Feminisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Feminist)
Hopp til navigering Hopp til søk
Britiske suffragetter som demonstrerer for stemmerett for kvinner

Feminisme er en rekke sosiale-, politiske bevegelser og ideologier hvis formål er å definere og etablere en politisk, økonomisk, personlig og sosial likestilling mellom kjønnene[1][2]. Feminismen har et standpunkt om at samfunn prioriterer det mannlige synspunktet, og at kvinnen er behandlet urettferdig i samfunn hvor dette er tilfellet. Forsøk på å endre dette innebærer å bekjempe kjønnsstereotypier og å etablere muligheter og resultater som er like for kvinner og menn.

Feministiske bevegelser har kjempet for stemmerett for kvinner, retten til å holde politiske stillinger, arbeide, tjene lik lønn, eie eiendom, utdannelse, inngå kontrakter, like rettigheter i ekteskap, og permisjon under svangerskap. Feminister har også arbeidet for å sikre tilgang til abort og sosial integrering, beskyttelse mot voldtekt, seksuell trakkasering og vold i hjemmet. Endringer i kvinners kleskoder og akseptable fysiske aktiviteter for kvinner har og vært en del av feministiske bevegelser.

Noen akademikere hevder feministiske bevegelser har bidratt til store samfunnsendringer for kvinners rettigheter, spesielt i vesten, hvor feminister har blitt kreditert med stemmerett for kvinner, kjønnsnøytralt språk, kvinners reproduktive rettigheter (inkludert tilgang til prevensjon og abort), og retten til å inngå kontrakter og eie eiendom. Til tross for at feminister i hovedsak har hatt kvinners rettigheter som kampsaker , argumenterer enkelte feminister for menns frigjøring innen samme målsetning, da de mener at tradisjonelle kjønnsroller også er skadelige for menn. Feministisk teori, som springer ut av feministiske bevegelser, ønsker å forstå ulikhet mellom kjønnene ved å undersøke sosiale roller og erfaring. Feministisk teori har utviklet teorier i flere disipliner for å svare på tema som omhandler kjønn

Feminisme omfatter mange ulike bevegelser og ideologier med forskjellige perspektiver og mål. En bred idétradisjon ofte kalt liberal feminisme med røtter i den første bølgen av feminisme har siden 1800-tallet arbeidet for politisk og juridisk likestilling gjennom reformer forankret i det liberale demokratiet. Tradisjonelt stod denne liberale feminismen først og fremst i motsetning til arbeiderbaserte, proletære kvinnebevegelser som utviklet seg til å bli sosialistisk og marxistisk feminisme basert på teorier om klassekamp. Siden 1960-årene fikk disse to brede tradisjonene følge av en tredje hovedstrømning, radikalfeminismen, som sprang ut av den radikale fløyen av feminismens andre bølge. Denne ønsker en radikal omveltning av samfunnet for å eliminere mannens overlegenhet. Sammen er liberal-, sosialistisk- og radikal feminisme kalt «de tre store» idétradisjonene innen feminismen.[3] Siden utgangen av 1900-tallet har flere nye former for feminisme oppstått. Enkelte typer av feminisme har blitt kritisert for å fokusere på hvites, middelklassens, universitetsutdannedes, heterofiles, eller ciskjønnedes perspektiver. Denne kritikken har ført til dannelsen av etnisk spesifikke, eller multikulturelle former for feminisme. Svart feminisme og interseksjonell feminisme er eksempler på dette.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Selve ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet femina, som betyr kvinne.

Teori[rediger | rediger kilde]

Feministisk teori, som har røtter i feministiske bevegelser, forsøker å forstå kjønnet ulikhet ved å studere kvinners sosiale roller og erfaringer, og har gitt opphav til ulike teorier i mange disipliner.[4][5] Charles Fourier, en utopisk sosialist og fransk filosof er kreditert med å ha oppfunnet begrepet "féminisme" i 1837. Ordene "féminisme" ("feminisme") og "féministe" ("feminist") dukket først opp i Frankrike og Nederland i 1872, og i USA i 1910. Ifølge Oxford English Dictionary oppsto ordet feminist først oppsto på engelsk i 1852, 1895 for feminism.

