Henrik III av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Henrik III, fra et miniatyrmaleri fra 1040

Henrik III (født 29. oktober 1017, død 5. oktober 1056 i Bodfeld i Harz i Tyskland), kalt Henrik den svarte eller Henrik den fromme, var konge av Tyskland og keiser av Det tysk-romerske rike og tilhørte det saliske dynasti.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var eldste sønn av kong Konrad II av Tyskland og Gisela av Schwaben, og faren gjorde ham til hertug av Bayern som Henrik VI i 1026, etter Henrik Vs død. Da faren ble kronet til tysk-romersk keiser på første påskedag 1028, ble Henrik valgt og kronet til konge av Tyskland i Aachen-katedralen av Pilgrim, erkebiskop av Köln. Etter at Herman IV, hertug av Schwaben døde i 1038, ga faren også dette hertugdømmet til ham i tillegg til kongeriket Burgund, som Konrad arvet i 1033.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Da faren, Konrad II, døde den 4. juni 1039 ble Henrik enehersker i kongeriket Tyskland og Det tysk-romerske keiserriket.

synoden i Sutri i desember 1046 fikk Henrik satt punktum for et bittert skisma innen pavedømmet. Den betraktes som den første reformsynoden under Henrik IIIs regjeringstid, og den skulle ta oppgjør med simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger.[1] Synoden kom til at pave Benedikt IX, som ikke var til stede, ikke lenger var å betrakte som pave. Sylvester III, som var kommet til synoden, ble ilagt en straff, men hva den bestod i, er ukjent.

Gregor VI førte som fungerende pave forsete under synoden, men pådro seg så meget kritikk at han etter påtrykket fra forsamlingen erklærte seg beredt til fratreden for å gjøre veien fri for en ny og ubelastet pave. Den 24. desember 1046, altså noen dager etter, ble det avholdt en ny synode i Roma, som fortsatte med det reformverk som var påbegynt i Surti, som formelt avsatte Benedikt IX, og valgte en ny pave. Henriks ønskekandidat erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremen (hvis tilsynsområde også omfattet Norge og resten av Skandinavia) avslo, men foreslo en venn av seg, biskop Suidger av Bamberg. Derpå ble Suidger valgt til pave den 25. desember 1046 og tok navnet Klemens II.

Den nyutnevnte pave Klemens II kronet så umiddelbart Henrik til keiser i Roma.

Henrik III utså med tiden fire tyskere til paver; Klemens II (1046-1047), Damasus II (1048), Leo IX (1049-1054) og Viktor II (1055-1057).

Keiseren ble i 1036 gift med den danske kong Knut den mektiges datter prinsesse Gunhild av Danmark. Sammen fikk de datteren Beatrix. Gunhild døde i 1038, og Henrik giftet seg på nytt i 1043 med Agnes, datter av hertug Wilhelm V av Aquitaine. Med Agnes fikk han en sønn som etterfulgte ham som keiser under navnet Henrik IV.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Guido Martin: Der salische Herrscher als Patricius Romanorum. Zur Einflussnahme Heinrichs III. und Heinrichs IV. auf die Besetzung der Cathedra Petri, I: Frühmittelalterliche Studien, Bd. 28 (1994), s. 257–295, her: s. 260.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. M. Gwatkin, J. P. Whitney, J. P. (red.) et al. The Cambridge Medieval History: Volume III. Cambridge: Cambridge University Press, 1926.
  • John Julius Norwich. The Normans in the South 1016-1130. Longmans: London, 1967.


Forgjenger:
 Konrad II 
Konge av Tyskland
Etterfølger:
 Henrik IV 
Forgjenger:
 Konrad II 
Keiser av Det tysk-romerske rike
Etterfølger:
 Henrik IV