Asafa Powell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Asafa Powell
«Afasta»
Asafa Powell etter 9,72 under Bislett Games 2010.
Født23. nov. 1982[1][2][3]Rediger på Wikidata (41 år)
Spanish Town
BeskjeftigelseSprinter, friidrettsutøver Rediger på Wikidata
NasjonalitetJamaica
UtmerkelserBislett-medaljen (2009)
Kommandør av Utmerkelsesordenen (2008)[4]
SportFriidrett
Aktiv2001–
Høyde188 centimeter
TrenerSteven Francis, Paul Coyle
Klubb(er)MVP Track & Field Club, Kingston
Nasjonale titler7
Personlige rekorder, utendørs
Dato
27.5.10
2.9.08
25.6.06
28.2.09
22.8.08		 Øvelse
100 y
100 m
200 m
400 m
4x100 m		 Tid
9,07 s
9,72 s
19,90 s
45,94 s
37,10 s
Oppdatert 4.7.2015
Personlige rekorder, innendørs
Dato
28.1.12
18.2.12		 Øvelse
50 m
60 m		 Tid
5,64 s
6,50 s
Oppdatert 4.7.2015
Asafa Powell på Commons
Medaljeoversikt
Konkurrerte for Jamaicas flagg Jamaica
OLs flagg Olympiske leker
GullRio 20164 x 100 m
DiskvalifisertBeijing 20084 x 100 m
Friidrett VM i friidrett
Gull Beijing 2015 4 x 100 m
Bronse Berlin 2009 100 m
Gull Berlin 2009 4 x 100 m
Bronse Osaka 2007 100 m
Sølv Osaka 2007 4 x 100 m
Friidrett VM i friidrett innendørs
Sølv Portland 201660 m
Friidrett Diamond League
Gull Diamond League 2011 100 m
Sølv Diamond League 2010 100 m
Friidrett Samveldelekene
Gull Melbourne 2006 100 m
Gull Melbourne 2006 4 x 100 m
Sølv Manchester 2002 4 x 100 m
Friidrett World Athletics Final
Sølv Thessaloniki 2009 100 m
Gull Stuttgart 2008 100 m
Gull Stuttgart 2007 100 m
Gull Stuttgart 2006 100 m
Gull Monaco 2004 100 m
Gull Monaco 2004 200 m
Asafa Powell ved OL 2016 i Rio.

Asafa Kehine Powell (født 23. november 1982 i Spanish Town) er en jamaicansk sprinter.

Han løper hovedsakelig 100 meter og 4 × 100 meter stafett, og har både OL-gull og VM-gull i stafett. Individuelt har han bronse fra VM i 2007 og 2009, og han vant Diamond League i 2011 sammenlagt. Han har også vunnet World Athletics Final fire ganger, samt én gang på 200 meter. Powell har løpt 100 meter 95 ganger under 10 sekunder pr august 2016, og med en personlig rekord på 9,72 er det kun tre løpere som har løpt raskere; Usain Bolt, Tyson Gay og Yohan Blake.[5]

Han sette ny verdensrekord i et internasjonalt stevne i Athen 14. juni 2005. Der løp han på tiden 9,77 og forbedret dermed den tidligere rekorden til Tim Montgomery med ett hundredels sekund. Et år senere tangerte Powell verdensrekorden på et stevne i Gateshead 11. juni 2006.

Etter OL i Beijing i 2008 ble Powell utnevnt til kommandør av Utmerkelsesordenen.[6]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Før han begynte med friidrett spilte Powell fotball, men da han var senior på high school bestemte han seg for å begynne med sprintløp, som sin bror Donovan, som deltok på det jamaicanske stafettlaget som løp 4 x 100 meter ved Sommer-OL 2000 i Sidney.[7]

2001[rediger | rediger kilde]

I år 2001 representerte han skolen sin, Charlemont High, ved ISSA High School Championships. Der kom han på 7.-plass i sin klasse (class 1). Treneren Stephen Francis så talent i Powell, og begynte å trene ham én uke senere. I juni samme år vant Powell 100 meter i klassen U20 ved det nasjonale mesterskapet på Jamaica, med tiden 10,50.[8] Han deltok også på det jamaicanske laget som fikk sølv på 4 x 100 meter stafett ved det panamerikanske juniormesterskapet i 2001, som ble arrangert i Argntina. Her løp han sammen med Steve Mullings, Winston Smith og Orlando Reid.[9]

2002[rediger | rediger kilde]

Powell deltok ved Samveldelekene 2002 i Manchester, der han løp 100 meter og 4 x 100 meter stafett. I semifinalen på 100 meter satte han ny personlig rekord, med tiden 10,26, men han kom på 5.-plass i sitt heat og gikk ikke videre til finalen.[10] På sprintstafetten løp han sammen med Michael Frater, Dwight Thomas og Christopher Williams, og fikk 2.-plass på denne øvelsen. Powell løp her siste etappe, og kom i mål hårfint bak britiske Darren Campbell. Begge lagene fikk tiden 38,62, men Storbritannia ble dømt foran.

