Teatro di San Carlo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 40°50′14,60″N 14°14′58,50″Ø

Teatro di San Carlo i dag
Dagens interiør i salen
Interiøret fra et stereoskop av Giorgio Sommer (18341914)

Teatro di San Carlo er et operahus i den italienske byen Napoli tegnet av arkitektene Giovanni Antonio Medrano og Angelo Carasale for Bourbon-kongen Karl III av Spania. Karl ønsket å gi Napoli et nytt og større teater som erstatning for det gamle Teatro San Bartolomeo fra 1621.

Åpning[rediger | rediger kilde]

Teateret ble åpnet 4. november 1737 på kongens navnedag – med en oppførelse av Domenico Sarros Achille in Sciro, en opera basert på et stykke av den berømte poet og dramatiker som var kjent som Metastasio. Sarro fremførte også et orkesterstykke komponert av Grossatesta som to ballettmellomspill. På denne tiden var dette det største operahus i verden. Det tok da 3300 tilskuere.

Det nye teateret ble beundret for dets arkitektur, gulldekorasjoner og kostbare blå tapeter (blå og gull var de offisielle farver til Bourbonerne).

Restaureringer[rediger | rediger kilde]

12. februar 1816 ble San Carlo ødelagt av en brann, men ble tegnet på nytt av arkitekten Antonio Niccolini og gjenoppbygget i løpet av ti måneder av kong Ferdinand I, sønn av Karl III.

Åpningsforestillingen var 12. januar 1817, med Johann Simon Mayrs forestilling Il sogno di Partenope. Stendhal var til stede den andre kvelden , og skrev: «Det er ikke noe lignende i hele Europa, jeg vil ikke si sammenlignet med dette teatret, men som gir den fjerneste ide om hva dette er ... det forbløffer øynene, det henrykker sjelen». Det ble bygget med som en tradisjonell hesteskoformet sal med 1 444 seter, og det buete taket er 33,5 meter bredt og 30 meter høyt. Scenen er 34, 5 dyp.

I 1844 ble teateret redekorert under ledelse av Niccolini hvor interiøret fikk dagens utsmykning i rødt og gull. Bortsett fra byggingen av dagens orkestergrop, foreslått av Verdi i 1872, installasjonen av det elektriske anlegget i 1890, og avløsningen av den store, sentrale kandelaberen, samt en ny publikumsfoajé og garderobefløy, sto teateret uendret fram det det ble skadet av bomber under andre verdenskrig i 1943. Men teateret ble hurtig gjenoppbygget og reparert, og åpnet etter seks måneder 16. desember 1953.

I årene 2008-2010 har teateret gjennomgått en total rehabilitering. Publikumsområdene og salen ble restaurert og utvidet i 2008-2009. Det ble gjort omfattende arbeider under ledelse av arkitekten Elisabetta Fabbri. Fra 2009 og seks måneder framover har selve sceneområdet blitt betydelig modernisert med nye sceneheier etc. Sommeren 2010 ble fasadene pusset opp, som det siste delen av restaureringsprosjektet. Teateret tar idag ca. 1400 tilskuere.

Den napolitanske operas gullalder[rediger | rediger kilde]

På denne tiden hadde den napolitanske opera stor suksess over hele Europa, ikke bare innen opera buffa, men også innen opera seria. Den napolitanske skole av operakomponister innbefatter Feo, Porpora, Traetta, Piccinni, Vinci, Anfossi, Durante, Jommelli, Cimarosa, Paisiello og Zingarelli. Napoli ble europeisk musikks hovedstad, og til og med utenlandske komponister vurderte San Carlo som karrieremål: Johann Adolph Hasse (som senere slo seg ned i Napoli), Joseph Haydn, Johann Christian Bach og Christoph Willibald Gluck.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Allison, John (ed.), Great Opera Houses of the World, vedleg til Opera Magazine, London 2003
  • Beauvert, Thierry, Opera Houses of the World, The Vendome Press, New York, 1995. ISBN 0-86565-978-8
  • Zeitz, Karyl Lynn, Opera: the Guide to Western Europe’s Great Houses, Santa Fe, New Mexico: John Muir Publications, 1991. ISBN 0-945465-81-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]