Karl Ludvig Bugge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Ludvig Bugge
Karl Ludvig Bugge.jpg
Født5. februar 1840
Kristiania
Død3. november 1916 (76 år)
Kristiania
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Advokat, politiker, banksjef
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (18661916)
Utmerkelse Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1896), ridder av Nordstjerneordenen
Stortingsrepresentant
1. januar 1883–31. desember 1888
ValgkretsTrondhjem og Levanger
Trondhjems ordfører
1. januar 1885–31. desember 1885
ForgjengerJens Ludvig Paul Flor
EtterfølgerChristian Hulbert Hielm

Karl Ludvig Tørrisen Bugge (født 5. februar 1840 i Kristiania, død 3. november 1916 samme sted) var en norsk høyesterettsadvokat, banksjef og politiker (H).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl Ludvig Bugge var sønn av skipsbyggmester Gunder Henrik Tørrisen Bugge og Gustava Agathe Gjerstrøm.

Karl Ludvig Bugge giftet seg i Vår Frue kirke i Trondhjem i 1865 med skuespillerinne Leontine Wasiliowna Buch, datter av gravør Andreas Buch i Kristiania.[1][2] Paret ble foreldre til blant andre høyesterettadvokat Folkvard Bugge.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble tidlig engasjert i musikk og teater, og ble skuespillerelev ved Kristiania norske Theater som 16-åring. Her møtte han også sin blivende ektefelle. Han var preget av klassisk dannelse, og behersket latin og gresk.[1] Han tok studentereksamen som privatist i 1860[3] og juridisk embedseksamen med laud i 1864. Etter kort tid som sakførerfullmektig ble han overrettssakfører i Trondhjem i 1865. Bugge overtok sakførerforretningen til en venn, og ble høyesterettsadvokat i 1870.[1] I 1886 flyttet han tilbake til Kristiania, hvor han var både aktor og forsvarer i Høyesterett 1891–1898.

Ved siden av advokatpraksisen var Bugge en foregangsmann i utviklingen av bank- og forsikringsvesenet i Trondhjem. Som advokat hadde han spesialisert seg på skifte og konkurs, og blitt oppmerksom på betydningen av pant. Fra 1889 ledet han en kommisjon som gjorde forarbeidet for en konkurslovgivning som varte i henimot 90 år. Han etablerte Den Nordenfjeldske Kreditbank i 1868 og Trondhjems Hypothekforsikringsselskab (senere Trondhjems Realkreditbank) i 1874. Bugge var administrerende direktør i sistnevnte frem til 1886, da han flyttet til Kristiania. Samme år etablerte han Kristiania Hypothek- og Realkreditbank (Realbanken), hvor han var administrerende direktør frem til boligkrisen i 1903.[1][4]

I Trondhjem var Bugge politisk engasjert som medlem av bystyret og formannskapet 1880–1886 og ordfører i 1885. Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Trondhjem og Levanger 1883–1888, og satt i Stortingets næringskomité 1883–1885 og Stortingets justiskomité 1886–1888. Bugge var utpreget politisk konservativ, men inntok en mer liberal holdning i en del sosialpolitiske saker, og tilsluttet seg Høyre ved partidannelsen.[4]

Bugge ble frimurer i 1874. Han var den første deputerte mester i St. Johanneslogen Nordlyset fra 1883, deputert mester i St. Andreaslogen Oscar til den flammende Stjerne 1893–1902 og seglbevarer i Den Norske Frimurerorden fra 1913. Han drev omfattende studier av frimureriets historie i Norge og Danmark, noe som resulterte i flere utgivelser.[1]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1866 og visepreses 1876–1886. Bugge ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1896 og ridder av den svenske Nordstjerneordenen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Torp, Olaf Chr. (2000). «Karl Ludvig Tørrisen Bugge». Norsk biografisk leksikon. 2 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  2. ^ «Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Vår Frue kirke sokn 1860-1872 (1601M5). Carl Ludvig Bugge». Digitalarkivet. Besøkt 3. januar 2015. 
  3. ^ Botten-Hansen, Paul (1893). Norske Studenter der har absolveret Examen Artium. Kristiania: Cammermeyer. s. 98. 
  4. ^ a b Keilhau, Wilhelm (1936). Kristiania hypothek- og realkredit-bank (Realbanken): 1886-1936. Oslo. s. 16ff.