2003[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble han for første gang jamaicansk mester på 100 meter, en tittel han også vant de kommende to årene.[11] Tiden hans var 10,13, men det var for mye medvind til at tiden var gyldig. Han deltok ved VM i friidrett 2003 i Saint-Denis i august, men i kvartfinalen ble både han og Jon Drummond diskvalifisert for tyvstart; de bevegde seg mindre enn 0,1 sekund etter at startpistolen var avfyrt. Powells reaksjonstid ble målt til 0,086 sekunder.[12] Senere i samme VM ble han tatt ut til å løpe semifinalen i 4 x 100 meter stafett, der han løp ankeretappen. Jamaica hadde nest raskest tid i semifinalen, og gikk dermed til finalen. I finalen vekslet imidlertid Dwight Thomas og Michael Frater så dårlig at Jamaica ikke fullførte løpet. Powell vant to IAAF Grand Prix-stevner i 2003, blant annet Memorial Van Damme, som også var et Golden League-stevne. Han kom på 7.-plass med tiden 10,23 i IAAF World Athletics Final.[13]

2004[rediger | rediger kilde]

Den 12. juni 2004 løp Powell sitt første løp under 10 sekunder, da han løp på 9,99 med 1,8 m/s medvind, ved det nasjonale juniormesterskapet som ble arrangert på GC Foster College i Spanish Town.[14] To uker senere vant også det jamaicanske mesterskapet, med ny personlig rekord på 9,91, og ble med det en av favorittene til sommer-OL 2004 i Athen. Imidlertid ble OL-finalen et sterkt heat, med fire løpere under 9,90, og Powell kom på 5.-plass med tiden 9,94. Justin Gatlin vant OL-gull, med ny personlig rekord på 9,85.[15] Etter dette trakk han seg også fra finalen på 200 meter, og han fikk heller ikke løpt finalen på 4 x 100 meter, siden Jamaica ikke greide å kvalifisere seg til finalen. De ble slått ut i innledningsheatet med tiden 38,71.[16]

Etter et skuffende OL satte han ny jamaicansk rekord på 9,87 sekunder ved Memorial van Damme i Brüssel i september, og vant dette løpet.[17] Han vant fem IAAF Grand Prix-stevner i 2004, og ble den første som greide å vinne både 100 og 200 meter ved IAAF World Athletics Final, med mesterskapsrekorder på begge distansene. Han løp 100 meter på under 10 sekunder ni ganger dette året, og var ved utgangen av sesongen rangert som nummer én i verden på 100 meter og nummer fire på 200 meter.[18]

2005[rediger | rediger kilde]

Powell satte ny personlig rekord ved Jamaica International Track & Field Invitational i mai, der han løp på 9,84. Denne tiden plasserte ham på 3.-plass over tidenes raskeste 100 metersløp, bak Maurice Greene (9,79) og Tim Montgomery (9,78).[19] Den 14. juni satte han ny verdensrekord, da han vant Tsiklitiria Super Grand Prix i Athen. Tiden hans ble 9,77, som var 0,01 sekund raskere enn Tim Montgomerys gamle rekord fra 2002, som senere har blitt strøket på grunn av dopingavsløringer.[20] Powells løp på 9,77 ble satt på samme bane som Maurice Greens tidligere verdensrekord på 9,79, satt i 1999. Rekorden ble satt med 1,6 m/s medvind, som er innenfor IAAFs grense på 2,0 m/s.

Ved det jamaicanske mesterskapet i 2005 vant Powell igjen 100 meter, og ble jamaicansk mester for andre år på rad. En lyskeskade i juli gjorde imidlertid at han måtte avslutte sesongen, og han deltok ikke ved VM i friidrett 2005. Han endte dermed opp med to IAAF Grand Prix-seire dette året, men løp de tre raskeste 100 metersløpene i verden dette året[21] (9,77 - 9,84 - 9,85), og var rangert som nummer to i verden. Han ble også tildelt utmerkelsen «Male Athlete of the Year» av Central American and Caribbean Athletics Confederation (CAC).[22]

2006[rediger | rediger kilde]

2006 ble en resultatmessig god sesong for Powell. Han van gull på 100 meter ved Samveldelekene 2006, etter en dramatisk semifinale med tre tyvstarter og to diskvalifiseringer. Powell selv løp også over i feil løpebane, da han så bort på resultattavla, men hindret ikke konkurrenten, så dette fikk ingen konsekvenser. Powell løp på 10,03 i både semifinalen og finalen. Han løp siste etappe på 4 x 100 meter stafett, og sikret der førsteplassen for Jamaica, slik at han endte opp med to gullmedaljer ved disse samveldelekene. I mai vant han Jamaica International Track & Field Invitational, med tiden 9,95, foran Marc Burns (10,22) og Ainsley Waugh (10,31).[23] Powell vant 200 meter ved det jamaicanske mesterskapet i juni (100 meter ble vunnet av Michael Frater), der han løp på 19,90 og tangerte årsbestetiden i verden, og var kun Han vant 100 meter ved ti IAAF Grand Prix-stevner dette året, herav alle seks Golden League-stevnene, noe som ga ham 250.000 amerikanske dollar i premiepenger.

