Krisen i det tredje århundret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det splittede imperium i 271. På denne tiden hadde keiserne slått tilbake en massiv gotisk invasjon på Balkan.

Krisen i det tredje århundret eller soldatkeisernes epoke brukes i Romerrikets historie vanligvis om perioden 235284, da riket var nær fullstendig oppløsning. Det skyldtes tre samtidige invasjoner samt borgerkriger, stridigheter om keisertronen og mord på keiserne, sykdommer og pest som fulgte krigene, og økonomisk nedgang med en voldsom inflasjon som ødela pengevesenet. Enkelte av soldatkeisere og deres krigere herjet og plyndret dessuten like gjerne romerske områder som i fiendeland. Det var kun gjennom en rekke av dyktige soldatkeisere og Diokletians reformer, som å dele riket og styre det i to halvdeler, at keiserrikets levedyktighet ble gjenopprettet. Denne krisen markerte slutten på den første fasen i det romerske keiserrikets historie, det såkalte principatet, og innledet den andre, dominatet.

Gjennom denne perioden hadde keiserriket rundt 30 ulike keisere.[1] Det eksakte antallet er omdiskutert ettersom det var mange som hevdet keiserverdigheten samtidig, og medregnes alle motkeisere og keiserkandidater, blir antallet betydelig høyere. De fleste var høytstående generaler som påberopte seg keiserstatus over hele eller deler av riket, for senere å miste den ved nederlag på slagmarken, mord, eller død. 26 menn ble offisielt akseptert av det romerske senatet som keisere i løpet av perioden og således ble lovlige keisere. Gjennomsnittlig regjeringstid var på kun to til tre år.[1]

Ved år 268 hadde Romerriket bli delt tre stridende stater: i vest det galliske riket (som omfattet de romerske provinsene Gallia, Britannia og kortvarig Hispania); i øst det palmyrenske riket (som omfattet de østlige provinsene av Syria og Palestina og Aegyptus) og det uavhengige, Italia-sentrerte Romerriket, som lå mellom disse. Senere klarte Aurelianus (270–275) å gjenforene riket; krisen i det tredje århundret ble avsluttet med at Diocletian ble keiser i 284 og hans nødvendige reformer ble iverksatt. Krisen hadde resultert i slike gjennomgående endringer i Romerrikets institusjoner, samfunn, økonomiske liv, og til sist også religion og religiøse liv, at det i økende grad ble vurdert av de fleste historikere som overgangsepoken mellom de historiske epokene som utgjorde antikken og senantikken.[2]

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Vanskelighetene begynte allerede på Marcus Aurelius’ tid i 160-årene, med markomannernes invasjon, etterfulgt av stadige angrep fra germanske stammer mot rikets grenser langs Donau og Rhinen. Da Marcus’ sønn Commodus ble myrdet i 192, begynte provinstroppene selv å utrope keisere. På kort tid fremsto fem keiserkandidater. To ble utnevnt i rask rekkefølge av pretorianergarden, tre av soldatene ved grensene. I løpet av noen års tronestridigheter fikk Donau-legionenes kandidat, den afrikanske offiseren Septimius Severus, drept rivalene. Han fremsto dermed som den første av dem som ble kalt soldatkeisere, selv om denne betegnelsen nå helst brukes om keiserne i kriseperioden 235-284.

