Edvard Martyren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sankt Edvard Martyren
Konge av England
Edward the Martyr - MS Royal 14 B VI.jpg
Født ca. 963
Wessex, England
Død 18. mars 978
Dorset, England
Begravet Wareham, Shaftesbury Abbey, Woking, Q5117215
Far Edgar av England
Mor Q5850040
Bror Ethelred II av England
Søster Q629117
Nasjonalitet Kongeriket England
Religion Q2711500
Helligkåret Ca. 1001
Anerkjent av Den katolske kirke, Den ortodokse kirke
Festdag 18. mars
Vernehelgen -
I kunsten Som konge, ofte med dolk i venstre hånd

Edvard Martyren (angelsaksisk: Eadweard; født ca. 96318. mars 978) var konge av England fra 975 og til han ble myrdet i 978. Edvard var den eldste sønnen til kong Edgar den fredsomme, men ble anerkjent av sin far som sin arving. Ved Edgars død ble lederskapet av England bestridt, en del støttet Edvards krav på den engelske tronen, mens andre foretrakk hans yngre halvbror Æthelred, anerkjent som en legitim og ektefødt sønn av Edgar. Edvard ble valgt av den sterkeste fraksjon blant adelen og kronet av hans viktigste støttespillere i kirken, erkebiskopene Dunstan og Oswald av Worcester.

De fremste adelsmennene i kongeriket, ealdormennene Ælfhere og Æthelwine, kranglet, og innbyrdeskrig brøt nesten ut. I den såkalt antikloster-reaksjonen, dro adelen fordel av Edvards svakhet i å frata de benediktinerreformerte klostrene de landområder og andre eiendommer som kong Edgar hadde gitt dem. Edvards korte styre kom til en brå slutt da han ble myrdet ved Æthelreds Corfe Castle i 978 under uklare omstendigheter. Hans legeme ble gravlagt under en stor seremoni i Shaftesbury Abbey i Dorset tidlig i 979. I 1001 ble hans levninger flyttet til en mer prominent sted i klosteret. Det ble gjort med godkjennelse av hans halvbror Æthelred, som etterfulgte ham, ettersom minnet av Edvard var blitt politisk ved at han var blitt erklært som martyr og helgen.

Et antall hagiografier ble skrevet om Edvard i århundrene etter hans død. Han ble framstilt som en martyr, generelt sett på som et offer for den onde enkedronning Ælfthryth, mor til Æthelred. Han er i dag anerkjent som en helgen i den ortodokse kirke, den katolske kirke og den anglikanske kirke.

Ætheling (arveprins)[rediger | rediger kilde]

Datoen for Edvards fødsel er ukjent, men han var den eldste av Edgars tre barn. Han var antagelig i tenårene da han etterfulgte sin far, som døde i en alder av 32 år i 975.[1] Edvard var kjent som kongens sønn, men han var ikke en sønn av dronning Ælfthryth, Edgars tredje hustru. Dette og ikke mye annet er kjent fra samtidens chartere.[2]

Senere kilder har betvilt nøyaktigheten i identifiseringen av Edvards mor. Den eldste av disse kildene er en helgenbiografi om Dunstan av Osbern av Canterbury, antagelig skrevet på 1080-tallet. Osbern skrev at Edvards mor var en nonne på klosteret Wilton Abbey som kongen forførte.[3] Da biografen Eadmer skrev om livet til Dunstan noen tiår senere tok han med en redegjørelse om Edvards foreldre som han hadde fått fra Nicholas av Worcester. Her ble det avvist at Edvard var avkommet av en affære mellom kongen og en nonne, og framstilte ham isteden som sønn av Æthelflæd, datter av Ordmær. «ealdorman av østanglerne», og som Edgar hadde giftet seg med i de årene da han hersket over Mercia (mellom 957 og kong Eadwigs død i 959).[4] Andre redegjørelser er gitt av Goscelin i hans helgenbiografi over Edgars datter Edith av Wilton (angelsaksisk navn: Ædgyth) og i fortellingene til John av Worcester og William av Malmesbury.[5] Til sammen antyder disse forskjellige redegjørelsene at Edvards mor antagelig var en adelskvinne ved navn Æthelflæd, med tilnavnet Candida eller Eneda, det vil si «den hvite» eller «den hvite and».[6]