Han løp flere raske løp i 2006; den 11. juni tangerte han sin egen verdensrekord ved et stevne på Gateshead International Stadium, og 18. august tangerte han tiden nok en gang, i Zürich. Den 9. september vant han 100 meter ved World Athletics Final i Stuttgart, igjen med ny mesterskapsrekord, med tiden xx.xx. Uken etter deltok han ved Verdenscupen i friidrett 2006, men det jamaicanske stafettlaget på 4 x 100 meter fullførte ikke løpet. For andre året på rad ble han tildelt utmerkelsen «Male Athlete of the Year» av Central American and Caribbean Athletics Confederation (CAC), og i november ble han kåret til «World Athlete of the Year» av IAAF. Magasinet Track & Field News kåret Powell til «Track & Field News Athlete of the Year».

2007[rediger | rediger kilde]

Den 5. januar 2007 mottok Powell Commonwealth Games Sports Foundation sin utmerkelse «Athlete of the Year».[24] På grunn av en tendinitt (betennelse) i kneet, slik at han mistet flere uker med trening, måtte han stå over både stevnet Penn Relays og Jamaica International Track & Field Invitational i mai.[25] Han ble på nytt jamaicansk mester på 100 meter, men fikk igjen en skade i lysken i dette mesterskapet. Under VM 2007 i Osaka kom han på tredjeplass i 100-meterfinalen bak amerikaneren Tyson Gay og Derrick Atkins fra Bahamas. Atkins er Asafa Powells tremenning.[26] Både Gay og Atkins passerte Powell sent i løpet, og Powell innrømte senere at da han så at Gay passerte ham fikk han panikk og ga opp, noe som gjorde at også Atkins gikk forbi ham; «When Tyson came on and gave me a little bit of pressure I just panicked. (...) When I saw I wasn't in gold medal contention, I gave up in the middle of the race. I just stopped running.»[27] På 4 x 100 meter stafett ved samme VM løp Powell igjen ankeretappten, og bidro sterkt til at Jamaica fikk sølv. Da han overtok stafettpinnen lå de på 5.-plass, men han løp seg opp og passerte Storbritannia rett før mål, slik at Jamaica kom inn på 2.-plass bak USA.[28] Jamaicas tid ble 37,78, som var ny jamaicansk rekord.

Den 9. september 2007 satte Powell ny verdensrekord med tiden 9,74 ved et GP-stevne i Rieti i Italia. Dette var i innledningsheatet, med 1,7 m/s medvind. I finalen løp han på 9,78, uten vind.

Powell måtte avslutte sesongen 30. september, fordi han i sesongens siste løp, Super Track and Field i Yokohama, skadet hamstring-muskelen.[29] Han endte dermed opp med fem IAAF Grand Prix-seire i 2007, og han vant 100 meter ved World Athletic Final for andre året på rad, med ny mesterskapsrekord på 9,87 sekunder. For tredje år på rad ble han kåret til «Male Athlete of the Year» av Central American and Caribbean Athletics Confederation (CAC).[30] Han fikk også FIFAs pris «Performance of the Year» (Årets prestasjon) for sin verdensrekord, og han ble rangert som nummer to i verden.[31]

2008[rediger | rediger kilde]

2008 startet med en ny utmerkelse; 28. januar mottok han utmerkelsen «Sportsman of the Year» fra RJR Sports Foundation, mens Veronica Campbell-Brown mottok utmerkelsen «Sportswoman of the Year».[32] Sportslig sett startet imidlertid sesongen på samme måte som 2007-sesongen sluttet; med en ny skade. Han fikk et kutt i kneet bare noen timer før han skulle reise til Sydney Grand Prix, som måtte syes.[33] Han skadet seg også i april, denne gang i brystmuskelen, som gjorde at han ikke kunne konkurrere på to måneder.[34]

Den 13. mai brøt Usain Bolt verdensrekorden på 100 meter, som Powell hadde hatt i tre år. Bolt løp da på 9,72 ved Reebok Grand Prix i New York.[35] Powell deltok ved Golden League-stevnet Golden Gala i Roma 11. juli, der han ledet innledningsheatet, men endte på femteplass i sitt heat med tiden 10,19, og nådde ikke finalen.[36] Han skadet lysken i løpet, og måtte stå over de neste to Grand Prix-stevnene.[37] Han konkurrerte igjen ved DN Galan, der han slo Bolt med 1/100 sekund; Powell løp på 9,88 og Bolt på 9,89.[38] Jamaica inntok de fire øverste plassene på denne 100-meteren, med Nesta Carter og Micael Frater på 3. og 4.-plass.

Før OL ble det påstått av Powell ikke hadde den mentale styrken som trengs for å vinne OL-gull, noe han slo tilbake på:

«It doesn't scare me. The guys that I'm running against in Beijing are the same ones I run against all year» ... «It's no different at the Olympics - it's just a name, and you should put that aside until you cross the line.»[39]

Imidlertid lyktes han ikke helt i OL. Han vant riktignok sitt innledningsheat med tiden 10,16, kvartfinaleheatet sitt med tiden 10,02 og semifinalen sin med 9,91, men i finalen greide han ikke å løpe opp imot sitt beste. Tiden hans ble 9,95, og han kom på femteplass i OL. Usain Bolt vant dette løpet, med ny verdensrekord på tiden 9,69. Også hans lagkamerat Michael Frater løp i finalen, og noterte sin første tid på under 10 sekunder, så Jamaica hadde tre løpere med i denne OL-finalen.

