Jahn Otto Johansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Jahn Otto Johansen
Jahn Otto Johansen.2.jpg
Johansen i 2007
Foto: Nina Aldin Thune
Født3. mai 1934
Porsgrunn
Død1. januar 2018 (83 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Ektefelle Siv Kirsten Krützen Anderson (1965–)
Barn Per Anders Johansen
Beskjeftigelse Journalist, skribent, professor, redaktør
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
6 oppføringer
Finlands løves orden, Cappelenprisen (1982), Fangenes Testamente (2014), Årets Ølhund (1988), Lytterprisen (1970), Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland

Jahn Otto Johansen (født 3. mai 1934 i Porsgrunn, død 1. januar 2018[1]) var en norsk journalist, forfatter og mediepersonlighet.

Johansen ble kjent i norsk offentlighet på 1960-tallet som utenriksmedarbeider i Dagsrevyen, der han hadde Sovjetunionen og Øst-Europa som spesialområde. Han var NRKs korrespondent i Moskva 1975–1977, Washington D.C. 1985–1990 og Berlin 1995–2000, og var også NRKs viktigste utenrikskommentator under Gulfkrigen. Han var sjefredaktør i Dagbladet fra 1977 til 1984.

Johansen kom med sin første bok i 1962, og fikk totalt utgitt nærmere 80 bøker.[trenger referanse] De fleste bøkene var tuftet på erfaringer han gjorde som NRK-reporter, og blant temaene Johansen skrev om var internasjonal politikk, reportasjebøker, reiseskildringer, beretninger fra livet som utenrikskorrespondent og bøker om jøder og sigøyneres situasjon i Europa.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Johansen tok artium ved Porsgrunn gymnas i 1953 og var der et fremtredende medlem av Kristelig Skolelag. Han studerte deretter ved Universitetet i Oslo der han tok blant annet geografi og etnografi. Han ble tatt opp ved Forsvarets russiskkurs hvor han gjennomførte verneplikten. Siden var han Rockefeller-fellow (1961–1962) med studier av sovjetiske og østeuropeiske forhold i Warszawa, Moskva og USA.

Journalist[rediger | rediger kilde]

Hans journalistiske karriere startet med jobb som frilansjournalist i Porsgrunns Dagblad i 1949 (han jobbet også for Skiensavisen Varden mens han studerte i Oslo). Han påbegynte en lang karriere som utenrikskorrespondent i 1956] dengang for Morgenposten. Han var også med i redaksjonene til tidsskriftene Credo og Epoke, samt var redaktør av universitetsavisen Universitas.

Han begynte å jobbe som utenrikssjef i NRK Dagsrevyen i 1966 fram til han ble moskvakorrespondent fra 1975 og frem til 1977. I 1977 returnerte han til Norge for å overta stillingen som sjefredaktør i Dagbladet, en stilling han hadde frem til 1984. Det var under Johansens ledelse av avisen i 1983 la om til tabloidformat.[2]

Johansen overtok etter Anton Blom som NRKs Washington-korrespondent (1985–1990), og var deretter utenriksredaktør i nyhetsredaksjonen i fjernsynet frem til han overtok som Berlin-korrespondent fra 1995 til 2000. Johansen var i tillegg til sin evne til utenrikspolitiske analyser kanskje spesielt kjent for sin evne til å få den «vanlige» mann og kvinne i tale for å gi et grasrotperspektiv på de landene hvor han var korrespondent.[3]

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Johansen underviste på et seminar ved The American University i Washington D.C. og foreleste på Forsvarets høgskole og Den norske atlanterhavskomités lektorkurs fra 1975.

Jahn Otto Johansen foreleste ved følgende høyere læresteder: St. Anthony's College ved University of Oxford; Universitetet i Washington, Seattle; Pacific Lutheran University, Tacoma; University of Minnesota, Minneapolis og Den amerikanske diplomathøyskolen i Washington D.C..

I 2003 var Johansen Fritt Ord-professor ved Insititutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo.[4]

Johansen var også en flittig benyttet foredragsholder for norsk finans, banker og næringsliv og holdt dessuten jevnlig kåserier på kulturturistturer til Berlin, St. Petersburg og Praha.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Johansen debuterte i 1960 med heftet Gomulkas Polen. Han skrev et sekstitall bøker om Midtøsten, jødisk kultur, antisemittisme, sigøynerne, USA, Kina, Finland, Sovjetunionen/Russland, Sentral- og Øst-Europa, om norske og internasjonale kunstnere og om sjømatkultur og debattbøker om mediene.

