Lovgivende makt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den lovgivende makt)
Gå til: navigasjon, søk
Statsmakt

Lovgivende makt er makt til å vedta, endre og oppheve lover. Lovgivende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt i henhold til maktfordelingsprinsippet. Lovgivende makt tilligger vanligvis nasjonalforsamlinger og parlamenter, som gjerne også har enerett til å ilegge skatter og avgifterer, vedta budsjetter og bevilgninger, og godkjenne traktater og krigserklæringer.

I en norsk sammenheng vil den lovgivende makt referere til Stortinget, i Danmark til Folketinget, i Storbritannia til Parlamentet og i USA til Kongressen.

Den lovgivende makt i Norge[rediger | rediger kilde]

Det norske Stortinget

I et Norge blir den lovgivende makt (Stortinget) valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen retningslinjer for hva den dømmende makt (domstolene) kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket også kontroll over den utøvende makt (Kongen via regjering). I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Storthinget.»

Etter at Norge undertegnet EØS-avtalen, er det i praksis ikke alltid Stortinget som er den lovgivende makt, for EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Dette kan medføre overstyring av lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Stortinget er gjennom avtalen også forpliktet til å innføre EU-direktiv i norsk rett og har på denne måten fått begrenset sin lovgivende makt.

Den lovgivende makt i Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark er både den lovgivende makt og den utøvende makt samlet i Folketinget. Dette følger ikke helt ideen om maktens tredeling, som Montesquieu definerte den. I Danmark er kongemakten prinsipielt overhode for den lovgivende makt (og den utøvende makt). Den sittende konge eller dronning skal godkjenne Folketingets lovforslag og utnevne statsministeren. Denne deltagelse i den lovgivende makt er dog bare formelt og ikke av reell karakter, det er ennå aldri skjedd at kongemakten ikke har underskrevet en lov eller godkjent den utvalgte regjeringen.

Den lovgivende makt i Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Lovgivende makt utøves av det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset (House of Commons) med 659 medlemmer og Overhuset (House of Lords) med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang.

Den lovgivende makt i USA[rediger | rediger kilde]

Kongressen er USAs nasjonalforsamling (tilsvarer Norges Storting), og den lovgivende makten. Den er på den mange måter bygd opp på samme måte som den britiske nasjonalforsamlingen – med ett underhus og et overhus. Forslag til lovendringer kommer først opp i Representantens hus, deretter sendes det til Senatet som kan forkaste eller godkjenne forslaget. Ved spesielle anledninger har presidenten i USA til slutt anledning til å overprøve lovforslaget – men dette skjer i svært få tilfeller.

Den lovgivende makt i EU[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet deler den lovgivende makten i EU sammen med Ministerrådet. De 785 representantene, velges for fem år ved direkte valg, er talerør for 457 millioner EU-borgere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]