Septimius Severus (keiser 193–211) var en dyktig (om enn brutal) hærfører og administrator, men hadde etterfølgere som ikke var det. I sørøst ble det gamle partisk riket i 220-årene avløst av en kraftig nypersisk stat under Ardasjir Is sasanidiske dynasti. Sasanidene forsøkte å gjenreise det gamle perserriket, både religiøst (ved å blåse nytt liv i zarathustrismen) og fysisk. I øst nådde de Indus, og i vest forsøkte de igjen å skyve grensene frem til Middelhavet. For å holde sasanidene i sjakk måtte Alexander Severus, som nå var keiser, trekke tropper fra Donaugrensen. Dermed ble grensevernet svekket. Keiserens «nye persertog» (keiseren var oppkalt etter Alexander den store, som hadde erobret det gamle perserriket) ble under middels vellykket, selv om sasanidene ikke rykket vestover i første omgang. I 235 ble keiseren myrdet av sine egne soldater. Disse utnevnte så lederen for opprøret, offiseren Maximinus Thrax fra Trakia, til keiser.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Alexander Severus ble myrdet i 235 ble situasjonen vanskelig. Mange romerske legioner hadde blitt beseiret under militære kampanjer mot germanske stammer som angrep grensene samtidig som keiseren var mest opptatt av farene som sasanidenes persiske rike utgjorde. Alexander Severus ledet personlig sine tropper, men valgte benytte diplomati og betale tributt i et forsøk på å pasifisere de germanske høvdingene. I henhold til Herodianus kostet det ham soldatenes respekt.[3]

I de årene som fulgte keiserens død, bekjempet ulike avdelinger innen den romerske hæren hverandre for kontrollen av riket og overså deres plikter i å forhindre invasjoner over grensene langs Rhinen og Donau i den vestlige delen av riket, og tilsvarende angrep fra Sasanideriket i øst. Klimaendringer og en stigning i havnivået ødela jordbruket i hva som i dag er Nederland, og det tvang de innfødte stammene til å relokalisere seg for å fø sine familier.[4] På samme tid har arkeologi vist at mektige, krigerske stammer flyttet inn i mer fredelige landområder i nordvest for Romerriket, framskyndet oppgivelsen av et stort område som tidligere var bosatt og hadde rikt jordbruk.[4]

I tillegg brøt det ut pest 251, Cyprianus' pest, antagelig kopper, og førte til stor dødelighet som i overveldende grad kan ha svekket muligheten for Romerriket til å forsvare seg selv.[5] Arkeologiske funn har antydet at pesten kan ha bidratt til spredningen av kristendommen. Pesten skilte ikke mellom religion, og kristne og ikke-kristne døde om hverandre, men kristne hadde en fryktløs omgang med sykdommen, og mange som tok seg av syke ble selv syke og døde. Kristne var likevel dedikert til drive veldedighet, og de ble således tilvendt med martyrdøden og mer modige i deres forkynnelse av troen.[5][6]

En invasjon av stor horde med gotere ble slått tilbake i slaget ved Naissus (Niš i dagens Serbia) i 268.[7] Denne seieren var et vendepunkt for krisen da en rekke av tøffe og energiske soldatkeisere tok makten. Seirer ved keiser Claudius II Gothicus i løpet av de neste to årene drev tilbake alamannerne og gjenerobret Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 av pesten, var det Aurelianus, som hadde kommandert kavaleriet ved Naissus, og som etterfulgte ham som keiser og fortsatte gjenopprettelsen av riket.[8][9]

Aurelianus styrte (270–275) gjennom den verste krisen, beseiret vandalene, vestgoterne, palmyrerne, perserne og deretter det gjenværende av det galliske riket. Ved slutten av 274 var Romerriket gjenforent til ett enkelt rike, og troppene var tilbake for å beskytte grensene. Mer enn et århundre ville gå før Roma igjen mistet sin militære overlegenhet over sine ytre fiender. Imidlertid var et dusin av tidligere blomstrende byer, særlige i den vestlige delen av riket blitt ruinert, deres befolkning tynnet ut og spredt, og med sammenbruddet i det økonomiske systemet, kunne de ikke bli gjenoppbygd. De store byene, selv Roma, hadde ikke hatt behov for befestninger, men mange av dem begynte å reise store festningsmurer.