Et charter fra 966 beskrev Ælfthryth, som Edgar hadde giftet seg med i 964, som kongens «lovmessige hustru», og deres eldste sønn Edmund som den legitime sønn av kongen. Edvard er notert som kun kongens sønn.[7] Biskop Æthelwold av Winchester var en støttespillerne til Ælfthryth og Æthelred, men Dunstan, erkebiskopen av Canterbury, synes å ha gitt sin støtte til Edvard, og en genealogi opprettet ved hans kloster Glastonbury Abbey en gang rundt 969 gir Edvard forrang over Edmund og Æthelred.[8] Ælfthryth var enke av Æthelwald, ealdorman av East Anglia og kanskje Edgars tredje hustru.[9] Forskeren Cyril Hart argumenterer for at de motsigelser angående identiteten til Edvards mor, og det faktum at Edmund synes å ha blitt vurdert som den legitime arving fram til hans død i 971, antyder at Edvard antagelig var en sønn utenfor ekteskap.[10] Imidlertid tror Barbara Yorke at Æthelflæd faktisk var Edgars hustru, men Ælfthryth ble vigslet som dronning da hun født sine sønner, og som derfor ble betraktet som mer «legitime» enn Edvard.[11] Æthelwold nektet for Edvard var legitim, men York betrakter det som et «særskilt opportunistisk partsinnlegg.»[12]

Edmunds helbror Æthelred kan ha arvet hans posisjon som arving.[13] I et charter til den nye minster (benediktinerklosteret) i Winchester, opptrer navnene Ælfthryth og hennes sønn Æthelred før Edvards navn.[1] Da Edgar døde den 8. juli 975 var Æthelred antagelig ni år og Edvard noen få år eldre.[14]

Bestridt etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

Edgar hadde vært en streng og myndig hersker som hadde gjennomført klosterreformer på antagelig en uvillig kirke og adel, støttet av ledende kirkeledere i hans samtid, Dunstan, erkebiskop av Canterbury; Oswald av Worcester, erkebiskop av York; og biskop Æthelwold av Winchester. Ved å skjenke de reformerte benediktinerklostrene med de landområder som var nødvendig for deres underhold, avsatte og tok eiendommene fra mange mindre adelsfolk, og hadde endret og omskrevet leie- og eiendomsforhold med fordel for klostrene. Sekulære kirkefolk, mange av dem var også medlem av adelen, hadde blitt forvist fra de klostrene. Mens Edgar levde hadde han sterk støtte for reformene, men straks han døde kom motstanderne fram.[15]

De ledende figurene hadde alle støttet reformene, men de var ikke lenger forente. Forholdet mellom erkebiskop Dunstan og biskop Æthelwold kan allerede ha vært anstrengt.[16] Erkebiskop Oswald var på kant med ealdormann Ælfhere av Mercia,[17] mens Ælfhere og hans slekt var rivaler for makt med slekten til Æthelwine, ealdorman av East Anglia.[18] Det ble sagt at Dunstan stilte spørsmål til Edgars ekteskap med enkedronning Ælfthryth og legitimiteten til deres sønn Æthelred.[19]

