De fjorten nødhjelpere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alteret i Liebfrauenmünster i Wolframs-Eschenbach i Mittelfranken i Bayern

De fjorten nødhjelpere er en gruppe helgener som i middelalderen hadde en særstilling når man var i nød og skulle anrope de hellige for å få hjelp. Tradisjonen startet i Rhinland, og spredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn. I Italia og Frankrike fikk de lite oppslutning, selv om flere av helgnene individuelt hadde en sterk kult også der.

Første gang de nevnes er i et avlatsbrev fra 1284. I 1331 ble de fremstilt i kunst i dominikanerklosteret i Regensburg. Kulten var på sitt sterkeste på 1400-tallet. Den ble sterkt angrepet av reformatorene, og konsilet i Trent forsøkte å begrense den. Senere ble den til en viss grad tatt opp igjen i klostre i Bayern og Schwaben.

En valfartskirke i Oberfranken nord for Bamberg fra midten av 1700-tallet, Vierzehnheiligen, er viet til dem. Det finnes også en kirke med samme dedikasjon i Wien.

Antallet fjorten kom muligens som en dobling av det hellige tall syv, og kan være innlånt fra islam, der man hadde syv nødhjelpere.

Helgenene[rediger | rediger kilde]

Hvem de fjorten er varierte fra et sted til et annet. Man valgte helgener som man mente kunne hjelpe mot forskjellige sykdommer, og hver hadde en spesialitet.

De vanligste nødhjelpere[rediger | rediger kilde]

Alternative nødhjelpere[rediger | rediger kilde]

Andre som ofte kunne erstatte de vanligste er:

I Danmark regnet man ofte med en femtende nødhjelper, Dorothea.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]