Thorbjørn Egner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thorbjørn Egner
Thorbjørn Egner
Thorbjørn Egner ca. 1961
Født 12. desember 1912
Oslo
Død 24. desember 1990 (78 år)
Yrke Forfatter, tegner, illustratør
Nasjonalitet Norge Norsk
Sjanger Barnebøker, viser

Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990 samme sted) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør.

Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland.

Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige. Dette kommer særlig til uttrykk i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978).

Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 vil anlegget Hakkebakkeskogen være ferdig.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Inn i livet; 1912–30[rediger | rediger kilde]

Normannsgata på Kampen. Thorbjørn ble født i nr. 14; da han var seks år gammel flyttet familien til nr. 5.[1]
Den unge Egner, foto fra ca. 1935–40
Portrett av Thorbjørn Egner i sitt bibliotek, sommeren 1947.

Egner ble født som det siste av tre søsken i en kjøpmannsfamilie på Kampen i Oslo; han var 12 og 14 år yngre enn søsknene.[2] Faren Magnus Egner drev kolonialforretning, og hadde sin slektsbakgrunn fra en gårdbruker- og landhandelfamilie i Sørum på Romerike. Moren Anna var fra Frogn. I arbeiderbydelen Kampen var Egners kjøpmannsfamilie forholdsvis velstående.[3] Familien var også musikalsk: faren og broren spilte fiolin, Thorbjørn og søsteren spilte piano, og alle sang. Han tok også med seg musikken ut til vennene i gata, og startet bakgårdsorkester med fløyte, trommer, horn og seg selv på banjo. Som kjøpmannssønn var det naturlig at han arbeidet som visergutt i barndommen.

Da Thorbjørn var barn, hadde onkelen Olaf overtatt den ene av Egner-gårdene og dens landhandel. Somrene tilbragte han ofte hos farens søster Louise og hennes familie på gården Vølner i Sørum. Erfaringene fra oppveksten som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på forfatterskapet. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp»,[4] og biograf Anders Heger har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»:[5] lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra Gismerøya sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av Sørlandet i den femte av lesebøkene.

Inn i arbeidslivet; 1930–40[rediger | rediger kilde]

15 år gammel fikk han i august 1928 kontorjobb som hjelpegutt i firmaet «A. Nilson & Co, Coal Agents». Samtidig begynte han på kveldsundervisning på Oslo kommunale handelsskole som ledet fram til handelsbrev høsten 1930. På handelsskolen møtte han den jevngamle Annie Eliasen, som han giftet seg med i 1937. I 1930 byttet han jobb, til «A/S Standard-Ost», hvor han fikk utfolde en viss kreativ interesse som reklametegner. Han var også elev ved «Oslo Børs reklameskole» i en periode.[6]

I disse årene var han engasjert i ulike typer kulturarbeid. Han sendte inn melodien «Aftenvind» til «Aftenpostens Slagerkonkurranse 1930», uten å bli premiert. Han underviste i drama og teaterkunnskap på «Studentersamfundets Fri Undervisnings Teatersirkel» ca. 1930–33, og satte opp sommerrevyen «BIFF-revyen» på Nesodden i 1933[7]. Det samme året gjorde han en fjelltur i Jotunheimen som året etter resulterte i artikkelen «For første gang i Jotunheimen» i Den norske turistforenings årbok 1934. I 1934 fikk han også solgt en sketsj fra BIFF-revyen til Chat Noir.

Han sluttet hos «A/S Standard-Ost» våren 1934, samtidig som han 1933–35 var elev i tegneklassen ved Statens kunst- og håndverkskole, med Eivind Nielsen og Per Krohg som lærere. Fra 1934 var han ansatt i landets største reklamebyrå Høydahl Ohme, hvor Sigurd Winsnes og Ivar Mauritz-Hansen var direktører. Egner tok høsten 1935 videre utdanning i reklametegning ved Reimann-skolen i Berlin, oppkalt etter dens lærer Albert Reimann. Egner arbeidet siden noen år i Høydahl Ohmes underbruk «A/S Dek.Rek.», som arbeidet med store reklameinstallasjoner: varemesser og butikkdekorasjoner. Et av oppdragene i denne stillingen var et veggrelieff i finér med historiske tablåer til Sarpsborgs bys 100-årsjubileum.[8]

Han sluttet i reklamebransjen i 1940, for siden å livnære seg som forfatter og kunstner. Da var familiens eldste barn Bjørn halvannet år gammel, og nummer to var på vei. Det unge ekteparet Egner hadde i 1937/1938 bosatt seg i Hammerstads gateMajorstuen, nær Kringkastingshuset.

