Valerianus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Valerian I)
Gå til: navigasjon, søk
Valerianus
Publius Licinius Valerianus Augustus
Valerianus
Født Ca 193/195/200
Død 260 eller 264
Sasanideriket
Nasjonalitet Romerriket
Navn før tiltredelse Publius Licinius Valerianus
Navn som keiser: Imperator Caesar Publius Licinius Valerianus Augustus
Regjerte 253260 (med Gallienus)
Dynasti Licinii
Forgjenger Aemilianus
Etterfølger Gallienus (alene)

Valerianus (latin: Publius Licinius Valerianus Augustus;[1] engelsk: Valerian; 193/195/200 – 260 eller 264, også kjent som Valerianus den eldre, var romersk keiser fra 253 til 260. Han ble tatt ydmykende til fange av det persiske Sasanideriket og dets kong Sjafur etter slaget ved Edessa, og ble således den eneste romerske keiser som ble tatt til fange og holdt som krigsfange. Det førte til ustabilitet og uro i Romerriket til tross for at hans sønn Gallienus allerede satt som keiser i vest.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mynt med Egnatia Mariniana, hustru av Valerianus og mor til Gallienus.

I motsetningen til mange av de kortvarige keiserne og opprørerne som forsøkte rane til seg keisertronen under krisen i det tredje århundret, kom Valerianus fra en adelig og tradisjonell senatorfamilie. Detaljer om hans tidligste liv er flyktige, men det er kjent at han var gift med Egnatia Mariniana, som fødte ham minst en sønn, den senere keiser Publius Licinius Egnatius Gallienus. I tillegg hadde han en annen sønn med Cornelia Gallonia som ble kalt Valerianus Minor.[2]

Han var konsul for første gang enten før 238 som suffectus eller i 238 som en ordinarius. I 238 var princeps senatus, og han stilte opp for Gordian I for å skaffe ham det romerske senatets anerkjennelse for sitt krav på keisertronen. I 251 da keiser Decius gjeninnførte sensuren med lovgivende og utøvende makt så omfattende at det praktisk talt omfavnet keiserens sivile autoritet, ble Valerianus valgt til sensor av senatet, skjønt han betakket seg for å akseptere posisjonen. I løpet av styret til Decius ble han gitt ansvaret for affærene i Roma da herskeren dro på sine skjebnesvangre siste militærkampanje i Illyricum.[3]

Under Trebonianus Gallus ble han utpekt dux (leder) av en hær som antagelig var sammensatt av garnisoner fra de germanske provinsene, og som synes å ha vært utstedt for bruk i krigen mot perserne.[4] Imidlertid da Gallus måtte ta seg opprøret til Aemilianus i 253 var det til Valerianus han henvendte seg for å få støtte til å slå ned dennes opprør. Valerianus marsjerte sørover, men kom for sent: Gallus ble drept av sine egne soldater som deretter allierte seg med Aemilianus før han kom fram. Hans soldater utropte deretter den aldrende Valerianus til ny keiser, han var i begynnelsen av sekstiårene,[5] og fortsatte ferden sørover mot Roma. Da han kom fram sent i september, hadde Aemilianus' legionærer hoppet av sin keiserkandidat, drepte Aemilianus og utropte Valerianus som keiser. I Roma aksepterte senatet raskt Valerianus, ikke bare av frykt for represalier, men også for at han var en av deres egne.

Valerianus' styre[rediger | rediger kilde]

Relieff av keiser Valerianus stående i bakgrunnen og holdt som fange av Sjafur, funnet ved Naqsh-e Rustam, Shiraz, Iran. Den knelende mann forestiller antagelig keiser Filip araberen.

Valerianus' første handling som keiser den 22. oktober 253 var å gjøre sin sønn Gallienus til cæsar (i praksis arveprins) og som med-keiser. Tidlig i hans keisertid ble affærene i Europa enda dårligere, og hele den vestlige delen av Romerriket havnet i uorden og uroligheter. I den østlige delen hadde byen Antiokia i Syria blitt erobret av vasall av Sasanideriket og kongeriket Armenia var blitt okkupert av Sjafur (Sapor). Valerianus og Gallienus delte problemene som Imperiet sto overfor ved at de delte Romerriket mellom seg. Sønnen tok ansvaret for den vestlige delen mens faren dro østover for å håndtere den persiske trusselen.[6]

