Sigvald Skavlan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sigvald Skavlan
SigvaldSkavlan-OB.F19954ch.jpg
Født 27. desember 1839
Stranda
Død 4. november 1912 (72 år)
Christiania
Far Aage Schavland
Søsken Olaf Skavlan, Harald Skavlan, Aage Gerhard Skavlan
Yrke Prest
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Utmerkelser St. Olavs Orden

Sigvald Skavlan (født 27. desember 1839Stranda i Møre og Romsdal, død 4. november 1912 i Kristiania) var en norsk prest, skolemann og salmedikter.

Familie og utdanning[rediger | rediger kilde]

Skavlan var sønn av Gerhardine Pauline Bergh og stortingsmann, presten Aage Schavland. Aage Schavlands barn endret skrivemåten til «Skavlan». Gjennom søsteren Anne Kristine var han svoger av Ludvig Daae (1829–1893)Solnør.[1] Skavlan ble født på prestegården i Stranda, men vokste mest opp i Herøy etter at faren ble sokneprest der i 1844. Da faren ble stortingsmann i 1848 tok han Sigvald og broren Olaf med til Christiania. I 1850 ble Olaf og Sigvald sendt til Bergen på skole hvor Sigvald tok artium i 1858.[2]

Skavlan studerte teologi i Kristiania til 1864.[1][2]

Han var gift med Hilda Egidia Egidius, de fikk sønnen Aage som døde 6 år gammel. Han var gift andre gang med Cecilia Catherina Larsen (ingen barn).[2]

Virke[rediger | rediger kilde]

Han begynte som sjømannsprest i Antwerpen i 1865.[1] Skavlan var en av de tre første sjømannsprestene etter at Sjømannsmisjonen ble stiftet i 1865. I Antwerpen holdt han gudstjenester og fikk samlet en menighet av 21 nordmenn i byen.[2] Det var han fram til han begynte som lærer ved Trondhjems Døvstummeinstitut i 1869. På denne tiden fikk han stipend for å studere slike institusjoner i andre land. I 1872 ble han forstander med denne skolen, og skrev instituttets historie ved femtiårsjubileet i 1875. I denne boken er også avhandlingen «Tegnsprog», som ligger foran tidens tanker om tegnspråk. Han ble prest igjen i 1877, da på Askøy der han både var sogneprest og prost, før han i 1887 kom til Vår Frue kirke i Trondheim, der han var fram til han gikk av med pensjon.

Skavlan jobbet mye med døve, og hadde jevnlige gudstjenester for gruppen og deltok i foreningslivet for døve. Han skal ha vært svært god i tegnspråk. I 1910 ble han det første æresmedlemmet i Døvstumforeningen i Trondhjem.

Som prest ivret han for ungdomsarbeid noe som resulterte i stiftelsen av Trondhjems Ynglingeforening, en forening han også ble æresmedlem av. Han var også en ettertraktet taler som skal ha hatt et poetisk språk.

Som salmedikter blir han kanskje husket best for salmen «Å, fikk jeg kun være den minste kvist» som står i Norsk Salmebok og Norsk salmebok 2013. Han skrev også andre sanger, mest kjent kanskje «Sangerhilsen», og han skrev kantater for ulike begivenheter som Røros kobberverks 250-årsjubileum, Trondheims 900-årsjubileum og kong Haakon VIIs og dronning Mauds kroning. Han publiserte en rekke bøker, musikk og sangsamlinger.

I 1872 ble Skavlan medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og han ble i 1897 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for fortjenestefull embetsvirksomhet.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Korsets Sange, bibelske dikt, 87 sider, 1885
  • Stav og Harpe, dikt, 120 sider, 1913 (redigert av D. Chr. Frich)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Lampe, J.F. (1895): Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Redigert av D. Thrap. Kristiania: Cammermeyer.
  2. ^ a b c d Rabben, Bjarne (1978): «Sigvald Skavlan: Barndomsmiljø og livsgjerning». Tidsskrift for Sunnmøre historielag, årgang 54.