Bøkene hans er oversatt til finsk, dansk, svensk, engelsk, tysk, tsjekkisk og serbo-kroatisk.

Fiksjonen hans preges tidvis av en reportasjestil som har fått enkelte kritikere til å oppleve dem som selvbiografiske beretninger fra hans korrespondentkarriere, slik at jeg-personen lett forveksles med Jahn Otto Johansen, og leseren blir hengende i uvisse om hva som er fakta og hva som er fiksjon. Boka Min jødiske krig (1983) frembrakte en debatt da VGs Tim Greve kritiserte daværende sjefredaktør i Dagbladet Johansen for å ha oversatt 37 sider av den amerikanske forfatteren Lucy C. Dawidovicz bok om krigen og jødene, uten å oppgi kilde.[3] Johansen medga at nærmere en fjerdedel av boka var hentet fra andre kilder, men forsvarte seg med at den var en reportasjeroman der det ville bryte med formen å oppgi kilde.[5]

50 av forelesningene for Atlanterhavskomiteen er utgitt i komiteens skriftserie fra 1975 og fram til i dag.

Johansens egne erindringer ble utgitt i tre bind som I grenseland, Kald krig og varme vennskap, og Medier, makt og mennesker fra 1999 til 2001.[2]

Mediepersonlighet[rediger | rediger kilde]

Da Dagbladet i 1991 offentliggjorde en meningsmåling over hvem nordmenn hadde mest tillit til, tronet Johansen på toppen.[3]

I en artikkel i Morgenbladet i 1995 beskrev medieviterne Olav Anders Øvrebø og Henrik G. Bastiansen Johansen som «den suverent mest intervjuede norske journalist», og de mente grunnen var enkel: «Han er perfekt til portrettintervjuet – kjent, fargerik, med sterke meninger og konstant høy sigarføring.»[3] Da Johansen fylte 60 år i 1994 uttalte han til Aftenposten at «Jeg har aldri sagt nei til en vakker kvinne eller en god sigar», et sitat som ofte har blitt gjengitt i ettertid. Johansen uttalte seg ofte i medier om vin, øl og akevitt, og spesielt klippfisk og lutefisk. Han var heller ikke redd for å fortelle journalister om seksualdriften, og da han utgav en bok om Bacalao kunne man lese avisoverskriften «Bacalao gjør meg kåt!»[6]

Johansen selv var imidlertid skeptisk til hva han betegnet som «et merkelig fenomen» i Norge, nemlig hva han oppfattet som medias uttrykk for forakt for «kjendiser», samtidig som de ble dyrket frem. Han bemerket at salget av hans bøker først skjøt fart da han ble kjent som tv-personlighet.[7]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp i pinsebevegelsen, og i godt voksen alder konverterte han til Den katolske kirke.[8]

Jahn Otto Johansen var gift med Siv Kirsten Krützen Anderson, og far til Per Anders Johansen.[2]