Mens Valerianus oppholdt seg i Østen og bekjempet perserne, sendte han to brev til senatet hvor han beordret at grep måtte bli tatt mot de kristne. Det første, sendt i 257, kommanderte det kristne presteskapet til utføre ofringer til de romerske gudene eller bli forvist. Det andre brevet, sendt året etter, beordret kristne ledere til å bli henrettet, romerske senatorer og andre som var kristne til utføre handlinger til romerske guder eller miste sine titler, deres eiendommer konfiskert, og om de fortsatte å vise manglende lojalitet til den romerske stat, skulle de også henrettes. Også sivile tjenere og medlemmer av den keiserlige husholdning som ikke åpent æret romerske guder ville bli solgt til slaveri.[7] Det viser at kristne allerede var framtredende på denne tiden, også blant folk i høyere samfunnsposisjoner. Blant de framtredende kristne som ble henrettet på keiserens ordre var Cyprianus, biskop av Kartago, pave Sixtus II, biskop av Roma, sammen med seks dekoner, og Laurentius av Roma. Da Valerianus' sønn ble enekeiser i 260 ble denne lovgivningen opphevet.[8]

Han kom til oppholde seg fem år i øst, men hans nærvær i Syria forhindret ikke Sjafur fra jevnlig å angripe romerske områder. I 254, 255, og 257 ble Valerianus igjen consul ordinarius. Ved 257 hadde han gjenerobret Antiokia og fått provinsen Syria igjen inn under romersk kontroll. Det følgende året hadde goterne igjen invadert og herjet Anatolia. I 259 bevegde Valerianus seg mot Edessa (dagens Urfa) i nordlige Mesopotamia for å slå tilbake persisk aggresjon med en styrke på rundt 70 000 menn, men et pestutbrudd drepte et stort antall av hans soldater og kritisk svekket romernes militære slagstyrke. Et stort salg mellom Carrhae og Edessa vant perserne overlegent, tok den romerske hæren til fange og fraktet den vekk til persisk innland, sammen med keiseren selv og et stort krigsbytte.[9] Dette hevdes i Sjafurs egen Res Gestae. Det er ingen detaljer om slaget, men det persiske, episk diktet Shahname av poeten Ferdousi skrevet rundt 750 år senere hevdet at 10 000 av Valerianus' hær ble drept og 1600 ble tatt til fange.[10]

Valerianus' fall og ydmykelse[rediger | rediger kilde]

Ydmykelsen av keiser Valerianus av Sjafur. Penn og tusj, Hans Holbein den yngre, ca. 1521. [11]

En noe annen framstilling er gitt av den relativ pålitelige greske historikeren Zosimus av Konstantinopel på begynnelsen av 500-tallet. Zosimus forteller at den romerske hæren var blitt redusert av pest, og forsøkte å unngå å konfrontere Sjafur i kamp og heller forsøkte å kjøpe seg en avtalte. Til tross for den store tributten nektet Sjafur å ta imot sendebudene, og forlangte å diskutere fred med Valerianus ansikt til ansikt. Valerianus dro til den persiske kongen med kun en liten eskorte. Straks han kom fram ble han grepet og tilbrakte resten av livet som slave i Persia. Om Valerianus falt i kamp eller havnet som krigsfange, kunne Sjafur hevde at han fortsatte vestover og herjet romerske områder, brente byer og plyndret i romersk Syria, Kilikia og Kappadokia.[10]

At Valerianus ble tatt som fange var en katastrofe for romerne. For Sjafur var det en enorm propagandaseier. Den kristen forfatteren Lactantius tidlig på 300-tallet har fortalt at den persiske konge brukte Valerianus som fotskammel når han steg opp til hest, og ble utsatt for andre former for ydmykelser. Da han døde skal han blitt flådd, stoppet ut og plassert som trofe i et persisk tempel.[12] Det ble ytterligere hevdet at det var først kun etter et senere persisk nederlag mot romerne at levningene av Valerianus ble utlevert for å bli kremert og gravlagt.[13][14]

Sitat Valerianus' fangenskap var en katastrofe av de største proporsjoner for Romerriket. Det var ille nok for en romersk hær å kommandert av sin keiser å bli beseiret i slag. Verre om den beseirede keiseren selv ble drept i handlingen (som skjedde ved et antall tilfeller). Men verst av alt var for en keiser å ikke bare tape et slag, men å bli grepet og holdt som fange av sin fiende. Og Valerianus forble sin fiendes fange fram til sin død. Denne ydmykelsen var i seg selv nødt til å ha alvorlig destabiliserende effekt på riket, særskilt da de ble fremmet av rykter om de skjendigheter som den tilfangnetagne keiseren etter signende ble utsatt for.
– Trevor Bryce[15]
Sitat

