Stortingets protokollkomité
Stortingets protokollkomite var en av Stortingets faste komiteer. Hovedoppgaven var å gjennomgå protokollene fra statsrådet (regjeringa) og anmerkninger Riksrevisjonen måtte ha til statens regnskap.[1]
Mandat[rediger | rediger kilde]
Mandatet for komiteen lå i Grunnlovens paragraf 75f, som i versjonen av november 1814 påla Stortinget «at lade sig forelægge den i Norge værende Regjerings Protocol og alle offentlige Indberetninger og Papirer (egentlige militaire Commando-Sager undtagne), samt verificerede Afskrifter eller Extracter af de hos Kongen ved den norske Statsminister og de i Sverige værende tvende norske Statsraader førte Protocoller, eller de sammestedsfremlagte offentlige Papirer».[2]
I Grunnloven per 2020 lyder denne bestemmelsen:«å la seg forelegge statsrådets protokoller og alle offentlige innberetninger og papirer».
Historikk[rediger | rediger kilde]
1800-tallet[rediger | rediger kilde]
Allerede ved Stortingets samling høsten 1814 blei det valgt flere protokollkomiteer. Dette var før det var etablert et system med faste komiteer, og det blei derfor valgt saksforberedende komiteer alt etter hva man mente det var behov for. De første åra var det flere debatter om hvordan tilsynsarbeidet skulle ordnes. Dette endte i 1818 med at Odelstinget blei ansvarlig for å velge en protokollkomite, som også sendte sine innstillinger til Odelstinget. Bakgrunnen for dette var ei habilitetsvurdering – Lagtingets medlemmer skulle ikke delta i saksforberedelsene til en eventuell sak for riksretten, der de ville være del av dommerpanelet.[2]
Protokollkomiteen var sentral i Stortingets første år i kampen mot unionskongens personlige makt. Fram til 1827 fikk den igangsatt fire riksrettsprosesser, like mange som de påfølgende nærmere to hundreår. På grunn av den overhengende faren for tiltale omtalte statsråd Peter Motzfeldt komiteen konsekvent som «den sorte komite».[2]
Et stridsspørsmål i denne tida var om statrådene kunne gjøres ansvarlig i økonomiske saker før statsregnskapet var formelt revidert. Dette hang sammen med at både regnskap og revisjon hadde et stort etterslep – i 1830 var 1818-regnskapet det siste som var godkjent. Stortinget bestemte i 1830 at det skulle være en fast desisjonskomite til å etterse regnskapa, og at denne – av de samme habilitetsgrunnene – skulle ligge under Odelstinget. De første åra valgte Odelstinget at protokollkomiteen også skulle ha desisjonsansvaret. Det var så i noen tid ulike modeller for hvordan kontrollarbeidet skulle organiseres, fram til en i 1862 endte på å ha én fast komite for alt kontrollarbeid, protokollkomiteen.[2]
De følgende tiåra varierte komiteens betydning og anseelse betraktelig, en variasjon som i stor grad knytta seg til hvor anstrengt forholdet mellom statsmaktene storing og regjering (Kongen) var. Betegnende er det hvordan Stortinget i 1883 – ved vurderingene rundt riksrett mot regjeringa Selmer – toppa laget ved å sette både Johannes Steen og Johan Sverdrup inn i protokollkomiteen.[3]
Også ved en del andre anledninger var det behov for erfarne representanter i protokollkomiteen, men etter unionsoppløsninga blei betydninga igjen mindre, og komiteen blei lite ettertrakta og sett på som et opplæringssted for ferske medlemmer av Stortinget.[3]
1900-tallet[rediger | rediger kilde]
Utover 1900-tallet blei spørsmålet om å nedlegge protokollkomiteen og fordele dens oppgaver på fagkomiteene tatt opp ved flere anledninger uten at dette førte til noen endringer. I 1953 bad komiteen jusprofessor Johs. Andenæs lage ei betenkning om spørsmålet. Han konkluderte med at komiteens primæroppgave – å håndheve det konstitusjonelle ansvar – var kommet i bakgrunnen etter at parlamentarismen var innført. Andenæs mente det ikke var noe konstitusjonelt i vegen for å oppløse protokollkomiteen, og han lanserte flere alternative ordninger, men også denne gangen endte diskusjonen med at ingen endringer blei foretatt.[4]
En særlig oppgave som protokollkomiteen etter lang praksis hadde, var å ta stilling til klagesaker som innbyggerne måtte reise mot administrasjonen. I etterkrigstida økte antallet slike klager. Mange av dem var svært detaljerte, og det var arbeidskrevende og krevde gjerne spesialkompetanse å vurdere dem. En god del klager kom fra personell i forsvaret. I 1952 blei ordninga med en ombudsmann for forsvaret oppretta. Dette kunne ha avlasta komiteen, men det var i utgangspunktet ikke foretatt noen tydelig ansvarsfordeling mellom de to institusjonene. Protokollkomiteen markerte i 1955 revir ved å vedta ei prinsipperklæring om at det ikke fantes hjemmel for at ombudsmannen skulle være et silingsorgan for klager.[4]
I 1962 blei den mer generelle Stortingets ombudsmann for forvaltningen oppretta, noe som gav kompetansediskusjonen ny aktualitet. Det blei da valgt ei løsning som reduserte antall klagesaker som kom til komiteen. Samtidig bar det åpenbart at det var tid for å vurdere Stortingets organisering av kontrollarbeidet på nytt.[4]
Det følgende tiåret var det flere stortingsutvalg som utreda komitestrukturen, og høsten 1972 blei det så vedtatt å nedlegge protokollkomiteen. Samtidig blei det bestemt at den enkelte fagkomite innen sine områder skulle gjennomgå statsrådsprotokollene og Riksrevisjonens merknader. Samtidig blei det tatt inn en ny paragraf i Stortingets forretningsorden om at Odelstinget, i tilfeller der konstitusjonelt ansvar kunne bli aktuelt, skulle oppnevne en egen protokollkomite for den aktuelle saken.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ole T. Berg: «Protokollkomiteen», artikkel i Store norske leksikon; besøkt 25. mars 2020.
- ^ a b c d Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 1, Oslo 1964, side 208–217.
- ^ a b Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 2, Oslo 1964, side 157–159.
- ^ a b c Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 3, Oslo 1964, side 79–87.
- ^ Debatt i Stortinget 10. oktober 1972, Stortingsforhandlinger 1972/73, volum 117, nr. 7a, redegjørelse side 28–29, votering side 45–48.