Priser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Jahn Otto Johansen var fram til 2007 viceoldermann i Christian IVs Laug, Oslo. Han var formann i Kunstnerforeningen, styremedlem i The Heyerdahl Institute og Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Nikita Sergejevitsj Krusjtsjov: En kortfattet biografi Aschehoug (1960) (Oversatt av Jahn Otto Johansen)
  • Studiet av Sovjetsamveldet: Referat fra en studiekonferanse 7.- 9.11.1959 (1960) (redaktør) (Norsk selskap for Sovjetstudier, i samarbeid med Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI))
  • Polen mellom øst og vest Aschehoug (1962)
  • Ti år uten Stalin Nasjonalforlaget (1963) (Skrevet sammen med Halfdan Hegtun)
  • Rapport fra Sovjet Aschehoug (1963)
  • Moskva-Peking: Den nye kalde krigen Aschehoug (1964) (Skrevet av Edward Crankshaw, tillegg av Jahn Otto Johansen).
  • Øst-Europa i forvandling Aschehoug (1965)
  • The difficult adaptation process of the Norwegian Communist Party in light of de-stalinization, the Soviet-China conflict and Khruschev's fall NUPI (1965) (Skrevet sammen med Karin Stoltenberg og Joan M. Torgersen).
  • Titokratiet: Den jugoslaviske reformprosess Pax (1967)
  • Sovjetunionen gjennom 50 år (red.) Tiden (1967)
  • Tsjekkoslovakias skjebnetime Cappelen (1968)
  • Hva vil Sovjet? Sovjetisk utenrikspolitikk i perspektiv Cappelen (1969)
  • TV – makt og avmakt: Om fjernsyn og politikk Cappelen (1970)
  • Møte med Kina Cappelen (1972)
  • Hvor går Jugoslavia? Cappelen (1973)
  • Jøde og araber: mennesker og storpolitikk i Midt-Østen Cappelen (1974)
  • Olje er makt: olje og utvikling i Den persiske gulf Cappelen (1975)
  • Hos oss i Moskva Cappelen (1976)
  • Sovjet er ikke bare Moskva Cappelen (1977)
  • Russisk nærkontakt Cappelen (1978)
  • Sovjetunionen og Øst-Europa (geografi og historie for ungdomsskolen) (1978)
  • Når Kina våkner Cappelen (1979)
  • Kinas utenrikspolitikk Oktober (1979) (Skrevet sammen med Erik Solheim og Sigurd Allern).
  • Supermakten Sovjet-Unionen (1980)
  • Romania: En artikkelsamling (red.) Tiden (1980) (Skrevet sammen med Jardar Seim).
  • Vil Sovjet krig? Sovjetisk utenrikspolitikk Cappelen (1980)
  • Min jiddische mamma Cappelen (1980)
  • Supermaktsavspenningen i nytt perspektiv Den Norske Atlanterhavskomité (1981)
  • Det polske drama Cappelen (1981)
  • Ludvig Eikaas Stenersen (1981)
  • Torolf Elster: Portrett av et mangesidig menneske Tiden (1981)(Skrevet sammen med Birgit Gjernes og Reidar Hirsti).
  • Min jødiske reise Cappelen( (1982)
  • Gunnar S. Gundersen Stenersen (1982)
  • Vår tids skjebnedrama: Krig og fred i atomalderen (red.) Aschehoug (1982)
  • Øst-Europa etter Polen Den Norske Atlanterhavskomité (1983)
  • Min jødiske krig Cappelen (1983)
  • Finland: Det muliges kunst Cappelen (1983)
  • Det hendte også her Cappelen (1984)
  • Ustasja Cappelen (1984)
  • Øst-Europa og det tyske spørsmål Den Norske Atlanterhavskomité (1984)
  • Befolkningsbomben: Overbefolkning, krig og fred Cappelen (1985) (Skrevet sammen med Arne Fjørtoft og Thor Heyerdahl).
  • Russland, Russland Cappelen (1985)
  • Anti-semittismens spøkelse Ansgar (1985)
  • Sovjetunionens utenrikspolitikk: Geografi eller ideologi? Universitetsforlaget (1985)
  • Sovjetunionen og Norden: Konfrontasjon eller naboskap? Cappelen (1986)
  • Inn i Amerika Cappelen (1987)
  • Også dette er Amerika Cappelen (1988)
  • Sigøynernes Holocaust Cappelen (1989)
  • Amerika rundt Cappelen (1989)
  • Vandringer med Kåre Tveter Stenersen (1990)
  • Amerika fra hav til hav Cappelen (1990)
  • Skumring i Øst. Rasisme og nasjonalisme i det nye Europa Aschehoug (1991)
  • Sannhetens likkiste? Gulfkrigen og media Aschehoug (1991)
  • Jon Bøe Paulsen. Blant mennesker og landskap Hjarrand (1992)
  • Eikaas og Ibsen: samtaler med kunstneren Den norske bokklubben (1992)
  • Johs. Rian Grøndahl Dreyer (1994) (Skrevet sammen med Gunnar Groven og Magne Malmanger).
  • Det «hellige» Russland: Et essay om religion og nasjonalisme i øst Aschehoug (1995)
  • Folket som ingen vil ha. Forfølgelsen av sigøynerne i Øst-Europa Aschehoug (1995)
  • Lutefisk. Tradisjon – Tilberedning – Tilbehør Teknologisk forlag (1997)
  • Reisebrev fra det andre Tyskland Aschehoug(1997)
  • Tyskland i oppbrudd: Reisebrev fra vest Aschehoug (1998)
  • Praha Milennium (1998) (Milenniums norske reisebøker)
  • Den alltid aktuelle Peer Gynt. Spillet om Peer Gynt, eller Peer Gynt som musikkdramatisk kasteball Stiftelsen Peer GYnt (1999) (Skrevet sammen med Eyvind Solås)
  • Berlin Milennium (1999) (Milenniums norske reisebøker)
  • I grenseland: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (1999)
  • Kald krig og varme vennskap: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (2000)
  • Medier, makt og mennesker: Erindringer fra en stor og en liten verden Aschehoug (2001)
  • Den brune fare: Høyreekstremisme og rasisme i det nye Europa Aschehoug (2002)
  • Alle byers mor: Historier om Praha og landet omkring Damm (2003)
  • Klippfisk – bacalao: Kulturhistorisk kokebok Damm (2003)
  • Amsterdam Milennium (2003) (Milenniums norske reisebøker)
  • Hjem til Europa? Sentral- og Øst-Europa i EU og NATO Aschehoug (2004)
  • St. Petersburg Milennium (2005) (Milenniums norske reisebøker)
  • De mest forfulgte av de forfulgte: Sigøynerne på Balkan (småskrift) Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet (2005)
  • Den tyske pasient: Besk medisin for Europas viktigste land Aschehoug (2006)
  • Ettertanker (sammen med Berthold Grünfeld) (2007)
  • Verden på nettet: kommentarer på nrk.no 2001-2008 (2008)
  • Mitt liv med Moder Russland (2009)

