Jahn Otto Johansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jahn Otto Johansen
Jahn Otto Johansen.2.jpg
Johansen i 2007
Foto: Nina Aldin Thune
Født3. mai 1934
Porsgrunn
Død1. januar 2018 (83 år)
GravlagtVestre gravlund
Ektefelle Siv Kirsten Krützen Anderson
Barn Per Anders Johansen
Beskjeftigelse Journalist, skribent, professor, redaktør
NasjonalitetNorge
Utmerkelser
6 oppføringer
Finlands løves orden, Cappelenprisen, Fangenes Testamente, Årets Ølhund, Lytterprisen, Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland

Jahn Otto Johansen (født 3. mai 1934 i Porsgrunn, død 1. januar 2018[1]) var en norsk journalist, forfatter og mediepersonlighet.

Johansen ble kjent i norsk offentlighet på 1960-tallet som utenriksmedarbeider i Dagsrevyen, der han hadde Sovjetunionen og Øst-Europa som spesialområde. Han var NRKs korrespondent i Moskva 1975–1977, Washington D.C. 1985–1990 og Berlin 1995–2000, og var også NRKs viktigste utenrikskommentator under Gulfkrigen. Han var sjefredaktør i Dagbladet fra 1977 til 1984.

Johansen kom med sin første bok i 1962, og fikk totalt utgitt over seksti bøker. De fleste bøkene var tuftet på erfaringer han gjorde som NRK-reporter, og blant temaene Johansen skrev om var internasjonal politikk, reportasjebøker, reiseskildringer, beretninger fra livet som utenrikskorrespondent og bøker om jøder og sigøyneres situasjon i Europa.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Johansen tok artium ved Porsgrunn gymnas i 1953 og var der et fremtredende medlem av Kristelig Skolelag. Han studerte deretter ved Universitetet i Oslo der han tok blant annet geografi og etnografi. Han ble tatt opp ved Forsvarets russiskkurs hvor han gjennomførte verneplikten. Siden var han Rockefeller-fellow (1961–1962) med studier av sovjetiske og østeuropeiske forhold i Warszawa, Moskva og USA.

Journalist[rediger | rediger kilde]

Hans journalistiske karriere startet med jobb som frilansjournalist i Porsgrunns Dagblad i 1949 (han jobbet også for Skiensavisen Varden mens han studerte i Oslo). Han påbegynte en lang karriere som utenrikskorrespondent i 1956] dengang for Morgenposten. Han var også med i redaksjonene til tidsskriftene Credo og Epoke, samt var redaktør av universitetsavisen Universitas.

Han begynte å jobbe som utenrikssjef i NRK Dagsrevyen i 1966 fram til han ble moskvakorrespondent fra 1975 og frem til 1977. I 1977 returnerte han til Norge for å overta stillingen som sjefredaktør i Dagbladet, en stilling han hadde frem til 1984. Det var under Johansens ledelse av avisen i 1983 la om til tabloidformat.[2]

Johansen overtok etter Anton Blom som NRKs Washington-korrespondent (1985–1990), og var deretter utenriksredaktør i nyhetsredaksjonen i fjernsynet frem til han overtok som Berlin-korrespondent fra 1995 til 2000. Johansen var i tillegg til sin evne til utenrikspolitiske analyser kanskje spesielt kjent for sin evne til å få den «vanlige» mann og kvinne i tale for å gi et grasrotperspektiv på de landene hvor han var korrespondent.[3]

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Johansen underviste på et seminar ved The American University i Washington D.C. og foreleste på Forsvarets høgskole og Den norske atlanterhavskomités lektorkurs fra 1975.

Jahn Otto Johansen foreleste ved følgende høyere læresteder: St. Anthony's College ved University of Oxford; Universitetet i Washington, Seattle; Pacific Lutheran University, Tacoma; University of Minnesota, Minneapolis og Den amerikanske diplomathøyskolen i Washington D.C..