Hammerstads gate, hvor Egner bodde fra 1937 til de på hans 40-årsdag i 1952 flyttet til den nye kunstnerkolonien på Ekely.
Familien Egner bodde i nr 21, innerst til høyre på bildet.
Kleppe i Vågå, en tegning fra boken Gamle hus i Vågå, 1943.
Egners skisse av gatemiljø i Fès fra studiereisen dit i 1949. Reisen ga inspirasjon til miljøene i Kardemomme by.

Inn i barnelitteraturen; 1938–1955[rediger | rediger kilde]

Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet Illustrert Familieblad. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, Sigurd Winsnes. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med Barneboka 1940. Året etter var begge oppført som forfattere av Den nye barneboka og i 1942 var Egner alene forfatter for Småfolk. Barneboka nr. 3. Egners forfatterskap i krigsårene var preget av «småbøker om Truls og Kari fra Illustrert, malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker»[9], herunder noen tellebøker[10].

Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.[11][12]

På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte Visens venner i 1944, var styremedlem og styreleder i Tegnerforbundet og redigerte Unge Kunstneres Samfunds julehefte Juleglede i årene 1948–53.[4] I november–desember 1945 oppholdt han seg i København for å lære litografi hos Christian Sørensen, der ble han kjent med kunstnere som Robert Jacobsen, Richard Mortensen, Rudolf Broby-Johansen og Asger Jorn. Han deltok også på Høstutstillingen noen år, og ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, det danske Statens Museum for Kunst og det svenske Nasjonalmuséet.[13]

Fra 1946 leverte Egner bidrag til NRKs radioprogram Barnetimen, hvor Lauritz Johnson var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio.[14] Klubben fikk raskt 10 000 medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver.

Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen Stormen (1946)[15], som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter Alexander Kiellands Gift.»,[16] med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen Olav Storstein[17] la frem i boken Fremtiden sitter på skolebenken samme år, og Storsteins tidligere Barn 1932 (1932).[16] Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit.

Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til Fès i Marokko, en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i i en artikkel i UKS' julehefte Juleglede 1949, og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.[4][18][19]

De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene.[9][20]

Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990[rediger | rediger kilde]

Våren 1946 ble Egner oppringt av Cappelen forlags direktør Henrik Groth, som spurte om Egner kunne tenke seg å bidra til en revisjon av forlagets leseverk Heime og ute fra 1921. Egner svarte at det kunne han dessverre ikke, for han arbeidet med et helt nytt leseverk. Hvilket forlag? Spør Groth. Nei, ikke noe bestemt forlag, svarte han. Dermed ble det avtalt at leseverket skulle utgis på Cappelen forlag.[4][21] Arbeidet med dette leseverket, som kom til å bli hetende Thorbjørn Egners lesebøker, skulle ta det meste av hans arbeidstid og oppmerksomhet i de kommende årene, fra det forberedende komitearbeidet som ble innledet i januar 1947 til det første bindet forelå i juni 1950, og til det siste bindet for ungdomsskolen forelå i 1972. Arbeidet ble opprinnelig startet som et komitéarbeid hvor Egner skulle samarbeide med lærerinnene Helene Kløvstad og Karen Jacobsen, men etter at de første fire bindene – to for hvert av årene, for andre og tredje klasse – var utgitt, fortsatte Egner som eneansvarlig for resten av verket. Verket ble i flere omganger forsinket på grunn av Egners andre engasjement, men vant likevel stor utbredelse.

Gjennom venneforeningen Visens venner samarbeidet Egner med Kåre Siem, Alf Prøysen og Yukon Gjelseth om å redigere et trebindsverk av visebøker: Den første store viseboka (1954), Den andre store viseboka (1955) og Den gule store viseboka (1970). De to første ble senere gjenutgitt med titlene Den røde viseboka og Den blå viseboka. Selv om arbeidet opprinnelig skulle være et likeverdig lagarbeid med fire redaktører, påtok Egner seg, på sedvanlig vis, et meransvar for arrangement, illustrasjoner på hvert oppslag og layout.[22][23]

I løpet av 1950-tallet ble Egners fortellinger fra Barnetimen overført til nye medier; først til bokform, deretter til teater og film. Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus hadde premiere i 1955, mens Folk og røvere i Kardemomme by som hans første teaterstykke ble oppført på Nationaltheatret i 1956. Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble først oppført som dukketeater hos Oslo Nye Teater og Riksteatret i 1959–60 og som teaterforestilling på Tjodleikhusid i Reykjavik og Det ny Teater i København i 1962. Teaterstykkene ble raskt populære i flere land, og en opptelling i 1972 viste at Kardemomme by til da var spilt i 14 andre land, Hakkebakkeskogen i 8 land og Musikantene kommer til byen (premiere 1967) i tre andre land.[24] Det var barnebokforfatteren Halfdan Rasmussen som oversatte Egners bøker til dansk.[25]

