Aage Schavland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aage Schavland
Aage Schavland (1806-1876).jpg
Født6. november 1806[1]Rediger på Wikidata
StrandRediger på Wikidata
Død20. mars 1876[1]Rediger på Wikidata (69 år)
TrondheimRediger på Wikidata
Far Ole SchavlandRediger på Wikidata
Barn Olaf Skavlan, Sigvald Skavlan, Harald Skavlan, Aage Gerhard SkavlanRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, prestRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Aage Schavland (født 6. november 1806 i Strand i Ryfylke, død 20. mars 1876 i Trondhjem) var en norsk prest og stortingsmann. Han var sønn av Ole Schavland (1759-1839, prest i Strand i Ryfylke) og Siri Tostensdatter Høle (død 1829). Schavland var gift med Gerhardine Pauline Bergh (1817-1884). Familienavnet kommer fra gården Skavlan i Snåsa og Schavlands etterkommere gikk over til denne stavemåten.[2][3][4][5]

Schavland hadde studentereksamen fra Kristiansands skole fra 1825 og teologisk embedseksamen 19. juni 1829. Han var så personalkapellan i Strand til han i 1834 ble sogneprest i Stranda prestegjeldSunnmøre (som den gangen også omfattet Stordal). Fra 1840 var han prost for Nordre Sunnmøre, 1844–1861 var han sogneprest i Herøy på Sunnmøre.[6][7] Schavland overtok som sogneprest i Herøy etter Hans Conrad Thoresen, Thoresen var onkel til Ludvig Daae (1829–1893) som var gift med Schavlands datter Anne Kristine.[7] Han var også prost for Søre Sunnmøre som omfattet Volda, Ulstein, Hareid, Vartdal, Ørsta, Hjørundfjord, Herøy og Vanylven.[8]

På 1840-tallet gikk Schavland inn for etablere en høyere allmueskole i Herøy som skulle være stor nok til å betjene hele Sør Sunnmøre noe som ville være billigere enn om hver kommune skulle drive sine egne. Høyere allmueskole var viktig for den borgerlige dannelse som var grunnlag for lokalt folkestyre. Høsten 1849 sendte Schavland på vegne av de fem kommunene på Søre Sunnmøre søknad til myndighetene om en felles høyere allmueskole. Leikong ble utpekt som et sentralt og naturlig sted for skolen. Etter mange år endte det med at skolen med etablert i Volda i stedet, under sogneprest Hans Nicolai Wraamanns ledelse.[9][10] Fra 1861 var han residerende kapellan ved menigheten ved Nidarosdomen i Trondhjem.[2]

Schavland var ordfører i Herøy 1846–1849 og 1854–1857, også mangeårig medlem av forlikskommisjonen. Han var også ordfører i Trondhjem i 1865 og varaordfører 1867–1868.[2] En tid formann i Trondhjems Arbeiderforening.

Schavland representerte Romsdals amtStortinget 1848–1851 og 1857–1858 samt Trondhjem og Levanger krets 1865–1869.[2] Han var 1848, 1851, 1857 og 1865–1869 medlem av protokollkomiteen, 1848 av adressekomiteen og 1865–1866 av valgkomiteen.

Han blir omtalt som en redelig, samvittighetsfull, bestemt og myndig prest som var streng med konfirmantene.[11]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Blant Schavlands etterkommere[7]:

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, 757
  2. ^ a b c d Mathiesen, Henrik (1920). Trondhjems ordførere og viceordførere: 1837 til 1919. Trondhjem: Adresseavisens bogtrykkeri. 
  3. ^ «Skavlan – norsk slekt». Store norske leksikon (norsk). 22. februar 2017. Besøkt 6. oktober 2018. 
  4. ^ a b Aagaat Daae: Stamtavle over familien Daae i Norge. Utarbeidet efter Anders Daaes efterladte papirer av Aagaat Daae. Trondhjem: F. Bruns boghandel, 1917.
  5. ^ a b Einar Skavlan. Oslo: Dagbladet. 1954. 
  6. ^ Stordal gamle kyrkje 1789-1989. [S.l.>: Fortidsminneforeninga, Sunnmøre avdeling. 1989. 
  7. ^ a b c Lampe, J.F. (1895): Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Redigert av D. Thrap. Kristiania: Cammermeyer, s.218.
  8. ^ Nerbøvik, Jostein (2000). Nasjonsbygging og modernisering: tema med variasjonar : artiklar og talar 1990-2000. Volda: Distribusjon: Haugen bok. ISBN 8276611192. 
  9. ^ Rabben, Bjarne (1978). Sunnmøre innafrå: drag frå folkelivet 1860-1940. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 8252108571. 
  10. ^ Nasjon - region - profesjon: vestlandslæraren 1840-1940. Oslo: Noregs forskingsråd. 1995. ISBN 8212006166. 
  11. ^ Nilsen, Halkild (1949). Kirkelige og religiøse forhold i Bergens stift: i biskopene Pavels' og Neumanns tid. Oslo: Gyldendal. 
  12. ^ Gjærde, Jørgen (1914). Stranda. Aalesund: Søndmørspostens trykkeri. 
  13. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1994. ISBN 8257305685. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lindstøl, Tallak:Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Kristiania, 1914

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]