Retninger[rediger | rediger kilde]

Feltet feminisme er delt i mange til dels sterkt motstridende bevegelser og ideologier. Fra 1800-tallet var feminismen i grove trekk delt i en liberal (også kalt borgerlig) feminisme og i en kvinnebevegelse innen arbeiderbevegelsen. Den førstnevnte var i stor grad knyttet til datidens brede liberale partier, som opprinnelig var de store partiene på venstresiden i politikken, og hadde et uttalt «kvinnesaksståsted». Den liberale eller borgerlige kvinnebevegelsen arbeidet særlig for politiske og juridiske reformer som kvinners stemmerett og rett til utdanning, mens arbeiderkvinnebevegelsen var mer opptatt av sosiale forhold slik som arbeideres vilkår og så kvinnespørsmål som en del av klassekampen. Internt i den borgerlige kvinnebevegelsen var det i stemmerettskampen et stort sprik i valg av arbeidsmetoder mellom en mer forsiktig og reformorientert fløy og en mer radikal fløy. Utover mot midten av 1900-tallet nærmet den borgerlige feminismen og den sosialdemokratiske arbeiderkvinnebevegelsen seg hverandre i sine prioriteringer, og de to retningene smeltet i stor grad sammen i etterkrigstiden. Kvinnesaksforkjemperne på 1800-tallet og første del av 1900-tallet omtales ofte som den første bølgen av feminisme.[6]

Fra 1960-årene har det oppstått et stort antall nye retninger innen feminismen. 1960-årene ble starten på en bred andre bølge av feminisme som gav støtet til nye feministiske retninger som radikalfeminismen og (i USA) også f.eks. svart feminisme. Innen feminismen er det svært ulike syn på menn og menns rolle i feministisk arbeid. Mange menn spilte en viktig rolle i den første bølgen av feminisme og i kampen for kvinners stemmerett. 1960- og 1970-årenes radikalfeminisme hadde et langt mer kritisk syn på menn enn andre feministiske retninger, både før og senere. Fra 1990-årene oppstod en ny «tredje bølge» av feminisme med mange flere retninger, f.eks. queerfeminisme.[6]

Feministiske retninger deles i moderne tid ofte i tre store tradisjoner:[6]

  • Liberal feminisme eller «hovedstrømsfeminisme» som har likestilling som mål og som fokuserer på konkret og pragmatisk arbeid for reformer
  • Sosialistisk feminisme, som bygger på teorien om klassekamp
  • Radikalfeminisme, som bygger på teorien om kjønnsmakt (menn undertrykker kvinner) og har kvinnefrigjøring og bekjempelse av «patriarkatet» som mål, en retning som er mer opptatt av ideologi og legger større vekt på aktivisme (f.eks. demonstrasjoner)

Fellestrekk[rediger | rediger kilde]

Feminismen har flere ideologiske retninger, men med et felles ønske om at menn og kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar.[7]

Unge feminister av begge kjønn i demonstrasjonstogden internasjonale kvinnedagen i Stockholm 8. mars 2012. Venusspeil med hevet knyttneve har siden 1970-tallet vært vanlig symbol for kvinnekamp og radikalfeminisme. Aktivistene bærer også fredsmerket.

Organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Feminismen er nært knyttet til kvinnebevegelsen, som er en politisk og kulturell bevegelse for å endre en skjev maktfordeling mellom kjønnene.[8] Nancy Cott definerer feminisme som troen på at likeverd mellom kjønnene er viktig og at ideen om et kjønnshierarki som sosialt konsept er feilslått.[9]

Dagens feminister kjemper blant annet for retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over sin egen kropp, mot vold og overgrep (deriblant voldtekt) mot kvinner. Universelle kampsaker for feminismen er blant annet kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tradisjonelt har kampen for lik lønn for likt arbeid vært viktig.

Likestilling og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Feminismen kan konkretiseres i arbeid[klargjør] for å styrke kvinners muligheter og rettigheter, samt å skape bedre kjønnsbalanse i mannsdominerte samfunnssektorer. Dette gjelder både innenfor politikk og samfunn, men også i fag som språk, teologi og sosiologi. I arbeidslivet er likelønn og ulike former for kvotering diskutert.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

