Kvinnefronten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kvinnefronten
Kvinnefronten.jpg
TypeRadikalfeministisk organisasjon[1][2]
Stiftet3. desember 1972
LandNorge
HovedkontorOslo
LederTorill Nustad[3]
IdeologiRadikalfeminisme

Kvinnefronten er en norsk radikalfeministisk[1][2] kvinneorganisasjon som «arbeider for full kvinnefrigjøring»[4]. Medlemskap er åpent for alle som «definerer seg som kvinner», mens menn kan bli støttemedlemmer.[5]

Organisasjonen ble stiftet i 1972 på initiativ fra Rød Front i Studentersamfundet i Oslo. Den ble tidlig knyttet til ml-bevegelsen,[6][7][8] og regnet seg som del av den proletære kvinnebevegelsen. Feminismen ble kritisert som bevegelse, og den ble oppfattet som en borgerlig ideologi og en motpol til proletær kvinnekamp. En periode stod kampen mot «monopolkapitalismen» og «imperialismen» sentralt i Kvinnefronten, og kvinnekampen ble sett på som en del av klassekampen i marxistisk forstand. Kvinnefrontens syn på feminismen og tilhørigheten til ml-bevegelsen gjorde tidvis organisasjonen relativt isolert blant kvinneorganisasjoner, og i noen byer hadde Kvinnefronten i 1970- og 1980-årene egne 8. marstog. Organisasjonen mistet mange medlemmer etter at AKP (m-l) styrket grepet i 1975, og utbrytere dannet blant annet Brød og roser (1976) eller ble med i andre organisasjoner. Kvinnefronten var fra 1975 overvåket av Politiets overvåkingstjeneste.[9]

I 1980-årene ble båndene til AKP svekket, og Kvinnefronten innledet en nyorientering som førte til at organisasjonen definerte seg som radikalfeministisk og fokuserte mer på debatten om porno og prostitusjon. Samtidig var det uenighet innad om strategi og taktikk i porno- og prostitusjonskampen. En fløy brøt ut i 1991 og dannet Kvinnegruppa Ottar.

Synet på lesbisk aktivisme har variert i organisasjonens historie, men fra 1990-årene har Kvinnefronten gradvis lagt mer vekt på radikal lesbisk feminisme. Kvinnefronten har inntatt en kritisk holdning til nyere trender innen kjønnsmangfold og posisjonert seg mot queerfeminister og deler av LHBT-bevegelsen i transdebatten. Kvinnefronten har til dels gitt støtte til transekskluderende radikalfeminister som Julie Bindel.[10][11][12]

Kvinnefronten har tidvis hatt en ungdomsorganisasjon kalt Jentefronten og egne lesbiske grupper. Organisasjonen ledes av Torill Nustad (f. 1953).[3]

Sentrale arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Kvinnefronten kategoriserer selv sitt viktigste arbeid i saksfeltene råderett over eget liv, råderett over egen kropp og internasjonalt arbeid.[13]

Sentralt på feltet «råderett over eget liv» er krav om likelønn, for eksempel ved en egen likelønnspott i tariffoppgjørene, og om kortere normalarbeidsdag (sekstimersdagen).[14]

Abortkampen har vært viktig for Kvinnefronten helt fra 1970-tallet, da sjølbestemt abort ble vedtatt etter to runder i Stortinget. Etter dette har spørsmålet om abortnemndenes funksjon vært hyppig diskutert, der Kvinnefrontens standpunkt er at ordningen med nemnder bør avvikles.[15] Da regjeringen Solberg i 2014 foreslo en utvidelse av helsepersonells reservasjonsrett i abortsaker, var organisasjonen en aktiv stemme mot forslaget.[16][17] Da tidligere prest Ludvig Nessa i 2017 arrangerte «sørgetog for det ufødte liv», arrangerte Kvinnefronten som et motsvar «abortfest»: Arrangementet var en festmarkering for abortloven, men ordbruken vakte misnøye i kristne kretser.[18][19][20]

Abortspørsmålet har også vært viktig i Kvinnefrontens internasjonale arbeid.[21] Organisasjonen er ellers norsk partner og medstifter av Coalition against trafficking in Women, som arbeider mot prostitusjon og menneskehandel.[22] Fronten deltar også i et internasjonalt nettverk av kvinneorganisasjoner som arbeider mot surrogati.[23]