Selv om Aurelianus hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette Romerrikets grenser fra ytre trusler, var mer fundamentale problemer fortsatt igjen. [9] I særdeleshet hadde retten til å etterfølge keiseren aldri blitt klart definert i Romerriket, noe som førte til gjentatte innbrydeskriger mellom stridende fraksjoner i militæret, det romerske senatet, og andre grupper som fremmet deres kandidat for keiserverdigheten. En annen sak var Romerrikets store størrelse som gjorde det vanskelig for en enkelt autokratisk hersker å kontrollere og håndtere de tallrike trusler som til enhver tid kom. Disse problemene ble først radikalt håndtert av keiser Diocletian, noe som gjorde det mulig for riket å overleve i vesten for enda et århundre og i øst i over et millennium.[10][11][12]

Økonomisk innvirkning[rediger | rediger kilde]

Internt møtte Romerriket en hyperinflasjon som følge av valutaen ble devaluert gjennom flere år. Det hadde begynt tidligere under det severanske dynasti som hadde økt hæren med en fjerdedel og doblet legionærenes grunnlønn.[13][14] Denne politikken fortsatte under krisen, og måtte ofte bestikke soldatene for støtte i innbyrdeskrigene. De minsket sølvinnholdet i mytene og la til mindre verdifull metall som bronse og kobber. Det økte imidlertid inflasjonen da verdien på mytene minsket. Mens den romerske valutaen ble svekket, økte inflasjonen og romersk økonomi havnet i fritt fall. Snart ble penger bortimot verdiløs, og den romerske regjeringen som var avhengig av skatteinntekter, sto i fare for å gå konkurs.[14]

På den tiden da Diocletian kom til makten hadde det gamle myntsystemet nær kollapset. En del skatter ble samlet, og verdier ble regnet i bronsemynter. Virkelige verdier ble regnet i gullmynt, men sølvmynten, denarius, benyttet i 300 år var borte (1 pund med gull = 40 gull aurei = 1000 denarii = 4000 sestertii).[15][16] Ved slutten av 200-tallet hadde denne valutaen knapt noen verdi, og handel ble utført ved varebytte uten mynter.[14]

Et av de mest gjennomgripende og varige effekter av krisen var forstyrrelsen av Romerrikets omfattende indre handelsnettverk. Helt siden Pax Romana, den romerske freden, som begynte med Augustus, hadde Romerrikets økonomi vært avhengig av handel mellom havnene langs Middelhavet og over det omfattende romerske veisystemet til rikets innland. Handelsmenn kunne reise fra den ene enden av riket og til den andre i relativ trygghet i løpet av noen få uker, flytte jordbruksprodukter i provinsene og til byene, og bearbeidete varer produsert i de store byene i øst til jordbruksprovinsene i rikets ytterkanter.[17][18]

Det førte til en gjensidig avhengighet mellom Romerrikets innbyggere. Historikeren Henry Moss beskriv situasjonen fra før krisen som følgende:

Sitat Langs disse veien gikk en evig økende trafikk, ikke bare troppeforflytninger og myndighetspersoner, men av handelsmenn og varer og selv turister. En utveksling av varer mellom de ulike provinsene ble raskt utviklet som snart nådde en skala uten sidestykke i tidligere historie og ikke gjentatt før fram til noen århundrer siden. Metall fra gruver i opplandene i vestlige Europa, dyrehuder, ull, og buskap fra jordbruksdistriktene i Britannia, Spania og ved kystene av Svartehavet, vin og matolje fra Provence og Aquitaine, tømmer, bek og voks fra sørlige Russland og nordlige Anatolia, tørket frukt fra Syria, marmor fra kystene av Egeerhavet, og – viktigst av alt – korn fra hvetedistriktene i Nord-Afrika, Egypt og dalførene langs Donau, for dekke behovene i de store byene; alle disse handelsvarene under innflytelsen av det meget organiserte systemet av transport og torghandel, bevegde seg fritt fra det ene hjørnet av riket og til det andre.»[19] Sitat

Sammenbrudd i det indre marked[rediger | rediger kilde]

Da krisen i det tredje århundret var i sin begynnelse var det store indre handelsnettverket brutt sammen. Utstrakt sivil uro gjorde det ikke lenger trygt for handelsmenn å reise som de tidligere hadde gjort, og den finansielle krisen gjorde pengeutveksling vanskelig. Dette medførte gjennomgripende endringer som på mange måter foregrep den desentraliserte økonomi i framtidens middelalder.[20]