Disse lederne var delt i spørsmålet om Edvard eller Æthelred burde etterfølge Edgar. Verken lov eller presedens ga større rettledning. Det tidligere valget mellom sønnene til Edvard den eldre hadde splittet kongeriket, og Edgars eldre bror Eadwig hadde blitt tvunget til å overgo en større del av kongeriket til Edgar.[20] Enkedronningen støttet helt klart kravene til sin sønn Æthelred og fikk støtte av biskop Æthelwold. Dunstan ga sin tilslutning til Edvard, støttet av hans kirkekollega, erkebiskop Oswald. Det er sannsynlig at ealdorman Ælfhere og hans allierte støttet Æthelred mens Æthelwine og hans allierte støttet Edvard, skjønt en del historikere har foreslått det motsatte.[21]

Senere kilder antyder at oppfatningen av legitimitet spilte en rolle i argumentasjonene, det samme gjorde den relative alderen til de to kandidatene. Edvard ble salvet av erkebiskop Dunstan og Oswald ved Kingston upon Thames, mest sannsynlig i 975.[22] Det er bevis for at denne avgjørelsen å velge den eldste broren, selv om hans legitimitet var tvilsom, var et resultat av et kompromiss. Æthelred synes å ha fått landområder som normalt tilhørte kongens sønner, en del av disse hadde blitt bevilget av Edgar til klosteret Abingdon Abbey, og disse hadde blitt tatt med tvang av de ledende adelsmennene som kompensasjon til Æthelred.[23]

Edvards styre[rediger | rediger kilde]

En penny preget under Edvards styre ved Stamford, Lincolnshire

Etter å ha nedtegnet at Edvard var blitt konge, rapporterte Den angelsaksiske krønike at komet hadde vist seg, og at hungersnød og «mange forstyrrelser» fulgte.[24] De «mange forstyrrelser», tidvis kalt for «antikloster-reaksjonen», synes å ha begynt straks etter Edgars død. I løpet av denne tiden var den erfarne ealdorman Oslac av Northumbria den faktiske herskeren av det meste av nordlige England og ble landsforvist av nå ukjente årsaker.[25] Oslac ble etterfulgt som ealdorman av Thored, enten Oslacs sønn av dette navnet, eller Thored Gunnar omtalt av Den angelsaksiske krønike for året 966.[26]

I en tegning fra 1800-tallet av James William Edmund Doyle, ble kong Edvard tilbudt en kopp med mjød av Ælfthryth, enkedronning, uvitende om at hennes tjenere er i ferd med å drepe ham.

Edvard, eller heller de som utøvde makten på hans vegne, utpekte også et antall nye ealdormenn i posisjoner i Wessex. Lite er kjent om to av disse mennene, og det er vanskelig å avgjøre hvilken fraksjon, om noen, de tilhørte. Edwin, som antagelig styrte i Sussex, og kanskje også deler av Kent og Surrey, ble gravlagt ved Abingdon, et kloster støttet av Ælfhere. Æthelmær, som styrte Hampshire, holdt land i Rutland, noes om kanskje antyder forbindelser til Æthelwine. Den tredje ealdorman, Æthelweard, i dag best kjent for sin latinske historieverk, styrte i vest. Han var en etterkommer av kong Æthelred av Wessex og antagelig bora v kong Ædwigs hustru. Han synes å ha vært en tilhenger av Edvard framfor den andre fraksjonen.[27]

I en del steder hadde de sekulære kirkefolkene, som hadde blitt fordrevet fra klostrene, vendt tilbake, og fordrev selv de regulære kirkefolkene ut. Biskop Æthelwold hadde vært den fremste fienden til de sekulære, og erkebiskop Dunstan synes å ha gjort lite for å komme hans fraksjon av reformister til hjelp på denne tiden.[16] Mer generelt grep stormennene anledningen til å omgjøre mange av Edgars tildelinger og fordeler til klostrene, og tvang abbedene til skrive om leie- og eiendomsforholdene til fordel for den lokale adelen. Ealdorman Ælfhere var lederen for denne politikken. Han angrep Oswalds nettverk av klostre over hele Mercia.[28] Ælfheres rival var Æthelwine, som var en trofast beskytter av sin slekts kloster Ramsey Abbey, behandlet han Ely Abbey og andre klostre strengt.[29] Ved et tidspunkt i løpet av denne uorden, synes det som om Ælfhere og Æthelwine kom meget nær direkte krigføring. Det kan ha blitt bilagt av ved Ælfheres ambisjoner i East Anglia og til angrep på klosteret Ramsey Abbey. Æthelwine, støttet av slin slektning ealdorman Byrhtnoth av Essex og andre ikke nevnt med navn, samlet en hær og tvang Ælfhere til å trekke seg tilbake.[30]