Syv dager senere vant Powell endelig sin første OL-medalje, da Jamaica vant 4 x 100 meter stafett. Powell løp siste etappe, og Jamaica løp inn til ny verdensrekord på denne distansen med tiden 37,10 sekunder.[40] Tiden hans på siste etappe ble beregnet til 8,70 sekunder, av USA Track & Field, som er den raskeste etappetiden som er registrert ved bruk av elektronisk tidtaking.[41] Resultatet er senere blitt strøket og medaljen inndratt etter at Nesta Carter ble tatt for doping.

Han satte ny personlig rekord på 100 meter ved Athletissima-stevnet i Lausanne 2. september, der han løp på 9,72 sekunder. Etter OL løp han syv løp på rad under 9,90 sekunder, hvorav to også var under 9,80 sekunder. I Grand Prix-sammenheng vant han syv seire dette året, og han avsluttet også sesongen med å vinne World Athletics Final for tredje år på rad.[42]

2009[rediger | rediger kilde]

Powell sesongåpnet under Grace Jackson Invitational i Kingston på Jamaica, der han vant sitt heat på 400 meter med tiden 47,75, og endte på annenplass totalt.[43] I Milo Western Relays i februar løp han både 4 × 100 meter og 4 × 400 meter for sitt lag, MVP Track Club. De satte ny stevnerekord og årsbeste i verden på 4 × 100 meter med tiden 38,72, og de vant også 4 × 400 meter.[44][45] Senere i februar deltok han ved Sydney Track Classic i Australia, der det jamaicanske stafettlaget vant 4 x 100 meter med ny årsbeste i verden, med tiden 38,62. I tillegg kom han på 4.-plass på 400 meter, der han satte ny personlig rekord med tiden 45,94, over sekundet raskere enn hans forrige personlige rekord.[46]

Han løp sin første 100 meter for sesongen ved Melbourne Track Classic, der han løp på 10,23 med 1,4 m/s motvind. Han skulle løpe både 200 og 4 x 100 meter ved UTech Track and Field Classic 18. april, men trakk seg rett før stevnet, noe som skapte diskusjoner.[47] Det ble rapportert at han også trakk seg fra Penn Relays noen dager senere. Ifølge hans manager, Paul Doyle, skyldtes dette at de var bekymret for ankelen hans i de krappe svingene på banen Franklin Field, noe som skal ha hatt sammenheng med en ankelskade han fikk under trening under Utech-stevnet.[48] Powell løp likevel ankeretappen på 4 x 100 meter, men forverret ankelskaden sin, og hinket i mål til 9.-plass, med tiden 41,24.[49] På grunn av denne skaden måtte han også trekke seg fra IAAF Super Grand Prix-stevnet i Doha 8. mai. I hans første stevnet etter skaden, som var Adidas Grand Prix 30. mai, løp han inn til 7.-plass med tiden 10,10.[50] Åtte dager senere kom han på 2.-plass ved Prefontaine Classic, og 27. juni ble han tatt ut til VM i friidrett 2009, da han kom på 2.-plass ved det jamaicanske mesterskapet i friidrett, med tiden 9,97. Ved Bislett Games fikk han en dårlig start, men vant til slutt løpet, med tiden 10,07. Samme tid fikk han også ved Athletissima-stevnet i Roma, og til tross for sesongbestenotering (9,88) ved Golden Gala måtte han se seg slått av Tyson Gay (9,77).[51]

I VM i friidrett 2009 i Berlin kom Powell på tredjeplass, mens hans lagkamerat forbedret sin egen verdensrekord til 9,58 og vant løpet. Åtte dager senere, 22. august, løp han ankerettappen på 4 × 100 meter, der Jamaica løp inn til gull med ny mesterskapsrekord på tiden 37,31.

2010[rediger | rediger kilde]

2010-sesongens første løp var 20. februar, da han løp 400 meter ved UWI Invitational Meet på Jamaica. Han vant sitt heat, med tiden 47,56, dette holdt til tredjeplass sammenlagt. I april løp han i UTech Classic, der han løp 200 meter i kaldt regnvær. Han ledet med god margin halvveis, men farten sank i andre halvdel av løpet, og han løp i mål på tiden 21,27. Senere kom det fram at Powell hadde slitt med små kramper i leggmuskelen gjennom løpet, og derfor måtte senke farten. Ved Diamond League-stevnet i Doha i mai løp han på 9,75 i innledningsheatet og 9,81 i finalen, men begge disse løpene hadde over 2 m/s medvind, slik at tidene ikke telles.[52] Han vant dette Diamond League-stevnet, og fikk med seg fire poeng.

Den 27. mai deltok han ved Ostrava Golden Spike, der han satte ny årsbeste i verden, med tiden 9,83, til tross for 0,5 m/s motvind.[53] Han vant også 100 meter under Bislett Games, der han løp på 9,72, men også denne tiden ble oppnådd med for sterk medvind (+2,1 m/s). Uken etter vant han Golden Gala-stevnet i Roma, denne gangen løp han på årsbeste i verden, med tiden 9,82. Han løp 200 meter i Jamaican Senior Trials, der han løp sin nest raskeste 200 meter noen sinne, med tiden 19,97. I British Grand Prix 10. juli åpnet han sterkt, men ble til slutt nummer to bak Tyson Gay, med tiden 9,96.[54] Meeting Areva i Paris ble hans siste løp denne sesongen, der han kom på 2.-plass bak Bolt. Han fikk en mindre lyskeskade i Paris, som ga problemer med leggmuskelen (hamstring) og ryggen.[55] Han måtte også stå over Samveldelekene 2010.