Artikler[noter 1][rediger | rediger kilde]

  • Gomulkas Polen (1960:5) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Den sovjetisk-kinesiske konflikt (1962:4) (Samtiden)
  • Slik styres Sovjet-unionen (1962/63:2) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Ti år uten Stalin (1963:4) (Samtiden)
  • Konflikten Sovjet-China (1963:9) (Samtiden)
  • Øst-Europa (1963/64:6-7) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Sovjetunionens utenrikspolitikk: Verdensrevolusjon eller stormaktsinteresser? (1964:2) (Samtiden)
  • Romanias vei (1964/65:2) (Tidens ekko: aktuelle storpolitiske emner/ Christian Michelsens Institutt)
  • Rumänien under Ceaucescu (1968:11) (Världspolitikens dagsfrågor / Utrikespolitiska institutet)
  • Perspektiver på øst-vest avspenningen (1975:20)
  • Norge mellom øst og vest (1978:45)
  • Sovjetisk utenrikspolitikk og Vest-Europa (1979:53)
  • Fjerne Østen: Sett fra Europa (1980:15)
  • USA – Sovjet-Unionen: fra avspenning til konflikt (1980:56)
  • Supermakten Sovjet-Unionen (1980:59)
  • Sovjet-unionens utenriks- og sikkerhetspolitikk (1981:68)
  • Supermaktsavspenningen i nytt perspektiv (1981)
  • Øst-Europa (1982:33)
  • Øst-vest perspektivene etter Polen (1982:72)
  • Øst-Europa etter Polen (1983)
  • Perspektiver på øst-vest-forholdet (1983:81)
  • Polenkrisen: Norsk og alliert krisehåndtering (1984:88)
  • Øst-Europa og det tyske spørsmål (1984)
  • Supermaktene mellom toppmøtene (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1986:1)
  • USA – Sovjetunionen etter Reykjavik-møtet (Det Sikkerhetspolitiske bibliotek; 1987:1)
  • The Soviet Union and the Nordic Countries (Security policy library; 1987:9)
  • USA og Sovjetunionen: Nytt håp for avspenningen (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1988:4)
  • Norway, the Soviet Union and the northern areas (Security policy library; 1988:10)
  • Gorbatsjovs utfordring til USA og NATO (Det Sikkerhetspolitiske bibliotek; 1989:10)
  • Bush, Gorbatsjov og den nye europeiske situasjon (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1990:1)
  • Det ny-gamle Øst-Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1990:14)
  • Norge og fremtidens Russland (1990:135)
  • Sovjetisk utenrikspolitikk med og uten Gorbatsjov (1991:140)
  • Norge i en skiftende verden (1992:144)
  • Det problemfylte Øst-Europa (1992:152)
  • USA og det nye Samveldet (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1992:4)
  • Russland quo vadis? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1992:14)
  • Fra kald krig til kald fred (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1993:2)
  • Russisk utenrikspolitikk ved en skillevei (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1993:9)
  • Norden – hva nå? (1994:175)
  • Hva vil skje med Øst-Europa? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1994:3)
  • Øst-Europa, EU og NATO (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1994:12)
  • Der Norden und das Russland der Zukunft (Die sicherheitspolitische Bibliothek; 1995:1)
  • Øst-Europas vanskelige vei mot vest (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1995:4)
  • Tyskland mellom øst og vest (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1996:2)
  • Hvilket Tyskland før Europa? (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1996:12)
  • Øst-Europa i det europeiske hus (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1997:2)
  • Storpolitikk etter den kalde krig (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1997:9)
  • Sentral- og Øst-Europas år (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1998:2)
  • Tyskland i hjertet av Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 1999:1)
  • Sentral og Øst-Europas fremtid (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2000:3)
  • Øst-Europas plass i fremtidens Europa (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2001:4)
  • Tysk utenrikspolitikk før og nå (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2001:11)
  • Et mer selvbevisst Tyskland (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2002:4)
  • Det nye Ungarn (2003:9)
  • Tyskland og det transatlantiske skisma (2003:12)
  • NATO og de transatlantiske motsetninger: Kortsiktige og langsiktige perspektiver (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2004:3)
  • Det tyske eksperiment (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2005:5)
  • Coming home to Europe? Central and Eastern Europe in EU and NATO (Det sikkerhetspolitiske bibliotek; 2005:6)
  • Putins Russland (Den norske atlanterhavskomites Sikkerhetspolitiske Bibliotek 3/2007)
  • Tsjekkoslovakia 40 år etter (den norske atlanterhavskomites Sikkerhetspoliortiske Bibliotek 4 /2008).