I opplysningstiden i siste halvdel av 1700-tallet oppsto de første spirene av kvinnesaken. Den generelle folkeopplysningen førte også til at kvinner ble mer bevisst over sin egen situasjon. I 1776 erklærte USA seg uavhengig, og i uavhengighetserklæringen heter det at alle «er skapt like, og er gitt visse ukrenkelige rettigheter av sin skaper, herunder liv, frihet og streben etter lykke». Få år etter, i 1789, skrev franske revolusjonære[hvem?] sin Erklæring om menneskers rettigheter. Dette var et steg framover for demokratiet, men rettighetene i disse dokumentene omfattet ikke kvinner. Ved begynnelsen av 1800-tallet hadde kvinner få, om ingen juridiske, økonomiske eller sosiale rettigheter.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Den engelske forfatterinnen Mary Wollstonecraft skrev et av de første feministiske kampskriftene med Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792).[trenger referanse] I denne boken skrev hun blant annet at de nye rettighetene som ble gitt i den franske grunnloven også skulle gjelde kvinner. En fransk skribent, Olympe de Gouges, skrev om Erklæring om menneskers rettigheter, til en versjon som også skulle gjelde kvinner. Den nye tittelen ble Erklæring om kvinners rettigheter.[trenger referanse]

Selv om Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges hadde skrevet om kvinnens rettigheter, fikk kampen for å bedre kvinnens stilling lite oppslutning i første del av 1800-tallet.[trenger referanse] Den industrielle revolusjon og frihandelen skapte dårlige kår og forferdelige arbeidsforhold.[trenger referanse]

I andre halvdel av 1800-tallet ble en rekke sosiale reformer gjennomført, og kvinner og menn generelt fikk bedre levekår.[trenger referanse] I 1895 fikk kvinnesaksforkjempere for første gang betegnelsen «feminister».[trenger referanse]

Begynnelsen på 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Ved århundreskiftet kom den første store bølgen av feministisk aktivitet.[trenger referanse] Mange kvinner, spesielt i England deltok i massedemonstrasjoner for å bedre kvinnenes situasjon, blant annet ved å gi dem stemmerett.[trenger referanse] I 1903 dannet Emmeline og Christabel Prankhurst og tilhengerne en gruppe som ble kalt suffragettene. Dette var en forholdsvis radikal gruppe som noen ganger tydde til voldelige metoder for å fremme kvinners rettigheter. De avbrøt valgmøter, sprengte postkasser, og lenket seg fast foran parlamentet. Noen gikk også til sultestreik og ble tvangsforet av fengselsmyndighetene.[trenger referanse] Motstanderne hevdet på sin side at det å gi kvinner stemmerett ville være både farlig og unaturlig.[trenger referanse]

New Zealand og Australia hadde kvinner fått stemmerett i henholdsvis 1893 og 1902.[trenger referanse] I England fikk ikke kvinner stemmerett før 1928.[trenger referanse]

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 reiste mange menn til fronten, og det ble mangel på arbeidskraft. Kvinnene ble igjen hjemme og tok seg av arbeid som tidligere hadde tilhørt menn. De fikk stillinger i offentlig administrasjon, i fabrikker og infrastruktur.[trenger referanse] I de fire krigsårene ble spørsmålet om kvinners stemmerett mer akseptert.[trenger referanse] Dette førte til[trenger referanse] at mange land innførte stemmerett under, og etter første verdenskrig.[trenger referanse]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Feministiske ideer var ikke fullt så synlige i tiden fra første verdenskrig og frem til 1960-tallet.[trenger referanse]

I Europa fikk fascismen feste delvis på grunn av mellomkrigstidens økonomiske problemer og frykten for kommunistisk revolusjon. Da fascistene tok makten i Italia, og det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP samtidig tok makten i Tyskland, ble feministbevegelsen motarbeidet kraftig i disse landene.[trenger referanse]

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1939 brøt det ut en ny verdenskrig, og som i den første verdenskrigen noen tiår tidligere, trådte kvinner også nå inn i mennenes arbeid. Kvinner jobbet i tungindustrien, landbruket og i ammunisjonsfabrikker.[trenger referanse] «Rosie the Riveter» var en populær betegnelse i USA på de seks millioner kvinner som arbeidet i rustningsindustrien under andre verdenskrig.[trenger referanse]

1960-årene[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1960-tallet dukket det opp nye kampsaker. I USA var borgerretts-bevegelsen aktiv i bekjempelsen av diskriminering og fattigdom som gikk ut over mange fargede amerikanere. Mange kjempet også mot at USA var med i Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen oppstod også på 1960-tallet.

I boka Myten om kvinnen tok Betty Friedan opp spørsmålet om hvor langt likestillingen egentlig hadde kommet når kvinnene ikke hadde tid til noe annet enn husarbeid. Mange kvinner følte seg maktesløse, som fanger i sitt eget hjem med de samme rutinene hver dag.