Svært få chartere har overlevd fra Edvards kort styre, kanskje så få som tre stykker, noe som etterlater hans kongetid i uklarhet. I kontrast er det tallrike chartere fra styrene til hans far Edgar før ham og hans halvbror Æthelred ham. Alle de bevarte chartere fra Edvards tid angår det sentral kongelige riket Wessex; to handler om byen Crediton i Devon hvor Edvards tidligere lærer og veileder Sideman var biskop.[31] I løpet av hans styre ble pregestempler for mynter kuttet kun ved Winchester og deretter fordelt til andre myntverksteder over hele kongeriket. Det ble kun tillatt å kutte lokalt ved York og ved Lincoln. Det generelle inntrykket er at det var en reduksjon eller sammenbrudd av kongelig autoritet i midtlandet og i nord.[32] Regjeringens maskineri fortsatte å fungere da riksmøter og kirkemøter møttes som vanlig under hans tid ved Kirtlington i Oxfordshire etter påske 977, og på igjen ved Calne i Wiltshire. Møtet ved sistnevnte ble en del rådsmedlemmer drept og andre ble skadd da gulvet i deres rom kollapset.[33]

Død[rediger | rediger kilde]

Corfe Castle sett nedenfra.

Versjonen av Den angelsaksiske krønike inneholder den mest detaljerte nedtegnelsen av at Edvard ble myrdet om kvelden den 18. mars 978 da han var på besøk hos Ælfthryth og Æthelred, antagelig i eller nær den høyden hvor ruinene av festningen Corfe Castle nå står. Det ble lagt til at han ble gravlagt ved Wareham «uten noen kongelige æresbevisninger». Sammenstilleren av denne versjonen av Krøniken, manuskript E, kalt for Peterborough-krøniken:

Sitat Ingen verre dåd for det engelske folk var gjort enn dette var, siden de først søkte ut landet Britannia. Menn myrdet ham, men Gud opphøyde ham. I livet var han en jordisk konge; etter døden er han nå en himmelsk helgen. Hans jordlige slektninger ville ikke hevne ham, men den Himmelske Far har hevnet ham stort.[34] Sitat

Andre utgaver av Krøniken har gitt færre detaljer, den eldste teksten sier kun at han ble drept, mens versjoner fra 1040-tallet sier at han ble martyr.[35] Av andre kilder la Livet til Oswald av Worcester, tilskrevet Byrhtferth av Ramsey, til at han Edvard ble drept av Æthelreds rådgivere som angrep ham da han var i ferd med å stige av hesten. De har til felles at han ble gravlagt uten seremoni ved Wareham.[36] Erkebiskop Wulfstan II la til om drapet av Edvard i hans Sermo Lupi ad Anglos («Ulvens preken til anglerne»), skrevet ikke senere enn 1016. En nyere granskning har oversatt hans ord som følgende:

Sitat Og en meget stor forræderi av en herre er det også i verden, at en mann forråder sin herre til døden eller fordriver ham levende fra landet, og begge deler har skjedde i dette landet: Edvard ble forrådt, og deretter drept, og etter det brent...[37] Sitat

Senere kilder, ytterligere tidsmessig fra hendelsene, slik Passio S. Eadwardi og John av Worcester fra sent på 1000-tallet, hevder at Ælfthryth sto bak og organiserte drapet på Edvard, mens Henry av Huntingdon la ansvaret for mordet på den onde kvinnen som selv drepte Edvard.[38]