Han endte på annenplass sammenlagt ved Diamond League 2010 med 10 poeng, bak Tyson Gay som fikk 16 poeng.

2011[rediger | rediger kilde]

Powell åpnet 2011-sesongen 16. april, da han deltok ved UTech Track and Field Classics på National Stadium i Kingston på Jamaica. Han løp 200 meter, der han kom på 3.-plass med tiden 20,55, et løp som ble vunnet av Yohan Blake som satte ny mesterskapsrekord og årsbeste i verden med tiden 20,33.[56] Senere i april løp han ved Penn Relays 2011, i «USA vs. The World»-klassen. Der løp han første etappe, en etappe han sjelden løper, men ga Jamaica ledelsen, en ledelse som holdt helt til mål. Jamaica vant løpet, foran USA «Red» og USA «Blue». Ved Jamaica International Invitational i mai løp han 200 meter, men etter en god start slakket han av på farten, og endte sist med tide 21,40. Han forklarte senere at han hadde kjent en liten smerte i leggmuskelen, og slakket farten for å være på den sikre siden, og ikke risikere en ny skade, men at det ikke var noe alvorlig. Nickel Ashmeade vant dette løpet på tiden 19,95.[57]

Sesongens første 100 meter for herrer i Diamond League 2011 var Shanghai Golden Grand Prix 15. mai. Powell vant dette løpet med tiden 9,95, og vant årets fire første Diamond League-poeng.[58] Ved neste Diamond League-stevne, i Roma, møtte han Usain Bolt. Powell startet løpet raskt, men mistet litt fart på slutten, slik at Bolt løp fra ham de siste 10-12 metrene. Bolt løp inn på tiden 9,93, mens Powell løp på 9,93.

Den 23. til 24. juli ble det jamaicanske mesterskapet arrangert. Powell løp gode 100-metere gjennom de innledende rundene, blant annet løp han semifinalen på 9,90 i semifinalen til tross for at han slakket av farten på slutten av løpet. Han vant finalen, og ble jamaicansk mester for femte gang i sin karriere. Tiden hans ble 10,08 med 1,8 m/s motvind. Yohan Blake og Steve Mullings fikk sølv og bronse på denne distansen.

Under Diamond League-stevnet Athletissima i Lausanne i slutten av juni løp han inn til årsbeste i verden, med tiden 9,78 sekunder. Dette var hans raskeste tid på tre år, og han tok dermed med seg fire nye poeng i Diamond League. Under Diamond League-stevnet i Birmingham ble han førstemann noen sinne som løp under 10 sekunder på Sir Alexander Stadium. Powell løp på 9,95 i innledningsheatet sitt, og han forbedret denne tiden ytterligere til 9,91 i finalen, som han vant 0,02 sekunder foran Nesta Carter. Han løp på 9,86 i finalen ved Ungarn Grand Prix i juli, og vant løpet, med 2 m/s medvind.

Han stod over London Grand Prix på grunn av en lyskestrekk, og i august trakk han seg også fra VM i friidrett 2011 på grunn av lyskeskaden. Hans lagkamerater vant VM-gull på 4 × 100 meter uten Powell, med ny verdensrekord på 37,04 sekunder. Han deltok ved sesongens siste Diamond League-stevne, som var Weltklasse Zürich. Der løp han igjen godt de første 60 metrene, men falt tilbake på annenplass bak den nye verdensmesteren Yohan Blake, som løp på 9,82. Powell løp på 9,95, og kom på annenplass, som ga fire Diamond League-poeng. Powell samlet til sammen 18 poeng i Diamond Leuage denne sesongen, og vant dermed sammenlagt. Dette ga 40.000 dollar i premiepenger.

2012[rediger | rediger kilde]

Den 18. februar satte han ny personlig rekord på 60 meter innendørs, ved Aviva Indoor Grand Prix i Birmingham, med tiden 6,50 sekunder. Ved en seremoni 24. februar ble Powell tildelt University of Technologys (UTech) Chancellor's Medal, samt at han ble utpekt som ambassadør for Diana Memorial Award.[59]

Han fikk en god start på Diamond League 2012, med seier ved Shanghai Golden Grand Prix i mai, mens han kom på 2.-plass ved Golden Gala i Roma 12 dager senere, bak Usain Bolt. Også ved Bislett Games kom han på annenplass, men dette ble hans siste Diamond League-poeng denne sesongen, og siden han ikke løp det avsluttende stevnet fikk han ingen plassering sammenlagt.