I 2003 var Johansen Fritt Ord-professor ved Insititutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo.[4]

Johansen var også en flittig benyttet foredragsholder for norsk finans, banker og næringsliv og holdt dessuten jevnlig kåserier på kulturturistturer til Berlin, St. Petersburg og Praha.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Johansen debuterte i 1960 med heftet Gomulkas Polen. Han skrev et sekstitall bøker om Midtøsten, jødisk kultur, antisemittisme, sigøynerne, USA, Kina, Finland, Sovjetunionen/Russland, Sentral- og Øst-Europa, om norske og internasjonale kunstnere og om sjømatkultur og debattbøker om mediene.

Bøkene hans er oversatt til finsk, dansk, svensk, engelsk, tysk, tsjekkisk og serbo-kroatisk.

Fiksjonen hans preges tidvis av en reportasjestil som har fått enkelte kritikere til å oppleve dem som selvbiografiske beretninger fra hans korrespondentkarriere, slik at jeg-personen lett forveksles med Jahn Otto Johansen, og leseren blir hengende i uvisse om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Boka Min jødiske krig (1983) frembrakte en debatt da VGs Tim Greve kritiserte daværende sjefredaktør i Dagbladet Johansen for å ha oversatt 37 sider av den amerikanske forfatteren Lucy C. Dawidovicz bok om krigen og jødene, uten å oppgi kilde.[3] Johansen medga at nærmere en fjerdedel av boka var hentet fra andre kilder, men forsvarte seg med at den var en reportasjeroman der det ville bryte med formen å oppgi kilde.[5]

50 av forelesningene for Atlanterhavskomiteen er utgitt i komiteens skriftserie fra 1975 og fram til i dag.

Johansens egne erindringer ble utgitt i tre bind som I grenseland, Kald krig og varme vennskap, og Medier, makt og mennesker fra 1999 til 2001.[2]

Mediepersonlighet[rediger | rediger kilde]

Da Dagbladet i 1991 offentliggjorde en meningsmåling over hvem nordmenn hadde mest tillit til, tronet Johansen på toppen.[3]

I en artikkel i Morgenbladet i 1995 beskrev medieviterne Olav Anders Øvrebø og Henrik G. Bastiansen Johansen som «den suverent mest intervjuede norske journalist», og de mente grunnen var enkel: «Han er perfekt til portrettintervjuet – kjent, fargerik, med sterke meninger og konstant høy sigarføring.»[3] Da Johansen fylte 60 år i 1994 uttalte han til Aftenposten at «Jeg har aldri sagt nei til en vakker kvinne eller en god sigar», et sitat som ofte har blitt gjengitt i ettertid. Johansen uttalte seg ofte i medier om vin, øl og akevitt, og spesielt klippfisk og lutefisk. Han var heller ikke redd for å fortelle journalister om seksualdriften, og da han utgav en bok om Bacalao kunne man lese avisoverskriften «Bacalao gjør meg kåt!»[6]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp i pinsebevegelsen, og i godt voksen alder konverterte han til Den katolske kirke.[7]

Jahn Otto Johansen var gift med Siv Kirsten Krützen Anderson, og far til Per Anders Johansen.[2]