Fra desember 1963 til mai 1964 dro hele familien Egner, med voksne barn og et svigerbarn – sju i alt – på et halvt års ferie eller «studiereise» til Marokko og andre middelhavsland. Reisen gikk med bil gjennom Europa, og var delvis finansiert ved et stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.[4][19]

Etter at Egner i 1972 hadde fullført arbeidet med lesebøkene, brukte han tid på å bearbeide og gjenutgi sine egne barnebøker på ny; «nye format, omarbeiding og utvidelse av tekstene – og ny gjennomillustrering».[9] Nyillustrasjonene av alle verkene viser overgangen fra 40-årenes forsøk med silketrykk og fargesterke fargetresnitt, over til «det uttrykk han hadde utviklet og standardisert gjennom de 20 årene han hadde vært mer redaktør og administrator enn tegner og forfatter»[26]: en omriss-strek i tynn sort tusj, fylt med mindre jevne fargeflater utført i akvarell eller fettstift[27].

I løpet av 1970- og 1980-årene hadde han også flere fjernsynsprogrammer: «Muntre musikanter i teatervognen» (1972) og «Den glade familie» (1973) var «små visekabareter med skuespillere og egne kulisser og kostymer»,[28] mens «I billedbokland» (1976) og «Folk og røvere i Kardemomme by» (1985) var opplesninger til Egners tegninger.

Egner deltok fra 1987 i arbeidet med å planlegge en Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark, men rakk aldri å se den ferdig. Han ble brått syk, og døde julaften 1990.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Barnetimen for de minste[rediger | rediger kilde]

Radionettes modell Kurér var en salgssuksess på 1950-tallet, mange norske barn har hørt Thorbjørn Egners skuespill i den.
Karius og Baktus. Bilde fra 1958-utgaven; i 1949-utgaven hadde begge rødt hår.

Fra 1946 hadde Egner en rekke oppgaver i NRKs radioprogram Barnetimen og etterhvert også i Barnetimen for de minste. Her utviklet han både de sangene og fortellingene han er kjent for, i tillegg til noen som ikke er utgitt i bokform. Egner skrev også teksten til Barnetimens kjenningsmelodi «Nå kommer Barnetimen»; melodien var ved den danske pianisten og komponisten Eric Christiansen (1910–1969).[29]

Hans første hørespill her var Da Per var ku og Karius og Baktus (høsten 1946) og Ole Jacob på bytur og Prinsesse Vilikke (1947). Alle disse fire ble senere utviklet til bokform: Fortellingen om andrikken Ole Jacob på bytur ble til billedbok i 1948, det samfunnsoppdragende hørespillet Prinsesse Vilikke kom senere tilbake som skuespillmanus i en av lesebøkene og Karius og Baktus kom som bok i 1949.

Et annet hørespill fra 1946/1947 var Julenissens verksted, som ble en reprisefavoritt i mange år, men som aldri er utgitt i bokform. Historien er bygget opp i en reportasjeaktig form, hvor en hallomann og hans assistent reiser til «Hakkadalen» for å undersøke hva Nissen og hans hjelpere gjorde i dagene før jul.[30] I de bærende rollene var Einar Vaage «Gamlenissen» mens Turid Haaland og Kari Diesen var smånissene «Fjompen» og «Stompen».[4]

Sangene fra hørespillene og fra Malerklubben ble utgitt i Tretten viser fra barnetimen (1951) og senere samlinger.[31]

Arbeidet i Barnetimen førte også til at Egner fant fram til utenlandske barneboktekster som han kunne oversette eller fritt gjenfortelle. Det dreier seg om Ole Brumm av A. A. Milne, Lillebror og Karlsson på taket av Astrid Lindgren, Tommy og elefanten av H.G. Wells og Doktor Dyregod av Hugh Lofting. For de to siste fortellingenes vedkommende laget Egner også nye illustrasjoner da fortellingene ble utgitt i bokform på norsk. For Karlssons del laget Egner nye sanger, og det var hans scenetekst og sanger som ble brukt da Karlsson skulle vises på Folkteatern i Göteborg i 1956[32].

Karius og Baktus[rediger | rediger kilde]

Den første versjonen av fortellingen om Karius og Baktus finnes i boka Den nye barneboka (1941). Tanntrollene Karius (oppkalt etter tannsykdommen karies) og Baktus (etter bakterier) bodde i tennene til gutten Jens. Fortellingen ble senere brukt som hørespill i Barnetimen i 1946[33] med Kari Diesen og Alfred Solaas i rollene som tanntroll. Senere skulle Turid Haaland overta rollen som Karius.

