Sigurd Allern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sigurd Allern
Sigurd Allern (cropped).jpg
Sigurd Allern
Foto: Tord Litleskare / Nordiske Mediedager
Født5. september 1946[1]Rediger på Wikidata (74 år)
Sandnessjøen[2]Rediger på Wikidata
Ektefelle Hilde Haugsgjerd (19721977)[3], Ester Pollack[4]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Trondheim katedralskole[2], Universitetet i Oslo[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, professor, redaktør, journalistRediger på Wikidata
Embete Partileder (19731975), partileder (19731975)Rediger på Wikidata
Parti Rød ValgallianseRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Sigurd Allern (født 5. september 1946 i Sandnessjøen) er en norsk politiker, medieviter og den første professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han var sentral ved stiftelsen av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l) i begynnelsen av 1970-tallet. Allern var partiets leder fra 1973 til 1975. Han var da samtidig leder av Rød Valgallianse, som på den tiden fungerte som AKP(m-l)s valgfront. Han var ansvarlig redaktør i avisen Klassekampen i 1969–1970 og 1979–1995.

I 1972 ble Allern arrestert for å ha publisert et brev fra Utenriksdepartementet til den sørvietnamesiske legasjonen i Oslo. Allern ble beskyldt for å ha stjålet brevet og satt en dag i varetekt. Saken ble henlagt.[5]

På grunn av sin tilknytning til AKP(m-l), var Allerns kandidatur til professorstillingen svært omstridt. Norges største avis, VG, tok på lederplass avstand fra Allern som professor. Flere[hvem?] mente at det var en fornærmelse mot ytringsfriheten å ansette en mann som i flere tiår hadde kjempet for at landet skulle bli et kommunistisk diktatur.[trenger referanse] Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i Dagsavisen, mente at det var like latterlig at Allern ble professor i journalistikk, som at Mullah Omar skulle bli designer ved et motehus i Paris.[6]

Allern engasjerte seg kraftig under og etter den såkalte Valla-saken i 2007. Allern hevdet at dekningen i papiravisene, særlig VG og Dagens Næringsliv, var ensidig og dominert av Vallas kritikere. Han anklaget også avisene for å ha hatt politiske motiver i sin dekning. Dagsavisen og Klassekampen hadde etter Allerns mening vært mer balanserte.[7] VGs nyhetsredaktør Helje Solberg mente derimot at VGs kritiske journalistikk hadde avdekket en ukultur i LOs ledelse.[8]

I slutten av mars 2007 innrapporterte Allern og fire andre akademikere VG til PFU.[9] Allern fikk ikke medhold av PFU.

Fra 2008 har Allern vært gjesteprofessor ved Stockholms universitet.[10]

Tillitsverv og posisjoner[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Journalistikk og kildekritisk analyse (2015, ny utgave i 2018)
  • Flokkdyr på Løvebakken (2001)
  • Nyhetsverdier (2001)
  • Når kildene byr opp til dans (1997)
  • Kildenes makt (1992, ny utgave i 1996)
  • Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen: essays (1988)
  • Kaptein Nemos virkelige navn: artikler i utvalg 1949–86 (1986, av Jan Myrdal, redigert av Sigurd Allern og Per Petterson)
  • Kinas utenrikspolitikk (1979, foredrag av Jahn Otto Johansen, Erik Solheim og Sigurd Allern)
  • Redder lønnsstoppen arbeidsplassene? (1978, foredrag av Per Kleppe, Pål Kraby, Sigurd Allern og Kjell Gjerseth)
  • Enhet norske arbeidere–fremmedarbeidere (1977)
  • Hvor går SV? (1974, Sigurd Allern, Pål Steigan med flere)
  • Søkelys på SIPO (1972)
  • Anti-amerikanisme? (1967, av Finn Gustavsen i samarbeid med Fritz Nilsen, Sigurd Allern og Harald Berntsen)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Sigurd_Allern
  2. ^ a b c www.hf.uio.no
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no
  4. ^ www.idunn.no
  5. ^ Ottosen, Rune: Fedrenes synder. Samtiden, nummer 2, 2002, s. 87
  6. ^ http://www.nb.no/nbvev/eksternvev/html/krig_mot_irak_-_1991.html
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. mars 2007. Besøkt 31. mars 2007. 
  8. ^ [1]
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 31. mars 2007. 
  10. ^ «Presentasjon på Universitetsforlagets nettsider». Arkivert fra originalen 30. mai 2019. Besøkt 30. mai 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Peder Martin Lysestøl 
Leder i SUF
Etterfølger:
 Sigmund Grønmo