropt til keiser over romerriket.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Peter Normann Waage (1986). «Henrik Ibsen og Keiser Julian». Libra - tidsskrift for antroposofi. Besøkt 22. januar 2017.