1970-årene[rediger | rediger kilde]

Kvinnefrigjøringen på 1970-tallet kjempet for kvinners rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Med dette mente kvinnesaksforkjempere retten til å kontrollere sex, graviditet og fødsler selv. Det var på 1970-tallet fortsatt vanskelig å få lovlig abort, slik at uønskede svangerskap ofte ble avsluttet med utrygge aborter.

En del av kvinnefrigjøringen gjaldt også rettigheter i arbeidslivet.

Liste over feministisk litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

  • Toril Moi: Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Gyldendal Oslo 1998.

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Antrobus, Peggy. The global women's movement – Origins, issues and strategies, London: Zed Books 2004
  • de Beauvoir, Simone. Det annet kjønn, Paris: 1949
  • Berk, Sarah Fenstermaker, ed. Women and Household Labor, Sage 1980.
  • Butler, Judith (1994). Feminism in Any Other Name, differences 6:2-3: 44-45.
  • Chopin, Kate. The Awakening. 1899.
  • Code, Lorraine, ed., Encyclopedia of feminist theories, Routledge 2000
  • Patricia Hill Collins, Black Feminist Thought. Knowledge, Consciousness and the Politics of Empowerment, Second Edition, Routledge 2000
  • Echols, Alice. Daring to Be Bad: Radical Feminism in America, 1967-1975, University of Minnesota Press 1990
  • Faludi, Susan. "Backlash: The Undeclared War Against American Women". 1992 (ISBN 0-385-42507-4)
  • French, Marilyn. Beyond Power; War Against Women; From Eve to Dawn, a 3-volume history of women
  • Hochschild, Arlie Russell. The Second Shift. 1990 (ISBN 0-380-71157-5)
  • Hochschild, Arlie Russell. The Time Bind: When Work Becomes Home and Home Becomes Work 1997 (ISBN 0-8050-4470-1)
  • Jacobson, Joyce P. The Economics of Gender. 1998. (ISBN 0-631-20726-0)
  • Kaminer, Wendy. A Fearful Freedom: Women's Flight from Equality, Addison Wesley 1990 (ISBN 0-201-09234-4)
  • Lerner, Gerda. The Creation of Feminist Consciousness: From the Middle Ages to Eighteen-Seventy, Oxford University Press 1994
  • Luker, Kristin. Dubious Conceptions: The Politics of the Teenage Pregnancy Crisis. (Harvard University Press, 1996) (ISBN 0-674-21703-9)
  • Paglia, Camille. Sexual Personae: Art And 
Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson[10] (1990)
  • Schneir, Miriam. Feminism : The Essential Historical Writings , New York: Vintage 1994
  • Sommers, Christina Hoff. Who Stole Feminism? – How women have betrayed women (1996)
  • Tavris, Carol. The Mismeasure of Woman: Why Women Are Not the Better Sex, the Opposite Sex, or the Inferior Sex. Simon and Schuster, 1992. ISBN 0-671-66274-0
  • Wertheim, Margaret. Pythagoras' Trousers – God, Physics, and the Gender Wars, W.W. Norton & Co. (1995, 1997)

Sentrale historiske feminister[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hawkesworth, Mary E. (2006). Globalization and Feminist Activism. Rowman & Littlefield. s. 25–27. ISBN 9780742537835. 
  2. ^ Beasley, Chris (1999). What is Feminism?. New York: Sage. s. 3–11. ISBN 9780761963356. 
  3. ^ Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089.
  4. ^ Chodorow, Nancy (1989). Feminism and Psychoanalytic Theory. New Haven, Conn.: Yale University Press. ISBN 978-0-300-05116-2. 
  5. ^ Gilligan, Carol (1977). «In a Different Voice: Women's Conceptions of Self and of Morality». Harvard Educational Review. 47 (4): 481–517. doi:10.17763/haer.47.4.g6167429416hg5l0. Besøkt 8. juni 2008. 
  6. ^ a b c Cathrine Holst, Hva er feminisme, 2. utg., Universitetsforlaget, 2017, ISBN 9788215029832
  7. ^ Aas, Kristin Natvig (13. mai 2016). «feminisme». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 6. mars 2018. 
  8. ^ (no) Feminisme i Store norske leksikon «Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.»
  9. ^ Cott, Nancy (1987). The grounding of modern feminism. Yale University Press. s. 4-5. ISBN 9780300042283. 
  10. ^ Provokatør-feminist til Oslo Arkivert 26. desember 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Feminism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Redigér på wikidata