Moderne historikere har gitt flere ulike tolkninger av drapet på Edvard. Det er tre hovedteorier. Først at Edvard ble drept, slik Livet til Oswald hevder, av adelen i Æthelreds tjeneste, enten som resulat av en personlig krangel, eller for at de ville plassere deres herre, Æthelred, på tronen.[39] Livet til Oswald framstiller Edvard som en ustabil ung mann som, i henhold til historikeren Frank Stenton, «hadde fornærmet mange viktige personer ved hans utålelige vold i tale og oppførsel. Lenge etter at han hadde blitt opphøyd som en helgen ble det husket at hans voldsomme raseriutbrudd hadde alarmert alle som kjente ham, og særlig medlemmer av hans egen husholdning.»[40] Denne framstillingen kan være en trope av hagiografi.[41]

I den andre versjonen ble Ælfthryth også implisert, enten på forhånd ved at hun deltok i en sammensvergelse for å myrde Edvard, eller etterpå ved at hun lot drapsmennene gå fri og ustraffet.[42] Et tredje alternativ merker seg at Edvard i 978 var svært nær på å styre som konge i egen rett uten verge, noe som forslår at ealdorman Ælfhere sto bak drapet for å sikre egen innflytelse og for å hindre at Edvard tok hevn for Ælfheres handlinger tidligere i hans tid som konge.[43] Forskeren Eric John tolker Ælfheres andel i Edvards gravleggelse som en botsøving for drapet.[44]

Ny gravleggelse og tidlig kult[rediger | rediger kilde]

Det store segl til Shaftesbury Abbey, hvor Edvards relikvier lå fram til den engelske reformasjon.

Edvards lik lå gravlagt ved Wareham i et års tid før det ble gravd opp. Ælfhere tok initiativ for ny gravleggelse, kanskje som en botsøvelse. I henhold til Livet til Oswald ble liket funnet uten forråtnelse da det ble tatt opp, noe som ble sett på som et mirakel (dette er en form for mirakel som jevnlig hevdes ved påståtte helgener, eksempelvis Olav den hellige). Liket ble tatt med til Shaftesbury Abbey, et nonnekloster med kongelige forbindelser som hadde blitt donert av Alfred den store og hvor Edvard og Æthelreds bestemor Ælfgifu hadde tilbrakt sine siste år.

Edvards levninger ble gravlagt på nytt med en omfattende offentlig seremoni. Senere versjoner, som Passio S. Eadwardi, har en mer komplisert redegjørelse. Den hevdet at Edvards lik var skjult i en myr og ble avslørt ved mirakuløse hendelser. Denne Passio har datert den nye begravelsen til 18. februar.[45]

I 1001 ble Edvards relikvier, ettersom han ble betraktet som helgen til tross for at han aldri ble kanonisert, overført (translasjon) til et mer framtredende sted innenfor nonneklosteret i Shaftesbury. Det er sagt at seremoniene ble ledet av daværende biskop av Sherborne, Wulfsige III, fulgt av en seniorprest som Passio kaller for Elsinus, andre steder identifisert med Ælfsige, abbed ved den nye minister (kloster) i Winchester. Kong Æthelred, opptatt av en trusselen av dansk invasjon, var ikke tilstede i egen person, men han utstedte et charter til nonnene i Shaftesbury sent i 1001 hvor han ga dem landområder ved Bradford on Avon, noe som er antatt å være beslektet. En helgenkalender fra 1200-tallet har gitt datoen for denne translasjon til 20. juni.[46]

