Kristian Bryn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kristian Bryn
Kristian Bryn (UBT-AU-18525 01 1) (crop).jpg
Kristian Bryn, 1926.
Foto: Peder O. Aune/NTNU Universitetsbiblioteket
Født13. februar 1869
Trondhjem
Død13. mai 1942 (73 år)
Trondhjem
Gravlagt Tilfredshet kirkegård
Søsken Alfred J. Bryn, Knud Bryn, Halfdan Bryn
Beskjeftigelse Politiker, advokat, banksjef
Parti Frisinnede Venstre (fra 1909), tidligere Venstre
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (18991942)
Utmerkelser Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1932), Kroningsmedaljen 1906 (1906)
Trondhjems ordfører
1. januar 1923–31. desember 1925
ForgjengerFrancis Kjeldsberg
EtterfølgerAndreas Moe

Karl Emil Kristian Bryn (født 13. februar 1869 i Trondhjem, død 13. mai 1942 samme sted) var en norsk overrettssakfører, banksjef og politiker. Han var Trondhjems ordfører fra 1923 til 1925, valgt for Frisinnede Venstre.

Familie[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp i Munkegaten 17 i Trondhjem som sønn av stadsfysikus Thomas Bryn.[1][2] Moren var Christine Emilie Caroline (født Richter), som døde etter fødselen av barselfeber. Hun var søster av sorenskriver Johan Richter og kusine av statsminister Ole Richter. Morfaren var sorenskriver og politimester Andreas Boghardt Richter på Hov gård i Orkdal.[3] Farfaren var eidsvollsmann og byfogd Thomas BrynKongsberg. Kristian Bryn hadde flere eldre søsken; blant dem var den senere patentingeniør Alfred J. Bryn, industrileder Knud Bryn og lege Halfdan Bryn. Søsteren Susanne giftet seg med skoledirektør og statsråd Jacob Aall Bonnevie.[4]

Han giftet seg i 1893 med Petra Vangen, datter av førstelærer Peder Vangen og hustru Bernardine Nikoline Nordlund.[4] Kristian og Petra bodde i Munkegaten 17,[5][6] senere på Singsaker.[7] De fikk tre døtre; Hjørdis giftet seg med entreprenør Haakon Eeg-Henriksen, Ruth med ingeniør Erling Grønbech, og Gunvor med major og direktør ved Christiania Spigerverk Trygve Lowzow. Gunvor og Trygves datter var stortingsrepresentant og rektor Wenche Bryn Lowzow.[4]

Yrke og politisk virke[rediger | rediger kilde]

Han tok artium i 1887 og juridisk embedseksamen i 1891. Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1891 og arbeidet som fullmektig hos overrettssakfører Sverre Olafssøn Klingenberg frem til han åpnet sin egen sakførerforretning i 1894. Han var konstituert som assessor (dommer) ved Trondhjems byrett og i en del år kretsformann i Den Norske Sakførerforening. Han fikk snart viktige verv innen byens bankvesen: Han var ordfører i Trondhjems Arbeiderforening fra 1900 til 1901 og styreformann i Trondhjems Arbeiderforenings Spareskillingsbank fra 1906 til 1911.[8][9] I 1909 fungerte han også som bestyrer ved Norges Banks avdeling i Trondhjem.[10]

Fra 1911 til 1938 var Bryn ansatt som administrerende direktør i Trondhjems Sparebank. Dessuten var han ordfører i representantskapet i Fellesbanken og styremedlem i Centralforeningen for Norges Sparebanker fra 1914 til 1928.[8][9] Han var æresmedlem ved Studentersamfundet i Trondhjem.[7] På et møte i Studentersamfundet talte Martin Tranmæl foran en mengde studenter og byens banksjefer. Den senere industrilederen Ingemann Torp mintes:

«Diskusjonen ble springende inntil banksjef Bryn tok ordet. Han så ut som vittighetsbladet Vikingens karikatur av kapitalistene – velnæret, med jacket, lys vest, som rundet seg over en kulemave, med et glinsende gull klokkekjede. En stor sigar i et ravmunnstykke hørte også med. Banksjefen behandlet Samfundet som en skoleklasse – som riktig var – og plukket Tranmæls foredrag fra hverandre bit for bit – rent saklig – uten demagogi. Han sluttet med å si at dette var politisk kannestøperi, og at det ihvertfall ville gå menneskealdre før slikt kunne bli gjennomført. Da ble han pepet ut under et forferdelig leven.»[11]

Bryn var medlem av Trondhjem bystyre fra 1899 til 1928. Han var opprinnelig valgt for Venstre, til sin konservative fars forargelse, men tilhørte den fløyen som i 1909 brøt ut og dannet Frisinnede Venstre.[4][7] Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om makten og ordførervervet i byen mellom 1919 og 1935. Bryn var varaordfører under ordførerne Andreas Berg og Hans Bauck fra 1899 til 1904 og fra 1908 til 1910. Bryn var selv ordfører fra 1923 til 1925.[12][13]

Ved stortingsvalget i 1915 var han Høyre og Frisinnede Venstres kandidat i Bakklandet krets i Trondhjem og Levanger kjøpsteder. I første valgomgang tapte Bryn knepent for den sittende representanten Ole Konrad Ribsskog fra Arbeiderpartiet. Venstrekvinnen Ingeborg Aas kom på tredjeplass. I andre valgomgang gikk de borgerlige partiene sammen og fikk valgt professor Sem Sæland.[14]

Bryn var også formann i direksjonen (styret) i Aktiebryggeriet i Trondhjem og medlem av direksjonen i Thamshavnbanen.[10]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1932 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfull ledelse av Trondhjems Sparebank». Han mottok også Kroningsmedaljen 1906 i sølv.[10] Han ble opptatt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1899.[15]

Det finnes et portrettmaleri av banksjef Bryn, malt av Oscar Sivertzen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Folketelling 1865 for 1601 Trondheim kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 8. mars 2018. 
  2. ^ «Folketelling 1885 for 1601 Trondheim kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 8. mars 2018. 
  3. ^ Richter, Gurine (1910). Stamtavle over slægten Richter. Bergen. s. 30. 
  4. ^ a b c d Bryn, Laurits L. (1968). Eidsvoldsmannen Thomas Bryn. Et omriss av hans liv og virke, med noen opplysninger om hans forfedre og etterkommere. Tønsberg. 
  5. ^ «Folketelling 1900 for 1601 Trondheim kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 8. mars 2018. 
  6. ^ «Folketelling 1910 for 1601 Trondheim kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 8. mars 2018. 
  7. ^ a b c Reiertsen, Elsa (1998). Penger, vekst og endring. Trondhjems Sparebank – Sparebanken Midt-Norge 1823–1998. Trondheim. s. 71. 
  8. ^ a b Mardal, Magnus (1984). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905. Biografiske opplysninger. Bd. III, d. 2: Sakførere 1848–1905. Hefte AA–F. Oslo: Den norske sakførerforening. s. 94–95. ISBN 82-7235-024-6. 
  9. ^ a b Steenstrup, Bjørn (red.) (1930). Hvem er Hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 71–72. 
  10. ^ a b c Amundsen, O. Delphin (1947). Den kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Utgitt av Ordenskanselliet. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 446. 
  11. ^ Torp, Ingemann (1974). Fra dekksgutt til bedriftsleder. Erindringer og refleksjoner. Trondheim. s. 56–57. ISBN 978-82-990204-0-4. 
  12. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Bind 5: Vekst gjennom krise og krig, 1920–1964. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161. ISBN 82-00-22860-6. 
  13. ^ Mathiesen, Henrik (1920). Trondhjems ordførere og viceordførere 1837 til 1919. Trondhjem. s. 66–67. 
  14. ^ Haffner, Vilhelm og Ottesen, W. Chr. (red.) (1916). Stortingsvalget 1915 (PDF). Norges offisielle statistikk, VI, 65. Kristiania: Statistisk sentralbyrå, i kommisjon hos Aschehoug & Co. s. 178–179. 
  15. ^ Schmidt, Olaus (1960). Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Matrikkel 1760–1960. Trondheim. s. 135.