Powell deltok i sommer-OL 2012 i London. Etter 10,04 i innledningsheatet og 9,94 i semifinalen ble han kvalifisert til finalen. I finalen løp han imidlertid inn på 11,99 og kom sist i mål, etter at hans gamle lyskeskade kom tilbake 30 meter fra mål.[60] Denne skaden avsluttet 2012-sesongen for Asafa Powell.[61]

2013[rediger | rediger kilde]

Til tross for flere skader i 2011 og 2012 var Powell optimistisk før 2013-sesongen, men varslet at han ikke kom til å konkurrere innendørs dette året.[62] Imidlertid skadet han leggmuskelen (hamstring) igjen ved Stawell Gift-stevnet i Australiai slutten av mars, og måtte stå over Quantas World Challenge i Australia i april og JAAA Invitational Meet på Jamaica.[63][64] Den 20. mai deltok han ved og JAAA All Comers Development Meet for å teste om skaden var god nok til å konkurrere igjen, men han måtte trekke seg halvveis, etter at han kjente at skaden fortsatt var til stede.[65]

Powell informerte den 14. juli 2013 om at han hadde testet positivt på oksilofrin (metylsynefrin) ved det jamaicanske mesterskapet i juni.[66] Han framholdt at han ikke hadde tatt dette stoffet med viten og vilje, men at han hadde tatt lovlig kosttilskudd som inneholdt stoffet.[67] Han skyldte på sin canadiske trener, Chris Xureb, for å ha skaffet kosttilskuddet. Oksilofrin er tillatt å bruke utenfor konkurranse, men er forbudt i konkurranse.[68] Det jamaicanske antidopingbyrået JADCO ila han 18 måneders utestengelse, gjeldende fram til 18. desember 2014.[69]

2014[rediger | rediger kilde]

Powell klaget dommen inn for Den internasjonale voldgiftsretten for sport, og denne instansen reduserte straffen til seks måneder, slik at han umiddelbart kunne konkurrere igjen fra 14. juli 2014. Hans første stevne etter utestengelsen var Spitzen Leichtathletik Luzern den 15. juli, der han kom på 3.-plass med 10,30 sekunder.[70] Han deltok ikke ved Samveldelekene 2014 i slutten av juli, men løp 100 meter på 10,02 ved Brazilian Grand Prix i august.[71] Han løp på 9,87 ved et stevne på St. Michael's Academy i Austin i Texas 23. august, og kom på 4.-plass med 10,07 ved Diamond League-stevnet i Zurich, og .[72][73] Powell tapte på målfoto for Kemar Bailey-Cole ved World Challenge-stevnet i Zagreb i september, før han vant IAAF Grand Prix-stevnet i italienske Rieti noen dager senere.[74] Powell sanket til sammen to poeng ved Diamond League 2014, og kom dermed på femteplass på 100 meter. Justin Gatlin vant 100 meter ved Diamond League denne sesongen.

Asafa Powell byttet trener i 2014, til sin bror Dovovan Powell, og bestemte seg etter 2014-sesongen for å fortsette med sin bror som trener.[75]

2015[rediger | rediger kilde]

Han sesongåpnet 7. februar 2015 med annenplass på 60 meter under New Balance Indoor Grand Prix i Boston, bak Trell Kimmons.[76] Han trakk seg fra Athlone IT Grand Prix senere i februar, der han skadet lysken under oppvarmingen.[77]

Etter å ha vunnet 100 meter ved International Meeting Region Guadeloupe med 10,08 sekunder og ny mesterskapsrekord 3. mai satte han årsbeste i verden med 9,84 ved World Challenge-stevnet Jamaica International Invitational 9. mai.[78][79] Han vant også Ostrava Golden Spikes i slutten av mai med tiden 10,04 og Meeting de Marseille 6. juni.[80]

Ved det jamaicanske mesterskapet i slutten av juni vant han 100 meter, foran henholdsvis Nickel Ashmeade og Kemar Bailey-Cole .[81] Den 4. juli vant han Diamond League-stevnet i Paris, med tiden 9,81 som var personlig årsbestenotering, og den nest raskeste tiden i verden hittil dette året.[82] Han fikk til sammen fire poeng i Diamond League 2015, og kom på fjerdeplass.

I august deltok han i VM i friidrett 2015 i Beijing. Han nådde finalen på 100 meter, og endte der på syvendeplass med 10,00 sekunder. Han løp under 10 sekunder både i innledningsheatet (9,95) og i semifinalen (9,97). På 4 × 100 meter stafett vant Jamaica gull, med ny årsbeste i verden på 37,36 sekunder.

2016[rediger | rediger kilde]

Den 18. mars 2016 satte han ny jamaicansk rekord på 60 meter innendørs, i innledningsheatet i VM i friidrett innendørs 2016 i Portland. Han tangerte denne rekorden i semifinalen. I finalen løp han på 6,50, og fikk sølv på denne distansen bak Trayvon Bromell fra USA.

Han kom på fjerdeplass på 100 meter ved det jamaicanske mesterskapet i friidrett i 2016, med tiden 10,03.[83] Jamaica vant gull på 4 x 100 meter stafett ved Sommer-OL 2016, der de løp på 37,27 i finalen.