Kvinnefronten har uttalt seg mot eggdonasjon.[24][25]

I 2017 startet Kvinnefronten en landsomfattende kampanje for anonym registrering av historier om voldtekter og andre seksuelle overgrep, morketall.no. Kampanjen fikk året etter Dixi-prisen, som utdeles av Dixi Ressurssenter mot voldtekt.[26]

Som et ledd i arbeidet med å synliggjøre kvinner har Kvinnefronten i flere år bidratt til tiltaket «Kvinnehistorisk natt» og aksjoner for at flere gater og veger skal oppkalles etter kvinner.[27][28][29]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kvinnefronten i den nye kvinnebevegelsen 1972–1975[rediger | rediger kilde]

Kvinnefronten ble etablert etter initiativ fra medlemmer av Rød Front[30] med utspring i den norske marxist-leninistiske ml-bevegelsen.[31] Initiativtakerne var Gro Hagemann, Kitty Strand og Kari Austbø.[32] Den første starten på organisasjonen kom på et møte i Studentersamfunnet i Oslo i 1971. Oppstartskonferansen ble holdt i mars året etter, og det ble etablert lokallag i flere byer. Hovedparolen for Kvinnefronten var fra starten av «kamp mot all kvinneundertrykking – for frigjøring av kvinnene». Kvinnefronten fikk en sentral rolle i 1970-tallets radikale kvinnekamp og favnet fra starten den radikale venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet, med medlemmer som hadde tilhørighet i både Arbeidernes kommunistparti med forløpere og i Sosialistisk Folkeparti. Kvinnefronten hadde fra starten et sosialistisk utgangspunkt, men opprinnelig et forholdsvis forsiktig program i forhold til det marxistiske utgangspunktet som var lagt opp for å rekruttere bredt på venstresiden.[33] I første del av 1970-årene ble Kvinnefronten Norges største kvinneorganisasjon med rundt 3000–4000 medlemmer.[34]

Radikalisering og splittelse[rediger | rediger kilde]

Kvinnefrontens tilknytning til AKP fikk etterhvert en sentral betydning for frontens posisjon i det norske landskapet av kvinneorganisasjoner, og endte med et brudd i 1975 der flertallet av medlemmene forlot organisasjonen. Fra starten var AKP-medlemmene i Kvinnefronten organisert i egne fraksjoner som jobbet for å få gjennomslag for AKPs politikk.[33] Kvinnefronten var derfor preget av spenning særlig mellom AKPere på den ene siden og SFere på den andre, og balansegangen mellom bred rekruttering og hvordan kampen mot kapitalismen kunne føres effektivt førte til store politiske veivalgsdiskusjoner i fronten. Utover i 1970-årene ble AKPs linje gradvis mer dominerende i Kvinnefronten.[6][33]

Rivaliseringen med Nyfeministene[rediger | rediger kilde]

Kvinnefronten og Nyfeministene anså hverandre som hovedmotstandere innen den nye kvinnebevegelsen; i 1970-årene var Nyfeministene i «konstant opposisjon til Kvinnefronten, og var redde for at kvinnefrontere skulle kuppe organisasjonen deres for å bygge AKP (m-l)».[30] Blant Nyfeministene fikk Kvinnefronten tilnavnet «Pål sine høner» etter AKP-formannen Pål Steigan.[7] Kvinnefronten hadde sitt eget blad med tittelen Kvinnefront, som hovedsakelig posisjonerte seg mot det nyfeministiske bladet Sirene. Kvinnefront gjorde et poeng av å være henvendt til arbeiderkvinner, som motsetning til det de så som Sirenes fokus på middelklassekvinner og kvinner med høyere utdanning.[7]

Kampanjen «fei feminismen ut» 1974–1975[rediger | rediger kilde]