Priser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Jahn Otto Johansen var fram til 2007 viceoldermann i Christian IVs Laug, Oslo. Han var formann i Kunstnerforeningen, styremedlem i The Heyerdahl Institute og Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Nikita Sergejevitsj Krusjtsjov: En kortfattet biografi Aschehoug (1960) (Oversatt av Jahn Otto Johansen)
  • Studiet av Sovjetsamveldet: Referat fra en studiekonferanse 7.- 9.11.1959 (1960) (redaktør) (Norsk selskap for Sovjetstudier, i samarbeid med Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI))
  • Polen mellom øst og vest Aschehoug (1962)
  • Ti år uten Stalin Nasjonalforlaget (1963) (Skrevet sammen med Halfdan Hegtun)
  • Rapport fra Sovjet Aschehoug (1963)
  • Moskva-Peking: Den nye kalde krigen Aschehoug (1964) (Skrevet av Edward Crankshaw, tillegg av Jahn Otto Johansen).
  • Øst-Europa i forvandling Aschehoug (1965)
  • The difficult adaptation process of the Norwegian Communist Party in light of de-stalinization, the Soviet-China conflict and Khruschev's fall NUPI (1965) (Skrevet sammen med Karin Stoltenberg og Joan M. Torgersen).
  • Titokratiet: Den jugoslaviske reformprosess Pax (1967)
  • Sovjetunionen gjennom 50 år (red.) Tiden (1967)
  • Tsjekkoslovakias skjebnetime Cappelen (1968)
  • Hva vil Sovjet? Sovjetisk utenrikspolitikk i perspektiv Cappelen (1969)
  • TV – makt og avmakt: Om fjernsyn og politikk Cappelen (1970)
  • Møte med Kina Cappelen (1972)
  • Hvor går Jugoslavia? Cappelen (1973)
  • Jøde og araber: mennesker og storpolitikk i Midt-Østen Cappelen (1974)
  • Olje er makt: olje og utvikling i Den persiske gulf Cappelen (1975)
  • Hos oss i Moskva Cappelen (1976)
  • Sovjet er ikke bare Moskva Cappelen (1977)
  • Russisk nærkontakt Cappelen (1978)
  • Sovjetunionen og Øst-Europa (geografi og historie for ungdomsskolen) (1978)
  • Når Kina våkner Cappelen (1979)
  • Kinas utenrikspolitikk Oktober (1979) (Skrevet sammen med Erik Solheim og Sigurd Allern).
  • Supermakten Sovjet-Unionen (1980)
  • Romania: En artikkelsamling (red.) Tiden (1980) (Skrevet sammen med Jardar Seim).
  • Vil Sovjet krig? Sovjetisk utenrikspolitikk Cappelen (1980)
  • Min jiddische mamma Cappelen (1980)
  • Supermaktsavspenningen i nytt perspektiv Den Norske Atlanterhavskomité (1981)
  • Det polske drama Cappelen (1981)
  • Ludvig Eikaas Stenersen (1981)
  • Torolf Elster: Portrett av et mangesidig menneske Tiden (1981)(Skrevet sammen med Birgit Gjernes og Reidar Hirsti).
  • Min jødiske reise Cappelen( (1982)
  • Gunnar S. Gundersen Stenersen (1982)
  • Vår tids skjebnedrama: Krig og fred i atomalderen (red.) Aschehoug (1982)
  • Øst-Europa etter Polen Den Norske Atlanterhavskomité (1983)
  • Min jødiske krig Cappelen (1983)
  • Finland: Det muliges kunst Cappelen (1983)
  • Det hendte også her Cappelen (1984)
  • Ustasja Cappelen (1984)
  • Øst-Europa og det tyske spørsmål Den Norske Atlanterhavskomité (1984)
  • Befolkningsbomben: Overbefolkning, krig og fred Cappelen (1985) (Skrevet sammen med Arne Fjørtoft og Thor Heyerdahl).
  • Russland, Russland Cappelen (1985)
  • Anti-semittismens spøkelse Ansgar (1985)
  • Sovjetunionens utenrikspolitikk: Geografi eller ideologi? Universitetsforlaget (1985)
  • Sovjetunionen og Norden: Konfrontasjon eller naboskap? Cappelen (1986)
  • Inn i Amerika Cappelen (1987)
  • Også dette er Amerika Cappelen (1988)
  • Sigøynernes Holocaust Cappelen (1989)
  • Amerika rundt Cappelen (1989)
  • Vandringer med Kåre Tveter Stenersen (1990)
  • Amerika fra hav til hav Cappelen (1990)
  • Skumring i Øst. Rasisme og nasjonalisme i det nye Europa Aschehoug (1991)
  • Sannhetens likkiste? Gulfkrigen og media Aschehoug (1991)
  • Jon Bøe Paulsen. Blant mennesker og landskap Hjarrand (1992)
  • Eikaas og Ibsen: samtaler med kunstneren Den norske bokklubben (1992)
  • Johs. Rian Grøndahl Dreyer (1994) (Skrevet sammen med Gunnar Groven og Magne Malmanger).
  • Det «hellige» Russland: Et essay om religion og nasjonalisme i øst Aschehoug (1995)
  • Folket som ingen vil ha. Forfølgelsen av sigøynerne i Øst-Europa Aschehoug (1995)
  • Lutefisk. Tradisjon – Tilberedning – Tilbehør Teknologisk forlag (1997)
  • Reisebrev fra det andre Tyskland Aschehoug(1997)
  • Tyskland i oppbrudd: Reisebrev fra vest Aschehoug (1998)
  • Praha Milennium (1998) (Milenniums norske reisebøker)
  • Den alltid aktuelle Peer Gynt. Spillet om Peer Gynt, eller Peer Gynt som musikkdramatisk kasteball Stiftelsen Peer GYnt (1999) (Skrevet sammen med Eyvind Solås)
  • Berlin Milennium (1999) (Milenniums norske reisebøker)
  • I grenseland: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (1999)
  • Kald krig og varme vennskap: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (2000)
  • Medier, makt og mennesker: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (2001)
  • Den brune fare: Høyreekstremisme og rasisme i det nye Europa Aschehoug (2002)
  • Alle byers mor: Historier om Praha og landet omkring Damm (2003)
  • Klippfisk – bacalao: Kulturhistorisk kokebok Damm (2003)
  • Amsterdam Milennium (2003) (Milenniums norske reisebøker)
  • Hjem til Europa? Sentral- og Øst-Europa i EU og NATO Aschehoug (2004)
  • St. Petersburg Milennium (2005) (Milenniums norske reisebøker)
  • De mest forfulgte av de forfulgte: Sigøynerne på Balkan (småskrift) Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet (2005)
  • Den tyske pasient: Besk medisin for Europas viktigste land Aschehoug (2006)
  • Ettertanker (sammen med Berthold Grünfeld) (2007)
  • Verden på nettet: kommentarer på nrk.no 2001-2008 (2008)
  • Mitt liv med Moder Russland (2009)