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dersom ikke annet er oppgitt er artiklene utgitt i Atlanterhavskomitéens skriftserie

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Journalist og forfatter Jahn Otto Johansen er død» (norsk). abcnyheter.no. 2. januar 2018. Besøkt 2. januar 2018. 
  2. ^ a b c «Jahn Otto Johansen er død». VG. 2. januar 2018. Besøkt 3. januar 2018. 
  3. ^ a b c d Øvrebø, Olav Anders og Bastiansen, Henrik (22. desember 1995). «Jahn Otto Johansen». Morgenbladet. Besøkt 3. januar 2018. 
  4. ^ «Klassekampen.no | Print». www.klassekampen.no. Besøkt 15. oktober 2016. 
  5. ^ VG 26. august 1983
  6. ^ «Et levd liv». Vi over 60, 27. desember 2016.
  7. ^ André Savik (4. august 1980). «Holocaust mer enn store sifre og tall». Aftenposten: Side 6. 
  8. ^ «Dagen.no - Norges eldste kristne dagsavis». www.dagen.no. Besøkt 15. oktober 2016. 
  9. ^ Președintele Traian Băsescu a semnat decretul de decorare a jurnalistului norvegian Jahn Otto Johansen, Agerpres, 5. juni 2014. Lest 9. desember 2014.
  10. ^ «Fritt Ords Honnør 2012 til Raya Bielenberg, Jahn Otto Johansen og Anne-Stine Johnsbråten». www.frittord.no. Besøkt 15. oktober 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Egil Johan Ree 
NRKs korrespondent i Moskva
Etterfølger:
 Elnar Seljevold 
Forgjenger:
 Anton Blom 
NRKs korrespondent i Washington D.C.
Etterfølger:
 Eva Bratholm 
Forgjenger:
 Arnt Stefansen 
NRKs korrespondent i Berlin
Etterfølger:
 Ola Johnsrud 
Forrige mottaker:
Hans Normann Dahl
og Vivian Zahl Olsen
Vinner av Cappelenprisen
delt med Bjørg Vik

Neste mottaker:
Richard Herrmann,
Otto Øgrim,
Helmut Ormestad
og Kåre Lunde