I 1974 vedtok styret i Kvinnefronten, der AKP-medlemmer da hadde fått flertall, en kampanje under slagordet «fei feminismen ut!».[35][36] Harsvik skriver at «det tydeligste tegnet på AKP (m-l)s inngripen i Kvinnefronten i 1974 kan man se i kampanjen som ble kalt 'fei feminismen ut'. Kampanjen gikk ut på å markere avstand fra den 'borgerlige feminismen' fordi fronten mente at feminismen ikke bidro til kvinners emansipasjon. [...] den «riktige linja» i kvinnekampen var å slutte seg til den proletære kvinnebevegelsen».[37] En artikkel i tidsskriftet Røde Fane forklarte at feminismen og den proletære kvinnebevegelsen var motsetninger fordi feminismen var borgerlig og la vekt på at den enkelte kvinnen kunne realisere seg selv, og fordi det var «monopolkapitalen» og staten som var den proletære kvinnebevegelsens hovedfiende.[38] En uttalelse fra 1975 forklarte at «'fei feminismen ut' retter seg ikke bare mot nyfeministene, men mot den feministiske ideologien og alt som finnes av feministiske ideer [...] ideene er borgerlige og reaksjonære [...] feminismen går i hovedsak ut på en individualistisk løsning på kvinneundertrykkingen på det kapitalistiske samfunnets premisser».[39]

Kampen mot monopolkapitalismen og imperialismen fra 1975[rediger | rediger kilde]

Den politiske utviklingen førte etterhvert til at mange som definerte seg som feminister og som ikke var marxist-leninister, særlig kvinner med tilhørighet i SF/SV, meldte seg ut av Kvinnefronten; dette endte med et alvorlig brudd i 1975 der fronten mistet flertallet av medlemmene og Kvinnefronten deretter ble en «smal front» som konsekvent fulgte AKPs linje og hvor feminismen kom under hard kritikk.[33][6] Kvinnefronten vedtok et nytt program som gjorde kampen mot «monopolkapitalismen og imperialismen» til hovedsak, og landsmøtet i 1976 slo fast «at vi har en felles fiende: imperialismen», og at stat, næringsliv og kapital undertrykte kvinner.[9] Fra midten av 1970-årene var Kvinnefronten i den norske kvinnebevegelsen oppfattet som en ren AKP-organisasjon, og «kvinnekampen kom i bakgrunnen for klassekampen».[33] Marta Breen skriver at Kvinnefronten «lenge var dominert av mannsbastionen AKP(m-l)», som mente kampen mot kapitalmakten var viktigere enn kampen mot patriarkatet og at feminismen som ideologi var borgerlig og splittende.[40] Kvinnefronten ble fra 1975 i økende grad isolert i det norske kvinnepolitiske landskapet; for eksempel ble det fra 1975 og i flere år i flere byer arrangert to 8. mars-tog, et tog organisert av Kvinnefronten og et tog organisert av Nyfeministene og de fleste andre feministiske organisasjonene, som ikke ønsket å gå under AKP-paroler.[33]

Mange av medlemmene som meldte seg ut gikk inn i andre organisasjoner; noen av de lesbiske og ikke-marxistiske medlemmene ble med i Lesbisk Bevegelse, som ble dannet i 1975. Lesbisk Bevegelse hadde et kjølig forhold til Kvinnefronten og ml-bevegelsen; AKP hadde i 1974 uttalt at homofili var «et seksuelt avvik» og en «borgerlig dekadanse» som skulle forsvinne med revolusjonen.[7] I 1976 dannet en annen gruppe kvinnefrontutbrytere organisasjonen Brød og roser.

Kvinnefronten utgav fra 1975 bladet Kvinnefront. I programerklæringen het det at «nå skal ikke lenger alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen. Nå har vi fått en avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.»[30]

Politiovervåking[rediger | rediger kilde]

I Lund-kommisjonens rapport gikk det frem at Kvinnefronten fra 1975 var overvåket av Overvåkingspolitiet (nå Politiets sikkerhetstjeneste) som ledd i observasjonen av miljøer myndighetene anså som ekstreme og som trusler mot Norges nasjonale sikkerhet, men stort sett basert på åpne kilder.[9] I Overvåkingssentralens årsberetning for 1975 fremgikk det at det hadde vært strid innad i Kvinnefronten som følge av at flere medlemmer «var blitt klar over at ml-erne brukte Kvinnefronten som et apparat til å fremme sin egen politikk» og at dette førte til utmeldinger; Overvåkingspolitiet la til grunn at de som fortsatte i Kvinnefronten etter 1975 var ml-ere.[9] Overvåkingspolitiets notat om AKP (m-l) av 1984 beskrev Kvinnefronten som en frontorganisasjon for AKP (m-l).[9] Etter Overvåkingssentralens notater om AKP (ml) fra 1982 og 1984 kunne observasjonssaker opprettes på tillitsvalgte og medlemmer i Kvinnefronten og tilknyttet virksomhet; fra 1985 ble medlemmer av Kvinnefronten normalt bare registrert i Overvåkingspolitiets arbeidsregister som ble benyttet f.eks. ved personkontroll f.eks. ved søknader på stillinger som krevde sikkerhetsklarering.[9]