Artikler[noter 1][rediger | rediger kilde]

  • Gomulkas Polen (1960:5) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Den sovjetisk-kinesiske konflikt (1962:4) (Samtiden)
  • Slik styres Sovjet-unionen (1962/63:2) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Ti år uten Stalin (1963:4) (Samtiden)
  • Konflikten Sovjet-China (1963:9) (Samtiden)
  • Øst-Europa (1963/64:6-7) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Sovjetunionens utenrikspolitikk: Verdensrevolusjon eller stormaktsinteresser? (1964:2) (Samtiden)
  • Romanias vei (1964/65:2) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Rumänien under Ceaucescu (1968:11) (Världspolitikens dagsfrågor / Utrikespolitiska institutet)
  • Perspektiver på øst-vest avspenningen (1975:20)
  • Norge mellom øst og vest (1978:45)
  • Sovjetisk utenrikspolitikk og Vest-Europa (1979:53)
  • Fjerne Østen: Sett fra Europa (1980:15)
  • USA – Sovjet-Unionen: fra avspenning til konflikt (1980:56)
  • Supermakten Sovjet-Unionen (1980:59)
  • Sovjet-unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk (1981:68)
  • Supermaktsavspenningen i nytt perspektiv (1981)
  • Øst-Europa (1982:33)
  • Øst-vest perspektivene etter Polen (1982:72)
  • Øst-Europa etter Polen (1983)
  • Perspektiver på øst-vest-forholdet (1983:81)
  • Polenkrisen: Norsk og alliert krisehåndtering (1984:88)
  • Øst-Europa og det tyske spørsmål (1984)
  • Supermaktene mellom toppmøtene (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1986:1)
  • USA – Sovjetunionen etter Reykjavik-møtet (Det Sikkerhetspolitiske bibliotek; 1987:1)
  • The Soviet Union and the Nordic Countries (Security policy library; 1987:9)
  • USA og Sovjetunionen: Nytt håp for avspenningen (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1988:4)
  • Norway, the Soviet Union and the northern areas (Security policy library; 1988:10)
  • Gorbatsjovs utfordring til USA og NATO (Det Sikkerhetspolitiske bibliotek; 1989:10)
  • Bush, Gorbatsjov og den nye europeiske situasjon (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1990:1)
  • Det ny-gamle Øst-Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1990:14)
  • Norge og fremtidens Russland (1990:135)
  • Sovjetisk utenrikspolitikk med og uten Gorbatsjov (1991:140)
  • Norge i en skiftende verden (1992:144)
  • Det problemfylte Øst-Europa (1992:152)
  • USA og det nye Samveldet (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1992:4)
  • Russland quo vadis? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1992:14)
  • Fra kald krig til kald fred (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1993:2)
  • Russisk utenrikspolitikk ved en skillevei (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1993:9)
  • Norden – hva nå? (1994:175)
  • Hva vil skje med Øst-Europa? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1994:3)
  • Øst-Europa, EU og NATO (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1994:12)
  • Der Norden und das Russland der Zukunft (Die sicherheitspolitische Bibliothek; 1995:1)
  • Øst-Europas vanskelige vei mot vest (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1995:4)
  • Tyskland mellom øst og vest (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1996:2)
  • Hvilket Tyskland før Europa? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1996:12)
  • Øst-Europa i det europeiske hus (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1997:2)
  • Storpolitikk etter den kalde krig (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1997:9)
  • Sentral- og Øst-Europas år (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1998:2)
  • Tyskland i hjertet av Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1999:1)
  • Sentral og Øst-Europas fremtid (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2000:3)
  • Øst-Europas plass i fremtidens Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2001:4)
  • Tysk utenrikspolitikk før og nå (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2001:11)
  • Et mer selvbevisst Tyskland (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2002:4)
  • Det nye Ungarn (2003:9)
  • Tyskland og det transatlantiske skisma (2003:12)
  • NATO og de transatlantiske motsetninger: Kortsiktige og langsiktige perspektiver (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2004:3)
  • Det tyske eksperiment (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2005:5)
  • Coming home to Europe? Central and Eastern Europe in EU and NATO (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2005:6)
  • Putins Russland (Den norske atlanterhavskomites Sikkerhetspolitiske Bibliotek 3/2007)
  • Tsjekkoslovakia 40 år etter (den norske atlanterhavskomites Sikkerhetspoliortiske Bibliotek 4 /2008).

