Kvinnegruppa Ottar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Ottar» har flere betydninger.
Kvinnegruppa Ottar
Fanen til Kvinnegruppa Ottar
Stiftet15. februar 1991
LandNorge
HovedkontorOslo
IdeologiRadikalfeminisme
Medlemmer1 000 (ukjent)
Nettstedkvinnegruppa-ottar.no (no)

Kvinnegruppa Ottar er en norsk radikalfeministisk kvinneorganisasjon.

Kvinnegruppa Ottar har sine historiske røtter i ml-bevegelsen i 1970-årene og i organisasjonen Kvinnefronten. I 1991 brøt den mest radikale og pornokritiske fløyen ut av Kvinnefronten etter strid om synet på pornografi og prostitusjon. De dannet løst sammensatte grupper med forskjellige navn: De første utbryterne dannet den opprinnelige Kvinnegruppa Ottar i Stavanger, mens utbrytere fra Oslo og Bergen dannet Kvinnegruppa Oslo Øst og Kvinneaktivistene. Fra 1993 samlet de seg under navnet Kvinnegruppa Ottar, oppkalt etter seksualopplyseren Elise Ottesen-Jensen, også kalt «Ottar». Gruppene la vekt på flat struktur og var skeptiske til formell og hierarkisk organisering, og de enkelte gruppene var de første årene autonome med bare sporadisk samarbeid. Først i 2006 fikk Kvinnegruppa Ottar en mer formell struktur med landsmøter og direktevalgt landsstyre.

Kvinnegruppa Ottar er særlig opptatt av å bekjempe pornografi, prostitusjon og det de oppfatter som seksualisert undertrykking. Gruppa beskriver seg som radikalfeministisk og legger vekten på grasrotaktivisme. Den har blitt beskrevet som den mest radikale kvinneorganisasjonen og «en siste utløper av 70-tallsfeminismen»,[1] og har stilt seg kritisk til den tredje feminismebølgen som også vokste frem i 1990-årene. I debatten om kjønnsmangfold har gruppa til dels posisjonert seg mot LHBT-organisasjonene, og blitt utsatt for anklager om å støtte transekskluderende radikalfeminisme (TERF) og transfobi; Ane Stø har avvist at Ottar støtter TERF-ideologien mens andre Ottar-aktivister har ytret støtte til ideologien.[2][3][4] Fullt medlemskap med stemmerett er bare for kvinner, mens både kvinner og menn kan være støttemedlemmer og delta på foreningens arrangementer. Ane Stø har presisert at Kvinnegruppa Ottars kvinnebegrep omfatter transkvinner, og at transkvinner derfor kan være fullverdige medlemmer.[5]

Historie og politikk[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter flere års strid dels om den tradisjonelle tilknytningen til ml-bevegelsen, dels om synet på porno og prostitusjon og dels om synet på organisering. Kvinnefronten på den tiden bestod av ulike fløyer, der frontene var harde særlig mellom de mest pornokritiske og medlemmer som var mer åpne for porno og prostitusjon. De som brøt ut og dannet Ottar var den mest pornokritiske fløyen, som også var misfornøyde med Kvinnefrontens formelle og hierarkiske struktur og heller ønsket seg autonome lokale kvinnegrupper som drev grasrotaktivisme uten noen sentral ledelse. Kvinnegruppa Ottar beskrives ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.[6] Kvinnegruppa Ottar er den yngste av flere utbrytergrupper fra Kvinnefronten og Bodil Chr. Erichsen har beskrevet gruppa som «en siste utløper av 70-tallsfeminismen».[1]

Det konkrete bruddet ble utløst av uenighet om aksjonsformer i pornokampen og hva som skulle regnes som pornografi. Kvinnefronten hadde siden 1970-årene brukt visning av grove pornofilmer offentlig som aksjonsform, utfra en tanke om at pornoen skulle skremme og opprøre publikum, omtalt som «porno mot porno». Fra slutten av 1980-årene kom ledelsen i Kvinnefronten frem til at visning av grov pornofilm skadet de prostituerte og var moralsk uforsvarlig, og mente også at det synet på porno som organisasjonen hadde stått for var for snevert og puritansk, og at organisasjonen ikke burde bekjempe mildere former for erotikk. Den nye linjen skapte store stridigheter, og rundt 30 deltagere forlot landsmøtet i Kvinnefronten i 1991 i protest mot vedtak som ble fattet. Den tapende fløyen, som mente at visning av grov porno var en effektiv aksjonsform og ønsket å fortsette med dette, og som også var uenig i en oppmykning av hva som skulle regnes som porno, brøt da ut og dannet Kvinnegruppa Ottar 15. februar 1991 i Stavanger.[7][8]

Kvinnegruppa Ottars historie fra 1991[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Kvinnegruppa Ottar i Oslo, 8. mars 2014

Utbryterne fra Kvinnefronten dannet tre løst sammensatte grupper med forskjellige navn: Den opprinnelige Kvinnegruppa Ottar ble etablert i Stavanger, mens utbrytergruppene i Oslo ble etablert noe senere, opprinnelig under navnene Kvinnegruppa Oslo Øst og Kvinneaktivistene (i Bergen). Stavangergruppa laget et minimumsprogram i 5 punkter, der de erklærte seg som en radikal, feministisk organisasjon som ville slåss mot porno og prostitusjon, forsvare abortloven, kjempe for kvinners økonomiske kår og drive internasjonal solidaritet.