Pornokampen på 1970- og 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Etter at pornografiske bilder ble fritt tilgjengelig i Danmark fra 1969, økte tilgjengeligheten til og synligheten av pornografi også i Norge. Noen på venstresida så dette som positivt – at pornoen var seksuelt frigjørende. Motstanden var sterkest i kristne kretser. Fra rundt 1972 var det imidlertid også mer skeptiske stemmer i kvinnebevegelsen. Det ble hevdet at pornografi var en del av en «kvinneindustri», som også omfattet bordeller, striptease og liknende.[41][42] For Kvinnefronten var det i begynnelsen retten til arbeid, barnehagekampen og kravet om ei lønn å leve av som stod i front, men abortkampen gjorde at også andre saker kom i fokus.[43]

Kampen mot pornografi ble særlig aktuell sommeren 1977. Da hadde bladet Nye Alle Menn kjøpt reklameplass på Holmenkollbanens tog i Oslo. Noen kvinnelige ansatte fant plakatene fornedrende og fjernet dem. Aksjonen fikk motbør – men også støtte – fra passasjerer og andre ansatte. Ledelsen ga beskjed om at aksjonister risikerte å miste jobben, og dette skjedde også med to ansatte. Kvinnefronten og sju andre kvinneorganisasjoner organiserte en støttekampanje, og saken endte med at de to kvinnene kunne gå tilbake til jobb i Sporveien.[44]

Denne saken tente bokstavelig talt en ild. 27. august 1977 gikk aktivister fra Kvinnefronten og Nyfeministene inn i en forretning på Grünerløkka i Oslo, tok med seg bunker med pornoblader ut på gata og tente fyr på dem. Utover høsten ble pornobål en vanlig aksjonsform mange steder i landet. Det ble også arrangert demonstrasjoner, samlet inn underskrifter og malt slagord på pornobutikker. Det ble dessuten organisert protester mot Dagbladet, som trykte mye reklame for pornografi og det som ble oppfattet som prostitusjon. Ved en rettssak mot aktivister i Ålesund benyttet de tiltalte muligheten til å vise innholdet i pornoen. Dette førte til at Leif Hagen, utgiver av bladet Aktuell Rapport og storimportør av utenlandsk pornografi, omtalte en av aktivistene som «åndshore» og Kvinnefronten som «terrorister». Hagen ble anmeldt for injurier, saken gikk til Høyesterett, og Kvinnefronten fikk erstatning.[45][46]

Etter disse aksjonene tok Senterkvinnene initiativ til tverrpolitisk samling mot pornografi. Over tretti organisasjoner slutta seg til Kvinnenes Fellesaksjon mot Pornografi (senere Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon), som ble stiftet 8. februar 1978 med Anna Louise Beer som leder.[47] Fellesaksjonen favnet i begynnelsen bredt: hele det politiske spekteret, kvinneorganisasjonene og kristenfolket. Selv om bredden varierte over tid – noen organisasjoner gikk ut (og kom senere tilbake) – var Kvinnefronten sentral i dette arbeidet fram til Fellesaksjonen ble nedlagt i 1997.[48]

Fellesaksjonens arbeid bestod blant annet av kampanjer mot sexklubber og pornobutikker, der en henvendte seg til kommunestyrer og gårdeiere, men også mot Narvesen og andre distributører og utsalgssteder for såkalt dagligvareporno. Dette var blader som på lovlig vis ble solgt i kolonialbutikker og aviskiosker, men som etter Fellesaksjonens mening normaliserte pornoens kvinnesyn, samtidig som de ofte hadde reklame for ulovlig porno.[49] Samtidig som Fellesaksjonen hadde sine breddeaksjoner, fortsatte lokale grupper av Kvinnefronten med mer aktivistiske metoder, blant annet mot forretninger som solgte ulovlig pornografi.[50]