Selv de romerske byene endret karakter. De store, åpne byene i antikken ble gradvis erstattet av mindre byer med beskyttende murer som ble vanlige middelalderen. Disse endringene var begrenset til 200-tallet, men skjedde langsomt over et lengre tidsrom.[21] Den økonomiske tilbakegangen førte til at maktbalansen gikk østover i løpet av perioden, noe som blant annet ble markert av Diocletians valg å styre fra Nicomedia i Anatolia mens han plasserte sin nestkommanderende Maximianus med ansvar for den vestlige delen av riket i Milano.[22] Det fikk innvirkningen på den senere utviklingen av riket med et rikere, mer stabilt østlig rike som overlevde slutten på det romerske styret i vest.[23]

Store jordeiere kunne ikke lenger eksportere deres avlinger over store distanser, og gikk over til å produsere mat for eget utkomme og for lokal handel. Framfor å importere fabrikkerte varer fra rikets store urbane sentra, begynte de å framstille mange varer lokalt, således gikk over til en lokal økonomi. Jord ble utnyttet gjennom storgodsdrift (latifundia) med slaver som ineffektiv arbeidskraft. Da aggressiv krigføring ebbet ut, forsvant også tilgangen på forsyningen av slaver.[24] Ettersom slavedriften som opprettholdt de rike gikk tilbake, var eierne tvunget til å leie jorda ut til coloni. Disse var i teorien frie, men i virkeligheten bundet til den jorda de dyrket og kunne ikke gifte seg eller flytte uten herrenes godkjennelse. Det var fra slutten av 200-tallet f.Kr. liten praktisk forskjell mellom en coloni og en slave, og dette systemet foregrep middelalderens føydale system med leilendinger.[25]

Konklusjon[rediger | rediger kilde]

Romerriket gikk inn i 200-tallet f.Kr. i en form som ville ha vært gjenkjennbart for Augustus og hans etterfølgere, men i slutten av århundret var det det administrative og militære institusjoner endret, var blitt byråkratisk, streng og rigid, og hele tiden i forsvarskriger mot ytre trusler. Den fremste kapitalen var ikke lenger i Roma, men i øst, i Konstantinopel.[4]

Krisen i det tredje århundret var et resultat av trender som allerede hadde startet, særlig under det severanske dynasti, men økte med dødsfallet til Alexander Severus, som markerte begynnelsen på krisen. Flere faktorer bidro til krisen: militærets økt deltagelse eller innblanding i politikken som førte til soldatkeisere jevnlig i krig med hverandre; høy inflasjon og økonomisk depresjon, delvis forsaket av romersk valuta ble devaluert; utenlandske invasjoner, germanere over Rhinen og Donau, men også persere ved den østlige grensen; og til sist en dødelig pest som brøt ut i epoken.[14]

Romerriket reddet seg selv fra krisen takket være en rekke kompetente og aggressive militære keisere, særlig Aurelianus som gjenforente riket og beseiret de ytre fiender. Diocletian bygde videre på Aurelianus, og markerte selv slutten på krisen. Han innførte en ny og mer stabil valuta. omorganiserte rikets forvar med mobile felthærer, og styrket keiserkulten ved å gjøre seg selv mer respektert og fryktet.[14]

I henhold til historikeren Denys Hay:

Sitat I virkeligheten utsatte romerne i det tredje århundre seg for et selvbedrag. Deres samfunns ytre struktur var til en viss grad bevart, dets indre ånd var alt død. Det merkelige er ikke at Imperiet til slutt forsvant, men at det lyktes å overleve så lenge.[26] Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kramer, Hugh (desember 2004): «Crisis of the Third Century», Acta Accla
  2. ^ Brown, Peter (1971): The World of Late Antiquity, London, s. 22.
  3. ^ Herodianus vi.7.10. Sitat: «i deres mening viste Alexander ingen ærefull hensikt i å føre krigen og foretrakk et bekvemmelig liv da han burde ha marsjert ut for å straffe germanere for deres tidligere frekkhet.»
  4. ^ a b c Southern, Patricia (17. februar 2011): «Third Century Crisis of the Roman Empire», BBC History
  5. ^ a b Hallowell, Billy (24. juni 2014): «‘Apocalyptic Plague’ Terrorized the Roman Empire and Left Pagans in Despair — but Its Purported Impact on Christianity Might Shock You», The Blaze
  6. ^ Moss, Candida (23. juni 2014): «How an apocalyptic plague helped spread Christianity», CNN
  7. ^ Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, Routledge, ISBN 0-415-10058-5, s. 232–233
  8. ^ White, John F (2005): Restorer of the World: The Roman Emperor Aurelian. Tempus Publishing. ISBN 1-86227-250-6.
  9. ^ a b Körner, Christian (2001): «Aurelian (A.D. 270-275)» i: De Imperatoribus Romanis
  10. ^ Cascio, Elio Lo (2005): «The New State of Diocletian and Constantine» (CAH), s. 171–172
  11. ^ Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine. New York: Routledge, ISBN 0-415-23944-3, s. 162–163
  12. ^ Williams, Stephen (1997): Diocletian and the Roman Recovery. New York: Routledge, ISBN 0-415-91827-8, s. 110.
  13. ^ The Severan Emperors
  14. ^ a b c d e «The Crisis of the Third Century» (PDF), The Saylor Foundation
  15. ^ Regnum Durat - Luctor Et Emergo
  16. ^ Segre, Angelo (1943): «A Note on the Classes of Roman Officials in the Age of Diocletian» (PDF) i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association 74, s. 102-108
  17. ^ Turnbull, Percival: Roman Empire
  18. ^ Andrews, Evan (10. april 2014): «8 Ways Roads Helped Rome Rule the Ancient World», History.com
  19. ^ Moss, Henry ([1935] 2000): The Birth of the Middle Ages, Oxford University Press, s. 1. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  20. ^ Terpstra, Taco T. (2011): Trade in the Roman Empire: A Study of the Institutional Framework (PDF), Columbia University. Kapittel diskuterer det indre arbeid av handelssamfunn over betydelige distanser, og med særlig fokus på den italienske nav for utenlandsk maritim aktivitet. Kapittel 4 og 5 diskuterer først den keiserlige kapital og deretter til romersk handelsmenn som bodde oversjøisk.
  21. ^ City Walls Florence; The Walls of Rome
  22. ^ Corcoran, Simon (2006): «Before Constantine» i: Lenski, Noel, red.: The Cambridge Companion to the Age of Constantine, New York: Cambridge University Press, Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2, s. 44–45.
  23. ^ Corcoran, Simon (2006): «Before Constantine» i: Lenski, Noel, red.: The Cambridge Companion to the Age of Constantine, New York: Cambridge University Press,. Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2, s. 44–45.
  24. ^ Hay, Deny (1983): Middelalderens historie, Oslo: Cappelen, kapittel 1: Arven fra Roma, s. 5
  25. ^ Hay, Deny (1983): Middelalderens historie, s. 6
  26. ^ Hay, Deny (1983): Middelalderens historie, s. 4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hekster, Olivier (2008): Rome and its Empire, AD 193-284, Edinburgh. ISBN 978 0 7486 2303 7
  • Johne, Klaus-Peter, red. 2008): Die Zeit der Soldatenkaiser, Berlin: Akademie Verlag
  • Watson, Alaric (2004): Aurelian and the Third Century, Taylor & Francis, ISBN 0-415-30187-4
  • White, John F. (2004): Restorer of the World: The Roman Emperor Aurelian, Spellmount, ISBN 1-86227-250-6
  • Moss, Henry ([1935] 2000): The Birth of the Middle Ages, Clarendon Press, gjenopptrykk Oxford University Press, ISBN 0-19-500260-1
  • Lot, Ferdinand (1961): End of the Ancient World and the Beginnings of the Middle Ages, Harper Torchbooks Printing, New York.