Framveksten av Edvards kult har blitt tolket på ulikt vis. Det er tidvis blitt framstilt som en folkelig bevegelse, eller som produktet av et politisk angrep på kong Æthelred av tidligere støttespillere av Edvard. Alternativt har Æthelred selv blitt sett på som en av de fremste drivkreftene i å fremme Edvards kult og den til deres søster Ædgifu (Edith av Wilton). Æthelred hadde store vanskeligheter med danske vikinger, og for å samle innlands støtte ville det hjelpe å ha både en hellig bror og en hellig søster. Det er antatt at Æthelred bevilget land ved Shaftesbury i 1001 ved translasjonen av Edvard og en del redegjørelser antyder at Æthelred fastsatte en festdag for Edvard i en lovtekst i 1008. Det er uklart om det var en nyvinning, tilsynelatende fremmet av erkebiskop Wulfstan II, fra Æthelreds tid som konge. Den kan isteden ha blitt kunngjort under kong Knut, Æthelreds etterfølger. Forskeren David Rollason har påpekt den økende betydningen til kultene til andre kongelige helgener i denne perioden. Blant disse er kultene til Egbert av Kents nevøer, hvis liv utgjør del av legendene rundt sankt Mildrith, og de til helgenene Kenelm og Wigstan fra Mercia.[47]

Senere kulter[rediger | rediger kilde]

St Edward the Martyr Orthodox Church i Woking, sett fra sørvest.

I løpet av 1500-tallet og den engelske reformasjon, tvang kong Henrik VIII igjennom en oppløsning av hele klostersystemet i England og mange hellige steder ble revet. Edvards levninger ble skjult for å unngå vanhelligelse.[48]

I 1931 ble relikviene gjenoppdaget av Wilson-Claridge under en arkeologisk utgravning; deres identitet ble bekreftet av T.E.A. Stowell, en osteologist. I 1970 ble det gjort en undersøkelse av relikviene som slo fast at det var en ung mann som hadde dødd på samme vis som beskrevet med Edvard.[49] Wilson-Claridge ønsket at relikviene skulle bli gitt til den russisk-ortodokse utenlandskirke. Hans bror, derimot, ønsket dem gitt tilbake til Shaftesbury Abbey. I flere tiår ble relikviene oppbevart i et bankhvelv i Woking, Surrey, grunnet den uløste tvisten om hvilket kirkesamfunn som skulle få relikviene.[50] Til sist ble det bestemt at den russisk-ortodokse utenlandskirke skulle få dem. Relikviene overført til en kirke ved gravlunden Brookwood Cemetery i Woking med en skrinleggingseremoni i september 1984.[49] Sankt Edvards munkebroderskap ble samtidig organisert.[49] Kirken ble gitt nytt navn, St Edward the Martyr Orthodox Church, og er under embetsområdet til en tradisjonalistisk gresk-ortodokse kirkesamfunn.