På 1980-tallet lanserte Kvinnefronten et lysbilde-foredrag der de viste fram og kommenterte bilder hovedsakelig fra lovlig porno. I samarbeid med Fellesaksjonen ble dette foredraget sendt på store turneer, først som skolering for medlemsorganisasjonene og etter hvert som folkeopplysning. Foredraget ble også vist på mer typiske mannsarenaer, som militærleirer, fengsler, yrkesskoler og oljeplattformer. På det meste ble det holdt over 200 slike foredrag på ett år.[51]

Et annet element i pornokampen var kampen mot sex-turisme og såkalte postordrebruder. Ved et tilfelle aksjonerte Kvinnefronten ved avreise fra Norge, mens den filippinske kvinneorganisasjonen Gabriela demonstrerte mot «turistene» ved ankomst. Ved et annet tilfelle ble Kvinnefronten anmeldt for injurier av arrangøren. Kvinnefronten vant i hovedsak, da retten fant at det var grunnlag for å bruke ord som «menneskehandel» og «kobleri» om firmaets aktiviteter, mens «horekunde» kunne aksepteres som en spissformulering. Uttrykket «hallikvirksomhet» var imidlertid for sterkt, og det ble kjent dødt og maktesløst. Arrangøren ble dømt til å betale halvparten av Kvinnefrontens advokatutgifter.[52][53]

Pornokampen førte også til etiske dilemmaer, noe som toppet seg i forbindelse med en vandreutstilling Kvinnefronten i Stavanger lagde i 1989 («Porno – myter og virkelighet»). Noen steder valgte den lokale arrangøren å sladde øynene på pornoeksempler som ble vist.[54] Et argument for dette var at en ved å vise fram bildene usladda, gjentok overgrepa mot kvinnene,[55] mens et argument mot sladding var at «det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer».[56] Denne og andre uenigheter om strategi i kampen mot porno og prostitusjon førte etter hvert til splittelse i Kvinnefronten. I februar 1991 ble Kvinnegruppa Ottar dannet[57], hovedsakelig av dem som hadde vært mot sladding.[58]

Nyorientering i 1980-årene[rediger | rediger kilde]

Ved inngangen til 1980-tallet hadde Kvinnefronten mistet over ni av ti medlemmer fra storhetstiden tidlig i 1970-årene. Organisasjonen fortsatte aktiviteten på 1980-tallet, men konsentrerte seg i større grad om spørsmål om porno og prostitusjon, mens det tidligere dominerende fokuset på klassekamp og kamp mot imperialismen etterhvert ble tonet ned. Båndene til AKP ble også svekket i dette tiåret, delvis fordi også AKP gikk inn i en mindre aktiv periode fra 1982. I løpet av 1980-årene aksepterte Kvinnefronten feminisme-begrepet, som de tidligere hadde vært kritiske til.

Kvinnefronten siden 1990-årene[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen beskriver seg i dag som «en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking, økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver»; programmet inneholder også mer generelle venstreorienterte standpunkter som at Kvinnefronten er mot «imperialistiske kriger».[59] Fra midten av 1970-årene var det lite lesbisk lesbisk aktivisme i Kvinnefronten, dels som følge av AKPs daværende homofilisyn, men fra årtusenskiftet har Kvinnefronten fokusert mer på radikal lesbisk feminisme og har bl.a. startet egne lesbiske grupper i organisasjonen.[60]

Kvinnefronten utgir tidsskriftet Fett. Kvinnefronten er tilsluttet Norges kvinnelobby og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

Syn på transpersoner[rediger | rediger kilde]

