Sinfonia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sinfonia (italiensk for symfoni, av gammelgresk σύν «sammen» og φωνή «klang»: sumphōnia, dvs «samklang») var fra begynnelsen av 1600-tallet betegnelse på hovedsakelig korte instrumentalstykker som inngikk i større vokalverk, som kantater og operaer, senere også i sykliske instrumentalformer, eksempelvis suite.[1]

Johann Sebastian Bach brukte termen i enkelte kantateouverturer, eksempelvis Am Abend aber desselbigen Sabbats, BWV 42, i trestemte Sinfonien og i suitesammenheng i Partita II c-moll BWV 826.

Utover på 1700-tallet løste representanter for den napolitanske skole operasinfoniaen fra funksjonen som ren operaoverture ved også å oppføre sinfonias uavhengig av operaer. Spesielt den tredelte napolitanske operasinfoniaen (hurtig-langsom-hurtig) med en pregnant førstesats som også var tredelt – etter modulasjonsplanen |:T-D:||:D-T|T-T:| – ble en spire til sonatesatsformen, og med det en forløper for symfonien.

I den førklassiske sinfoniaen blir strykerne mer sentrale. Blåserne, oftest to horn og to oboer, overtar ledsagerrollen, mens generalbassen forsvinner. I motsetning til i barokken er den førklassiske sinfonia harmonisk enkel, kontrastrik og sangbar. I tillegg utvikler det seg et andre tema.[2]

Av komponister som fikk betydning for utviklingen av den førklassiske sinfonia kan nevnes Giovanni Battista Sammartini fra Nord-Italia, representanter fra Mannheimerskolen, eksempelvis Johann Stamitz, Franz Xaver Richter og Ignaz Holzbauer, og fra den førklassiske wienerskolen Georg Christoph Wagenseil og Matthias Georg Monn.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marc Honegger, Günther Massenkeil (red.) (1987). Das große Lexikon der Musik. Band 7. Freiburg im Breisgau: Herder. s. 363. 
  2. ^ dtv-Atlas Musik, Deutscher Taschenbuch Verlag GmbH & Co. KG, München 2001, s. 153, ISBN 3-423-08529-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]