I den ortodokse kirke er sankt Edvard rangert som en type helgen som aksepterte døden grunnet kjærligheten til Kristus.[49] Edvards minnedag i Martyrologium Romanum er den 18. mars, mens translasjonsfesten feires den 20. juni. Det er også en translasjonsfest den 13. februar. Hans fest feires i dag i det katolske bispedømmet Plymouth. Edvard avbildes i kunsten som en ungdommelig konge med septer eller sverd, og han holder et beger eller en ravn, noen ganger har han en dolk i sin venstre hånd. Han kan også holde en falk, som henviser til hans siste jakt. Fem gamle kirker var viet til ham.[51] Edvard ble aldri offisielt kanonisert,[52] men anerkjennes som en helgen av den ortodokse kirke, den katolske kirke og den anglikanske kirke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Higham, Nick (1997): Death of Anglo-Saxon England, s. 7.
  2. ^ Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 2.
  3. ^ Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 3.
  4. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 3–4.
  5. ^ Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)», s. 783; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 4–5.
  6. ^ Higham, Nick (1997): Death of Anglo-Saxon England, s. 6.
  7. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 2; John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, s. 120, s. 7.
  8. ^ Yorke, Barbara (2008): «The Women in Edgar's Life», s. 149
  9. ^ Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest, s. 52, s. 57.
  10. ^ Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford: Oxford University Press
  11. ^ Yorke, Barbara (2008): «The Women in Edgar's Life», s. 147-148
  12. ^ Yorke, Barbara (1988): «Æthelwold and the Politics of the Tenth Century», s. 86
  13. ^ Miller, Sean (1999): «Edgar»; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 8, avviker fra denne oppfatningen.
  14. ^ Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr»
  15. ^ John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, s. 113–9; Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 783–784; Miller, Sean (1999): «Edgar»; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 2–4; Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr», s. 254–255, s. 266.
  16. ^ a b Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 784.
  17. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 9; Williams, Ann (2004): «Ælfhere (d. 983)»
  18. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 4–5 & 9; Hart, Cyril (2004): «Æthelwine»
  19. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7-8.
  20. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 9–12.
  21. ^ Mens Higham, Miller og Williams foreslår at Ælfhere støttet Æthelred, har Hart gjort Æthelwine og hans fraksjon til støttespillere for Æthelred.
  22. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 10; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr». Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 100, antyder at innvielsen kan ha skjedd i mars 976.
  23. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 10; beslagleggelsen er nedtegnet i charter S 937.
  24. ^ Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, Psychology Press, s. 121, Ms. D & E, s.a. 975 & p. 122, Ms. C, s.a. 976.
  25. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 11; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 10; Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr» i: The Cambridge Historical Journal 10 (3), s. 268; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 100; Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 121, Ms. D, s.a. 975.
  26. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 24; Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 119, Ms. E, s.a. 966.
  27. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 11–12; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 9–10, 17, og 22.
  28. ^ Williams, Ann (2004): «Ælfhere». Ælfhere ble husket som en sjenerøs patron og beskytter av det reformerte klosteret Glastonbury Abbey.
  29. ^ Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr», s. 266–267; Hart, Cyril (2004): «Æthelwine»; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 101.
  30. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 10–11.
  31. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 11; Hart, Cyril (2004), "Edward", s. 784; Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 122, Ms. C, s.a. 977.
  32. ^ Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 784; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 11, 13.
  33. ^ Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 122, Ms. E, s.a. 977 & s. 123, Ms. C, s.a. 978; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 102; Hart, Cyril (2004), "Æthelwine; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 13.
  34. ^ Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 123, Ms. E, s.a. 979, også i Ms. D; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 11; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 17–18.
  35. ^ Swanton, Michael (1998): Anglo-Saxon Chronicle, s. 121. Ms. A, s.a. 978 & Ms. C, s.a. 978.
  36. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 11–12; Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 784–785; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr».
  37. ^ Norsk utgave av Melissa Bernsteins engelske oversettelse i hennes Electronic Sermo Lupi ad Anglos kan være tidvis utilgjengelig
  38. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 12–13; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr»; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 103.
  39. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 12; Dales, Douglas J. (1988): Dunstan, s. 103.
  40. ^ Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, s. 372
  41. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 8–9.
  42. ^ Hart, Cyril (2004), "Edward, s. 785; Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 14.
  43. ^ Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 12
  44. ^ John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, s. 119–121
  45. ^ Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest, s. 59; Ridyard, Susan J. (1988): The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 155–156; Hart, Cyril (2004), "Edward", s. 785; Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 16; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr». Det er mulig at Passio S. Eadwardi er basert på en eldre helgenbiografi sammenstilt ved Shaftesbury.
  46. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 15–16; Ridyard, Susan J. (1988): The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 156–157. Æthelreds charter er S 899.
  47. ^ Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready, s. 14–17; Rollason, D.W. (1982): The Mildrith Legend, s. 53–57; Hart, Cyril (2004): «Edward», s. 785; Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr»; Ridyard, Susan J. (1988): The Royal Saints of Anglo-Saxon England, s. 154–175.
  48. ^ Serfes, Nektarios: The Life Of Among The Saints Edward The Martyr, King Of England, Saints Constantine & Helen Greek Orthodox Church
  49. ^ a b c d «St Edward the Martyr», Necropolis Notables (The Brookwood Cemetery Society)
  50. ^ Longford, Elizabeth (1991): Oxford Book of Royal Anecdotes, Oxford: Oxford Univ. Press, ISBN 0-19-282851-7, s. 29–30
  51. ^ «Den hellige kong Edvard Martyren (~962-978)», Katolsk.no
  52. ^ Smith, Mark (2006): AllExperts British History