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dersom ikke annet er oppgitt er artiklene utgitt i Atlanterhavskomitéens skriftserie

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Journalist og forfatter Jahn Otto Johansen er død» (norsk). abcnyheter.no. 2. januar 2018. Besøkt 2. januar 2018. 
  2. ^ a b c «Jahn Otto Johansen er død». VG. 2. januar 2018. Besøkt 3. januar 2018. 
  3. ^ a b c d Øvrebø, Olav Anders og Bastiansen, Henrik (22. desember 1995). «Jahn Otto Johansen». Morgenbladet. Besøkt 3. januar 2018. 
  4. ^ «Klassekampen.no | Print». www.klassekampen.no. Besøkt 15. oktober 2016. 
  5. ^ VG 26. august 1983
  6. ^ «Et levd liv». Vi over 60, 27. desember 2016.
  7. ^ «Dagen.no - Norges eldste kristne dagsavis». www.dagen.no. Besøkt 15. oktober 2016. 
  8. ^ Președintele Traian Băsescu a semnat decretul de decorare a jurnalistului norvegian Jahn Otto Johansen, Agerpres, 5. juni 2014. Lest 9. desember 2014.
  9. ^ «Fritt Ords Honnør 2012 til Raya Bielenberg, Jahn Otto Johansen og Anne-Stine Johnsbråten». www.frittord.no. Besøkt 15. oktober 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Egil Johan Ree 
NRKs korrespondent i Moskva
Etterfølger:
 Elnar Seljevold 
Forgjenger:
 Anton Blom 
NRKs korrespondent i Washington D.C.
Etterfølger:
 Eva Bratholm 
Forgjenger:
 Arnt Stefansen 
NRKs korrespondent i Berlin
Etterfølger:
 Ola Johnsrud 
Forrige mottaker:
 Hans Normann Dahl
og Vivian Zahl Olsen 
Vinner av Cappelenprisen
delt med Bjørg Vik

Neste mottaker:
 Richard Herrmann,
Otto Øgrim,
Helmut Ormestad
og Kåre Lunde