Valerianus' fangenskap og død har blitt jevnlig diskutert av moderne historikere uten at det er kommet til noen endelig konklusjon.[16] En moderne forsker hever at i kontrast til redegjørelsen til Lactantius, antatt antipersisk,[16] sendte Shafur den romerske keiseren og en del av hans hær til byen Bishapur eller Gundishapur hvor de levde under relativt gode forhold. Soldatene ble benyttet for ingeniørarbeid, og Band-e Kaisar («Cæsars dam») er et av levningene av romersk ingeniørarbeid lokalisert i nærheten av den gamle byen Susa.[17] I et steinrelieff ved Naghshe-Rostam i Iran er Valerianus framstilt mens han holder Sjafurs hender, et symbol på underkastelse. Det har blitt hevdet at Lactantius' fortelling er farget av hans behov for etablere at forfølgelsen av kristne døde en passende død,[18] men historien ble gjentatt flere ganger, også av forfattere i Midtøsten som var fiendtlig innstilt til Persia.[19]

Familie[rediger | rediger kilde]

  • Gallienus (ca. 218 – 268), medkeiser og deretter keiser alene.
  • Publius Licinius Valerianus Minor eller Valerianus den yngre. Konsul i 265, og antagelig drept av troneranere en gang mellom da hans far ble tatt til fange i 260 og da hans halvbror ble myrdet i 268.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Valerianus fulle tittel ved hans død var IMPERATOR CAESAR PVBLIVS LICINIVS VALERIANVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS GERMANICVS MAXIMVS PONTIFEX MAXIMVS TRIBUNICIAE POTESTATIS VII IMPERATOR I CONSUL IV PATER PATRIAE, «Keiser Cæsar Publius Licinus Valerianus, Patriotisk, Begunstiget, Uerobret Augustus, Erobrer av germanerne, Yppersteprest, sju ganger Tribune, en gang Keiser, fire ganger Konsul, Far av Fedrelandet».
  2. ^ Bray, (1997): Gallienus, s. 20.
  3. ^ Zonaras: Epitome Historiarum, s. XII, 20.
  4. ^ Christol, M. (1980): «A propos de la politique exterieure de Trebonien Galle» i: Revue Numismatique (6), s. 63–74.
  5. ^ Bryce (2014): Ancient Syria, s. 267
  6. ^ Bryce (2014): Ancient Syria, s. 268
  7. ^ Frend, W.H.C. (1984): The Rise of Christianity. Fortress Press, Philadelphia. ISBN 978-0800619312. s. 326
  8. ^ Moss, Candida (2013): The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom. HarperCollins. ISBN 978-0-06-210452-6. s. 153
  9. ^ Weigel (1998): «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)»
  10. ^ a b Bryce (2014): Ancient Syria, s. 269
  11. ^ Se «The Humiliation of the Emperor Valerian by the Persian King Sapor», WikiArt
  12. ^ Bryce (2014): Ancient Syria, s. 270
  13. ^ Lactantius: De Mortibus Persecutorum, sitert hos Wickert, L.: «Licinius (Egnatius) 84» i: Pauly-Wissowa, Realencyclopädie 13.1 (1926), s. 488–495
  14. ^ Parker, H. (1958): A History of the Roman World A.D. 138 to 337, London, s. 170.
  15. ^ Bryce (2014): Ancient Syria, s. 269-270; oversatt av Wikipedia for anledningen.
  16. ^ a b Daryaee, Touraj (2013): Sasanian Persia: The Rise and Fall of an Empire, I. B. Tauris In Association With The Iran Heritage Foundation, ISBN 978-1780763781
  17. ^ Zarinkoob, Abdolhossein (1999): Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi, Sukhan, s. 195
  18. ^ Meijer, Fik (2004): Emperors don't die in bed. New York: Routledge. ISBN 0-415-31202-7.
  19. ^ Isaacs, Benjamin (1997): The Near East under Roman Rule. Boston: Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-09989-1. s. 440

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Bray, John Jefferson (1997): Gallienus: A study in reformist and sexual politics. Kent Town, S. Australia: Wakefield press
  • Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press.
  • Weigel, Richard D. (1998): «Valerian (A.D. 253-260) and Gallienus (A.D. 253-268)» i: De Imperatoribus Romanis.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Valerianus – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Licinii
Forgjenger:
Aemilianus
253260 Etterfølger:
Gallienus
Romerriket