Etter årtusenskiftet har Kvinnefronten engasjert seg i debatter om kjønnsmangfold og identitetspolitikk, og har hatt deler av LHBT-bevegelsen (særlig Skeiv Ungdom og Fri) og queerfeminister som motpoler spesielt i transdebatten. Kvinnefronten har blant annet invitert Julie Bindel som selv beskriver seg som «en radikal, lesbisk feminist» og som ofte beskrives som transekskluderende radikalfeminist og har vært anklaget for transfobiske holdninger.[10][11][61] Kjønnsforskerne og queerfeministene Janne Bromseth, Elisabeth Lund Engebretsen, Lin Prøitz, Katrina Roen og Stine H. Bang Svendsen har uttalt at «trans-ekskluderende radikalfeminisme (...) ser ut til å stå sterkt i Norge, spesielt i debatter rundt sexkjøpsloven, sexarbeid, og altså kjønnsmangfold. Men TERF står for en ensidig opprettholdelse av essensialistisk kvinnekamp og en splittende identitetspolitikk, og motsetter seg aktivt en bredere koalisjons- og solidaritetsbasert feministbevegelse».[12]

Organisering[rediger | rediger kilde]

Kvinnefronten ledes av et landsstyre. På sine egne hjemmesider oppgir ikke organisasjonen noen leder, men Torill Nustad er registrert som styreleder og daglig leder i Brønnøysundregistrene.[3] Organisasjonen har lokale grupper i flere byer. I 1970- og 1980-årene hadde Kvinnefronten en tradisjonell formell struktur med en nasjonal ledelse, og skilte seg dermed fra mange av de andre, mer løst organiserte gruppene i den nye kvinnebevegelsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Om oss». Kvinnefronten. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon» 
  2. ^ a b «Så lenge kvinner er til salgs, er ingen kvinne fri». Kvinnefronten. Besøkt 14. mai 2020. «Kvinnefronten er en radikalfeministisk organisasjon» 
  3. ^ a b c «Kvinnefronten - Oslo - Se Regnskap, Roller og mer». www.proff.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  4. ^ Kvinnefrontens vedtekter (sist revidert 2016) § 1; gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 4. mai 2022.
  5. ^ Vedtektenes § 3.
  6. ^ a b c Ole Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital: Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», Arbeiderhistorie, 2005, s. 201–223
  7. ^ a b c d Bodil Chr. Erichsen, Norske kvinners liv og kamp, Res Publica, 2017, ISBN 9788282261128
  8. ^ Side 18, Viktige datoer og årstall, stensilert utgivelse, Forlaget Oktober, januar 1978
  9. ^ a b c d e f Lund-rapporten, s. 224–226
  10. ^ a b «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle», Radikal Portal
  11. ^ a b «Avlyser transfob feminist», Blikk
  12. ^ a b Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer. 
  13. ^ Kvinnefrontens nettsted; besøkt 16. mai 2022.
  14. ^ Torill Nustad: «Det er på tide at fagbevegelsen tar i bruk flere virkemidler for å heve lønna i kvinnedominerte yrker, mener Kvinnefronten», Fri fagbevegelse 20. juli 2020; besøkt 16. mai 2022.
  15. ^ Adrian B. Søgnen: «En feministbauta fyller 80 år», portrettintervju med Agnete Strøm, Bergens Tidende 11. februar 2022.
  16. ^ Kvinnefrontens høringsuttalelse om reservasjonsretten, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted (datert 25. april 2014); besøkt 21. mai 2022.
  17. ^ «Ny marsj mot Erna & co», Klassekampen 12. mars 2014.
  18. ^ «En festmarkering for abortloven», Klassekampen 13. juni 2017, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 21. mai 2022.
  19. ^ «Hareide kaller «abortfest» usmakelig», NTB-melding 13. juni 2017.
  20. ^ «Feiring av abort?», leder i Vårt Land 10. juni 2017.
  21. ^ «– Motstanden til abort, den er alltid der», Dagsavisen 25. mai 2018.
  22. ^ «Our Global Partners», på nettstedet til Coalition against trafficking in Women; besøkt 22. mai 2022.