Senere i 1991 tok også Oslogruppa navnet Kvinnegruppa Ottar og i 1993 gjorde Bergensgruppa det samme, etter en del skepsis mot navnet. Navnet kommer fra Elise Ottesen-Jensen, også kalt «Ottar», en norsk-svensk seksualopplyser, journalist og sosialistisk agitator som kjempet særlig hardt for familieplanlegging og kvinnenes rett til å forstå og styre over sin egen seksualitet, og som er mest kjent som grunnlegger og leder i Riksförbundet för sexuell upplysning og International Planned Parenthood Federation.[9] De tre gruppene fortsatte å fungere som autonome grupper og hadde ingen nasjonal ledelse eller landsmøter. Det var lenge skepsis mot formell organisering, og særlig mot å ha en nasjonal ledelse. Fokuset i gruppene var på grasrotaktivisme med vekt på flat struktur.

Høsten 1995 ble den første landssamlinga avholdt i Oslo, der det ble vedtatt felles program og vedtekter.[10] Før dette drev gruppene feministisk politikk noe uavhengig av hverandre, med aktivisme, aksjoner og politiske saker.

I 1997 førte prostitusjonstrafikken i Finnmark og Barentsregionen til dannelsen av Nettverk i nord mot prostitusjon og vold, som Kvinnegruppa Ottar tok initiativ til.[11]

I 2011 feiret organisasjonen at de var 20 år. Det feiret de blant annet ved å invitere Henning Mankell på et møte på litteraturhuset for å snakke om Elise Ottesen Jensen.[12] De inviterte også den amerikanske professoren, feministen og anti-pornoaktivisten Gail Dines til et åpent møte om pornokulturen.[13]

Etter innføringen av sexkjøpsloven i 2008 har organisasjonen rettet fokus mot blant annet stripping og pornokultur. Høsten 2011 leverte gruppen i Oslo over 300 underskrifter til bystyret i Oslo i et innbyggerinitiativ om å stenge strippeklubbene i Oslo.[14] Forslaget ble nedstemt av bystyret.

I 2012 startet Kvinnegruppa Ottar kampanjen Stopp Pornokulturen, som en norsk gren av amerikanske Stop Porn Culture, som ble dannet av Gail Dines.

I 2016 feiret Kvinnegruppa Ottar at de var 25 år. Feiringen fant sted i Oslo, med blant annet mottakelse hos ordfører Marianne Borgen og demonstrasjon mot strippeklubber gjennom Oslos gater.

Ottars deltagelse på 8. mars-møtene har flere ganger skapt debatt, blant annet etter at Ottars representant Kari Jaquesson i 2016 bad andre deltakere om å «suge pikk ti ganger i døgnet». Blant annet har Rød Ungdom kritisert Ottar for retorikken.[15][16] Kvinnegruppa Ottar uttalte at Jaquesson «valgte ektefølt konfrontasjon, politisk solid fundert i Kvinnegruppa Ottars radikalfeminisme».[17]

Syn på transpersoner[rediger | rediger kilde]

Fra 2010-årene har medlemmer av Kvinnegruppa Ottar vært aktive i offentlig debatt om transpersoners rettigheter, der gruppa særlig har hatt LHBT-organisasjoner som Fri og Skeiv Ungdom som motpoler. Det synet på transpersoner som flere Ottar-medlemmer har gitt uttrykk for offentlig har blitt kritisert av LHBT-miljøet for å gi støtte til transekskluderende radikalfeminisme.[2][3][18] Ane Stø har uttalt at Ottar ikke er transekskluderende, og har tatt sterk avstand fra TERF-begrepet.[2] Stø har samtidig presisert at Kvinnegruppa Ottars kvinnebegrep inkluderer transkvinner, og at transkvinner derfor kan være fullverdige medlemmer i Ottar.[5]

På den annen side har Kari Jaquesson, som har opptrådt som representant for Ottar i en rekke debatter og arrangementer, uttalt at «en mann [vil] aldri bli til en kvinne» og «jeg er i så måte TERF (Trans Exclusionary Radical Feminist)».[4] Flere personer som har hatt sentrale roller i Ottar er tilknyttet Women's Declaration International (WDI) eller har signert gruppens opprop mot transrettigheter.[19][20] Ottar har også deltatt som innledere på konferanser arrangert av FiLiA, som omtales som en transfobisk gruppering[21] med tette bånd til WDI.[22][21]

Som svar på kritikk fra LHBT-bevegelsen om dette spørsmålet har Ane Stø uttalt at gruppa ønsker å finne pragmatiske løsninger som «ivaretar tryggheten» til «både kvinner og transpersoner», og at ciskvinner risikerer at «menn invaderer vår intime sfære» hvis transkvinner får bruke fasiliteter som kvinnegarderober.[18] Forskning har vist at påstanden om at transkvinner utgjør en trussel mot ciskvinner gjennom bruk av garderober og lignende fasiliteter mangler belegg.[23]