2017[rediger | rediger kilde]

Den 25. januar 2017 ble laget fra Jamaica fratatt gullmedaljene på 4 × 100 meter fra Sommer-OL 2008 i Beijing fordi Nesta Carter hadde testet positiv på det forbudte stoffet metylheksanamin.[84][85]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ World Athletics Database, World Athletics utøver-ID 189571[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ČSFD, ČSFD person-ID 287305[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.iaaf.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ IAAF - 100 Metres - men - senior - outdoor - All time best, 23. august 2016.
  6. ^ «Welcoming home our Olympians» Arkivert 7. mai 2009 hos Wayback Machine., Jamaica Gleaner, 5. oktober 2008.
  7. ^ USA Today - Jamaican now gets kicks competing as sprinter (19. august 2004), besøkt 4. juni 2013.
  8. ^ National Junior & Senior Athletic Championship - Jamaica Amateur Athletic Association, besøkt 4. juni 2013.
  9. ^ World Junior Athletics History - Pan-American Junior Championships (arkivert), besøkt 6. juli 2015.
  10. ^ The CFG - 2002 Commonwealth Games - Manchester, England Arkivert 15. februar 2013 hos Wayback Machine., besøkt 4. juni 2013.
  11. ^ GBR Athletics - Jamaican championships, besøkt 4. juni 2013.
  12. ^ BBC Sport - World Championships day two, besøkt 4. juni 2013.
  13. ^ IAAF - 1st IAAF World Athletics Final > 100 Metres, besøkt 5. juni 2013.
  14. ^ Jamaica Gleaner - Asafa Powell clocks 9.99, besøkt 5. juni 2013.
  15. ^ IAAF - 28th Olympic Games > 100 Metres, besøkt 5. juni 2013.
  16. ^ IAAF - 28th Olympic Games > 4x100 Metres Relay, besøkt 5. juni 2013.
  17. ^ IAAF - IAAF Golden League > 28th Memorial Van Damme > 100 Metres, besøkt 5. juni 2013.
  18. ^ Jamaican Men - The World Top Ten, besøkt 5. juni 2013.
  19. ^ IAAF - Powell's 9.84 stuns and Bolt's 20.14 delights in Kingston[død lenke], besøkt 5. juni 2013.
  20. ^ ESPN Sports - Jamaican breaks Montgomery's record, beskt 5. juni 2013.
  21. ^ IAAF - 100 Metres - men - senior - outdoor - 2005, besøkt 5. juni 2013.
  22. ^ IAAF - Powell and Savigne, best CAC athletes of the Year[død lenke], besøkt 5. juni 2013.
  23. ^ Jaaaltd.com - Jamaica International Invitational - Saturday May 6, 2006, besøkt 5. juni 2013.
  24. ^ Sprintic.com - Asafa collects Commonwealth Games award Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine., besøkt 6. juni 2013.
  25. ^ ESPN Sports - Asafa Powell, out with knee tendinitis, could return by June 10, besøkt 6. juni 2013.
  26. ^ IAAF - Focus on Athletes - Derrick Atkins, besøkt 6. juni 2013.
  27. ^ BBC Sports - Powell admits to conceding silver, besøkt 6. juni 2013.
  28. ^ BBC Sport - Britain claim sprint relay bronze, besøkt 6. juni 2013.
  29. ^ Jamaica Gleaner - Asafa Powell injures hamstring in wet climax to season, besøkt 6. juni 2013.
  30. ^ Beijing 2008 - Powell and Savigne, best CAC athletes of the Year Arkivert 24. mai 2011 hos Wayback Machine., besøkt 6. juni 2013.
  31. ^ Jamaica Gleaner - Powell's 9.74 wins top IAAF award, besøkt 6. juni 2013.
  32. ^ Jamaica Gleaner - RJR Sports Foundation's 2007 Sportswoman and Sportsman of the Year
  33. ^ Sprintic.com - Powell says injured knee not serious Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine., besøkt 7. juni 2013.
  34. ^ ABC News - Chest injury sidelines Powell, besøkt 7. juni 2013.
  35. ^ Runnerspace.com - New York Diamond League - adidas Grand Prix, besøkt 7. juni 2013.
  36. ^ IAAF - IAAF Golden League > Golden Gala Roma > 100 Metres, besøkt 7. juni 2013.
  37. ^ BBC Sport - Powell preparations hit by injury, besøkt 7. juni 2013.
  38. ^ IAAF - IAAF Super Grand Prix > DN Galan > 100 Metres, besøkt 7. juni 2013.
  39. ^ BBC Sport - I can win Olympic gold - Powell, besøkt 7. juni 2013.
  40. ^ IAAF - Olympic Games > The XXIX Olympic Games > 4x100 Metres Relay, besøkt 10. juni 2013.
  41. ^ SpeedEndurance.com - Asafa Powell or Bob Hayes – World’s Fastest 100 meters?, besøkt 10. juni 2013.
  42. ^ IAAF - IAAF World Athletics Final > 6th IAAF/VTB Bank World Athletics Final > 100 Metres, besøkt 10 juni 2013.
  43. ^ Google - Powell wins 400m heat in season-opening race, besøkt 10. juni 2013.
  44. ^ Jamaica Gleaner - World-leading 38.72 for MVP at Western Relays, besøkt 11. juni 2013.