  23. ^ «Opprop mot surrogati» (datert 3. juni 2020), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 22. mai 2022.
  24. ^ Thea Borkhus Gabrielsen og Maiken Sætran Lium: «Den vanskelige donasjonen», Dagsavisen 15. juni 2020; besøkt 22. mai 2022.
  25. ^ Kvinnefrontens høringssvar mot eggdonasjon (datert 18. januar 2021), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; beøkt 22. mai 2022.
  26. ^ «Kampanjen Mørketall fikk Dixi-prisen for 2017», NTB-melding 11. juni 2018.
  27. ^ «Krever flere kvinnenavn på gatene», Fædrelandsvennen 8. mai 2019.
  28. ^ «Elsa Laula fikk gate oppkalt etter seg på Mo i natt», Vefsn.no 9. mai 2019; besøkt 16. mai 2019.
  29. ^ «Nå får en rekke gater nye navn – for en liten stund», Avisa Oslo 9. mai 2022; besøkt 16. mai 2022.
  30. ^ a b c «Kvinnefronten». Kvinnehistorie.no (norsk). Besøkt 14. mai 2020. 
  31. ^ «Kvinnefronten». Store norske leksikon. 9. mai 2017. Besøkt 14. mai 2020. 
  32. ^ Korrespondanse med Kari Austbø, 7. desember 2021.
  33. ^ a b c d e f Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp. Gyldendal Norsk Forlag. s. 236–241. ISBN 8205244952. 
  34. ^ Gro Hagemann (25. november 2015). «Kvinnefrigjøring». Norgeshistorie.no. Besøkt 14. mai 2020. 
  35. ^ Siv Taule (2017): «Støtt de lesbiske i Kina og Albania!»: Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet
  36. ^ Korsvik, Trine Rogg (2010): «Kvinnekamp! Politiske spenninger i frigjøringsbevegelsene i Norge og Frankrike i 1970-åra». I Sørvoll, Jardar, Kjeldstadli, Knut og Helle, Idar (red.), Historier om motstand: kollektive bevegelser i det 20. århundret. Oslo, Abstrakt, s. 107
  37. ^ Oda Karin Brunsell Harsvik (2019), Å erobre de forlatte skanser: Kvinnene i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973–1984, s. 43
  38. ^ «Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer», Røde Fane, 2, 1974, s. 24–36
  39. ^ «For ei riktig linje i Kvinnekampen». Varden 24. april 1975 s. 6
  40. ^ Marta Breen (2020): «Kvinnekamp som drama» (Agenda Magasin)
  41. ^ F.eks. skrev nyfeministen Birgit Bjerck en artikkel i Dagbladet 21. oktober 1972 med tittelen «Mannfolkblad –studie i kvinneforakt».
  42. ^ Ellen Aanesen (red.): Vi var mange. Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller, Oktober forlag 2018, side 269–270.
  43. ^ Unni Rustad: «Spredte minner fra kampen mot porno», Gnist nr. 1, 2010.
  44. ^ Aanesen (2018), side 266–268.
  45. ^ «Kvinnefronten tilkjent 20 000 i oppreisning», Aftenposten 31. august 1983, og «Høyesterett stadfestet Hagen-dommen», Aftenposten 23. oktober 1984.
  46. ^ Aanesen (2018), side 271–276.
  47. ^ Aanesen (2018), side 277–278.
  48. ^ Aanesen (2018), side 279–282 og 315.
  49. ^ Aanesen (2018), side 284 ff og side 302 ff.
  50. ^ Aanesen (2018), side 292–293.
  51. ^ Aanesen (2018), side 296–301.
  52. ^ «Retten: «Horekunde» er ikke ærekrenkende», Aftenposten 17. oktober 1989.
  53. ^ Aanesen (2018), side 318–323.
  54. ^ «Slåst mot pornoen – ikkje mot kvarandre», Klassekampen 16. oktober 1989.
  55. ^ Eli Aaby: «Seksualitet er politikk», Røde Fane nr. 4, 1996.
  56. ^ Ane Stø: «Kampen fortsetter!», Klassekampen 14. mai 2005.
  57. ^ Utbryterne fra Kvinnefronten i Oslo kalte seg først Kvinnegruppa Oslo øst, men tok i september navnet Kvinnegruppa Ottar. Navnet ellers i landet varierte inntil en nasjonal organisasjon ble starta høsten 1995.
  58. ^ «Bakgrunn og historie». Arkivert fra originalen 20. mai 2014. Besøkt 20. mai 2014. 
  59. ^ «Kvinnefrontens program Arkivert 28. februar 2020 hos Wayback Machine
  60. ^ «http://kvinnefronten.no/page/6/?limitstart=12». Besøkt 14. mai 2020. «[død lenke]»  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  61. ^ «Vil ikke la seg kneble», Klassekampen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]