I 2022 fikk Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten kritikk for å ha lagt frem et forslag som innebar at ikke-binære ble fratatt stemmeretten på parolemøtet for 8. marstoget;[24] feministene Anna-Sabina Soggiu og Susanne Demou kritiserte i den forbindelse de radikalfeministiske organisasjonene for å dyrke «oppkonstruerte problemstillinger og trusselbilder» om transpersoner.[25]

Organisering[rediger | rediger kilde]

Ottar har grupper i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og enkeltmedlemmer over hele landet og i Sverige og Danmark. Ottar legger stor vekt på flat struktur og grasrotaktivisme, og det meste av aktiviteten foregår i de lokale gruppene, som har stor autonomi. I de første årene var det et bevisst valg å ikke ha et landsstyre eller nasjonal ledelse. Fra 2006 har Ottar regelmessige landsmøter og et direktevalgt landsstyre som har i oppgave å koordinere arbeidet mellom de lokale gruppene. Landsmøtet møtes hvert annet år.

Landsstyret gir blant annet ut magasinet Ottar og er ansvarlig for nettstedet. Landsstyret består av Asta Håland og Randi Mobæk fra Rogaland, Ane Stø og Barbro Svensson fra Oslo. Disse ble valgt for landsmøteperioden 2016–2018. Ane Stø ble valgt til leder på landsmøtet i 2009, og ble gjenvalgt på landsmøtene i 2012, 2014 og 2016.

Ottar er åpen for alle kvinner som slutter seg til organisasjonens politiske program. Støttemedlemskap er åpent for både kvinner og menn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bodil Chr. Erichsen, Norske kvinners liv og kamp, Res Publica, 2017, ISBN 9788282261128
  2. ^ a b c Transpersoner og feminisme
  3. ^ a b Skremmende holdninger mot transpersoner fra norske TERF-feminister
  4. ^ a b Kari Jaquesson: «Mann kan ikke bli kvinne», Dagbladet
  5. ^ a b Klassekampen 16. februar 2021
  6. ^ Stille ved fronten
  7. ^ Kvinnegruppa Ottar
  8. ^ «Bakgrunn og historie». Arkivert fra originalen 20. mai 2014. Besøkt 21. mai 2014. 
  9. ^ Lill-Ann Jensen. «Elise-Ottesen Jensen». Store norske leksikon. Besøkt 21. februar 2015. 
  10. ^ Asta Beate Håland og Leikny Øgrim (01.06.2011). «Kjerringer mot strømmen – å bygge en feministisk organisasjon.». Kvinnegruppa Ottar. 
  11. ^ Asta Beate Håland og Leikny Øgrim (01.06.2011). «Kjerringer mot strømmen – å bygge en feministisk organisasjon». Kvinnegruppa Ottar. 
  12. ^ «Åpent møte med Henning Mankell». Kvinnegruppa Ottar. 18. juni 2011. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 1. november 2011. 
  13. ^ «Åpent møte med Gail Dines». Kvinnegruppa Ottar. 17. juni 2011. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 1. november 2011. 
  14. ^ «Innbyggerinitiativet: Oslo strippefri by!». Kvinnegruppa Ottar. 24. august 2011. Arkivert fra originalen 20. februar 2015. Besøkt 1. november 2011. 
  15. ^ Mener 8. mars-møtene er «de kjipeste debattene» i året, NRK
  16. ^ «Jaquesson om sugekommentar: Unnskyld». www.vg.no. 12. februar 2016. Besøkt 27. februar 2021. «Formuleringen kom i forbindelse med kvinnedagen, som er rett rundt hjørnet. I forkant avholdes et parolemøte i 8-mars komiteen. Til stede var representanter fra flere politiske partier, flere organisasjoner og også Kari Jaquesson, som nå representerer kvinnegruppa Ottar.» 
  17. ^ Rød Ungdoms rolle i debatten om parolemøtet i 8. marskomiteen, Kvinnegruppa Ottar
  18. ^ a b Kvinnegruppa Ottar på Squarespace
  19. ^ Om oss
  20. ^ «Norske underskrifter». Arkivert fra originalen 15. mars 2021. Besøkt 22. mars 2021. 
  21. ^ a b «Portsmouth council flies trans and other inclusive flags outside offices». Besøkt 8. oktober 2022. 
  22. ^ Thurlow, Claire (2022). «From TERF to gender critical: A telling genealogy?». Sexualities. doi:10.1177/13634607221107827. 
  23. ^ Amira Hasenbush, Andrew R. Flores & Jody L. Herman (2019). Gender Identity Nondiscrimination Laws in Public Accommodations: a Review of Evidence Regarding Safety and Privacy in Public Restrooms, Locker Rooms, and Changing Rooms. Sexuality Research and Social Policy, vol. 16, s. 70–83
  24. ^ «– Opprør før kvinnedagen: Berre kvinner får stemme». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  25. ^ «– Er det virkelig hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse?». Vårt Oslo. Besøkt 5. oktober 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvinnegruppa_Ottar&oldid=23533620»