  45. ^ Jamaica Observer - Powell, MVP shine at Milo Western Relays (arkvivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  46. ^ NSW Athletics - Event 25 Men 400 metre (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  47. ^ Jamaica Observer - No-show puzzle - Asafa's absence still dubious after press conference (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  48. ^ Jamaica Observer - Asafa drops out! 'Injured' sprinter shuns relay, could run 100m at Penns today (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  49. ^ Jamaica Observer - Asafa hobbles at 115th Penn Relays (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  50. ^ Reebok Grand Prix - Men's 100m Race 1 - 5:52 PM (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  51. ^ Golden Gala - Results - 100m Men - Final (arkivert hos Wayback Machine), besøkt 11. juni 2013.
  52. ^ IAAF - Diamond League Meetings > IAAF Diamond League Doha > 100 Metres, besøkt 11. juni 2013.
  53. ^ Letsrun.com - 49th Ostrava Golden Spike - Ostrava, 27/05/2010, besøkt 11. juni 2013.
  54. ^ RunBlogRun - Aviva British Grand Prix: Gateshead DL, Tyson Gay over Asafa Powell, July 10, 2010, besøkt 11. juni 2013.
  55. ^ The Guardian - Asafa Powell pulls out of Usain Bolt and Tyson Gay 100m showdown, besøkt 12. juni 2013.
  56. ^ Jamaica Gleaner - Foster-Hylton back in top form, besøkt 12. juni 2013.
  57. ^ Les-Sport - Resultats du 200 m, besøkt 12. juni 2013.
  58. ^ Xinhua News Agency - Powell claims 100m title in Shanghai Diamond League, besøkt 12. juni 2013.
  59. ^ Jamaica Gleaner - Asafa Powell to receive major awards, besøkt 12. juni 2013.
  60. ^ Yahoo! Sports - Injury resurfaces at most inopportune time for Asafa Powell and dashes 100-meter dream, besøkt 12. juni 2013.
  61. ^ Jamaica Gleaner - Asafa ends track season early, will miss 4X100 relay, besøkt 23. juni 2013.
  62. ^ RunBlogRun - Asafa Powell Thinks Fast for 2013, besøkt 23. juni 2013.
  63. ^ World-Track - World Cross Country champion Japhet Korir set for Melbourne meeting, besøkt 23. juni 2013.
  64. ^ Jahkno - Asafa Powell Pulls Up in 100m at JAAA Meet 2013 Arkivert 13. juni 2013 hos Wayback Machine., besøkt 23. juni 2013.
  65. ^ Watch Athletics - Asafa Powell Injures Hamstring During 100m Race in Jamaica, besøkt 23. juni 2013.
  66. ^ SuperSport - Jamaicans Powell, Simpson test positive, besøkt 4. juli 2015.
  67. ^ Bihar Prabha - Jamaican Sprinter Asafa Powell slapped 18-month ban for doping, besøkt 4. juli 2015.
  68. ^ Dagbladet - Asafa Powell har lov til å bruke stoffet på trening, besøkt 4. juli 2015.
  69. ^ BBC Sport - Asafa Powell banned for 18 months for doping (arkivert), besøkt 4. juli 2015.
  70. ^ Daily Mail - Asafa Powell finishes third in 100m on return from drugs ban in Lucerne, besøkt 4. juli 2015.
  71. ^ Stuff.co.nz - Asafa Powell just outside sub-10 second 100m, besøkt 5. juli 2015.
  72. ^ NBC Sports - Tyson Gay last place in Zurich; Jenny Simpson leads U.S. winners (video), besøkt 5. juli 2015.
  73. ^ Track Alerts - Powell clocks season best 9.87 in Texas Arkivert 9. desember 2018 hos Wayback Machine., besøkt 5. juli 2015.
  74. ^ Jamaica Observer - Asafa, Russell, McPherson win in Rieti, besøkt 5. juli 2015.
  75. ^ Jamaica Gleaner - Asafa Sticking With Donovan, besøkt 5. juli 2015.
  76. ^ Digicel Sports Max - Jamaica Athletics: Asafa Powell finishes second in season opener, besøkt 5. juli 2015.
  77. ^ Herald.ie - Asafa Powell pulls out of Athlone IT Grand Prix after late injury, besøkt 5. juli 2015.
  78. ^ Track Alerts - Asafa Powell 10.08 Record run in Guadeloupe Arkivert 7. mai 2015 hos Wayback Machine., besøkt
  79. ^ The Daily Mail - Asafa Powell runs fastest 100m in the world this year after clocking 9.84 seconds at Jamaica International Invitational, besøkt 6. juli 2015.
  80. ^ Jamaica Observer - Another victory for Asafa Powell, besøkt 6. juli 2015.
  81. ^ Jamaica Gleaner - Asafa Powell Back On Top With First National Title Since 2011: Feels 'Sorry' For Blake, Backs Bolt To Return To His Best, besøkt 6. juli 2015.
  82. ^ Daily Mail - Asafa Powell storms to second fastest 100m of the year to win at IAAF Diamond League meeting in Paris, besøkt 6. juli 2015.
  83. ^ CFPI Timing & Data - Event 2 Men 100 Meter Dash[død lenke], besøkt 23. august 2016.
  84. ^ Ingle, Sean (25. januar 2017). «Usain Bolt stripped of 2008 Olympic relay gold after Nesta Carter fails drug test». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. 
  85. ^ «Usain Bolt loses one Olympic gold medal as Nesta Carter tests positive». BBC Sport (engelsk). 25. januar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
Tirunesh Dibaba 		Bislett-medaljen
 Neste mottaker:
Tero Pitkämäki
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Asafa_Powell&oldid=23797251»