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fisher, D. J. V. (1952): «The Anti-Monastic Reaction in the Reign of Edward the Martyr» i: Cambridge Historical Journal (Cambridge: Cambridge University Press) 10 (3), s. 254–270, doi:10.1017/s147469130000295x, JSTOR 3021114
  • Dales, Douglas J. (1988): Dunstan: Saint and Statesman, Cambridge: Lutterworth Press, ISBN 0-7188-2704-X
  • Fell, Christine (1971): Edward, King and Martyr, Leeds Texts and Monographs, Leeds: University of Leeds School of English, ISBN 0-902296-07-8
  • Hart, Cyril (2004): «Æthelwine [Ethelwine, Æthelwine Dei Amicus] (d. 992)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford: Oxford University Press
  • Hart, Cyril (2004): «Edward [St Edward called Edward the Martyr] (c. 962–978)» i: Oxford Dictionary of National Biography 17, Oxford: Oxford University Press, s. 783–785
  • Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, Stroud: Sutton, ISBN 0-7509-2469-1
  • John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England, Manchester: Manchester University Press, ISBN 0-7190-4867-2
  • Loyn, H. R. (2000): The English Church, 940-1154, Upper Saddle River, NJ: Pearson Education, ISBN 0-582-30303-6
  • Miller, Sean (1999): «Edgar» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, ISBN 0-631-22492-0, s. 158–159,
  • Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, ISBN 0-631-22492-0, s. 163
  • Ramsay, Nigel et al. (1992): St Dunstan : his life, times and cult, Woodbridge: Boydell, ISBN 0-85115-301-1
  • Ridyard, Susan J. (1988): The Royal Saints of Anglo-Saxon England: A Study of West Saxon and East Anglian Cults, Cambridge Studies in Medieval Life and Thought, Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30772-4
  • Rollason, D.W. (1982): The Mildrith Legend: A Study in Early Medieval Hagiography in England (Studies in the Early History of Britain), ISBN 0-7185-1201-4
  • Ser, Melissa Bernstein (1996): The Electronic Sermo Lupi ad Anglos
  • Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries, London: Edward Arnold, ISBN 0-7131-6532-4
  • Stafford, Pauline (1999): «Ælfthryth» i: Lapidge, Michael: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell, p. 9, ISBN 0-631-22492-0
  • Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-280139-2
  • Williams, Ann (2004): «Ælfhere (d. 983)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford: Oxford University Press
  • Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready: The Ill-Counselled King, London: Hambeldon & London, ISBN 1-85285-382-4
  • Yorke, Barbara (1988): «Æthelwold and the Politics of the Tenth Century» i: Yorke, Barbara: Bishop Æthelwold: His Career and Influence. Woodbridge, UK: The Boydell Press, ISBN 978-0-85115-705-4, s. 65–88
  • Yorke, Barbara (2008): «The Women in Edgar's Life» i: Scragg, Donald: Edgar, King of the English 959-975. Woodbridge, UK: The Boydell Press. ISBN 978 1 84383 928 6.
  • Yorke, Barbara (1999): «Edward, King and Martyr: A Saxon Murder Mystery» i: Keen, Laurence: Studies in the early history of Shaftesbury Abbey. Dorchester: Dorset County Council. ISBN 9780852168875.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Edgar 
Konge av England
(ca. 975978)
Etterfølger:
 Æthelred II