Egner skriver at historien hadde bakgrunn i hans oppvekst, hvor foreldrene drev butikk, og hvor han «fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag. På den måten kom jeg tidlig i kontakt med slike småinger som siden skulle bli døpt Karius og Baktus, og jeg var allerede som gutt en flittig gjest hos tannlegen. […] Da vi fikk barn, ble altså 'Karius og Baktus' til – for å glede og more, men også være til nytte og ihukommelse for både far og barn.»[4]

Den utvidede historien kom i bokform i 1949. Historien ble en klassiker også internasjonalt, mye takket være Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus, som hadde premiere i desember 1955,[34] og som ble vist på Cannes filmfestival i 1956 og vant Filmkritikerprisen i 1956. Thorbjørn Egner hadde laget dreiebokskisser til filmen og hadde selv fortellerstemmen i filmen.

Egner bearbeidet fortellingen og tegningene for hver ny versjon; i bokversjonen fra 1949 hadde begge rødt hår, mens den karakteristiske kontrasten mellom rødt og sort kom med dukkefilmen og ble hentet inn i den nye bokversjonen i 1958. Sluttscenen, som opprinnelig endte med at tanntrollene ble skylt ut i vasken, ble etterhvert endret, slik at fortellingen slutter med de to i en flåte på åpent hav.[9][35][36]

Hakkebakkeskogen[rediger | rediger kilde]

Sitat
  1. Alle dyrene i skogen må være venner.
  2. Ingen får lov til å spise hverandre.
  3. Den som er doven og ikke finner mat selv, må ikke ta mat fra andre.
Sitat
– Loven i Hakkebakkeskogen
Klatremus er en av hovedpersonene i Hakkebakkeskogen.

De første kimene til fortellingen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen var fortellingen om «De to små jegerne» fra Den nye barneboka (1941)[9] og sangen «Bamsens fødselsdag», som første gang ble framført i Barnetimen den 15. januar 1952.[37] Sangen ble raskt spilt inn med Kringkastingsorkesteret og Frank Robert, til bruk i Ønskekonserten. Den neste delen som ble offentliggjort, var sketsjen om pepperkakene, som ble sendt i Barnetimen i desember 1952. Egner sa selv om dette at «Jeg hadde laget visen om Bamsens fødselsdag som jeg selv ble meget glad i – og så hadde jeg lyst til å dikte mer om Bamsefars verden og blir bedre kjent med dyrene i skogen hans.»[38] Hele radiofortellingen ble første gang sendt i Barnetimen for de minste i 1953, og ble også utgitt i bokform 1953. Det er vanlig å regne Milnes Ole Brumm som en av de viktigste inspirasjonskildene til fortellingen,[9][35][37][39] men også de norske folkeeventyrene har vært nevnt.[39]

Egner har sagt om fortellingen at «Hakkebakkeskogen er en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden. Dyrene i skogen er fantasiskikkelser som låner litt i sin karakter av både dyr og mennesker. […] I Hakkebakkeskogen finnes, likesom hos oss, en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre.»[4]

Fortellingen regnes sammen med Kardemomme by som Egners mest samfunnsdidaktiske verk: «Hakkebakkeskogens grunnidé dreier seg om sosialisering, om å underordne seg den felles lov. Slik sett speilet de sin tid.»[37]

Stykket hadde premiere som dukketeater i 1959, og som realteater i 1962, først i København[24]. Erfaringene fra dramatiseringen gjorde at den nye utgaven av boken i 1978 hadde fått poengtert stoffet, utdypet dialogen og tilført nye sanger.[9] Figurene fra Hakkebakkeskogen ble i 1955 brukt i Egners/Caprinos film Klatremus i knipe, som er reklame for sparebankene.

Kardemomme by[rediger | rediger kilde]

Sitat Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil Sitat
Kardemommeloven
Røverne Kasper, Jesper og Jonatan er uroelementet i Folk og røvere i Kardemomme by. Kasper er den eldste, Jesper er den peneste og Jonatan er mest glad i mat.

Folk og røvere i Kardemomme by er Egners mest ambisiøse verk[40], og samtidig det med de mest interessante typegalleriet – fra den outrert komiske Tante Sofie til den nærmest mytiske Tobias i tårnet[9], og de mest velformede replikkene[40].

Fortellingen ble første gang framført i Barnetimen for de minste i oktober–november 1953, med en full gjennomspilling i romjula 1953[40]. Historien kom i bokform i 1955, og ble første gang framført på scenen i 1956, med samtidige premierer på Nationaltheatret, Trøndelag teater og Den Nationale Scene i Bergen. Blant forarbeidene til fortellingen og miljøet kan nevnes Egners studiereise til Fès i 1949, og fortellingen «Huset oppe på den høye toppen» i Barneboka 1940, som beskriver en gammel mann som passer på været.[35][41] Den karakteristiske runde tårnformen med veranda rundt hadde Egner brukt flere ganger, første gang på «Truls og Kari»-siden i 1939.[40]

Livet i den oppdiktede byen Kardemomme preges av harmoni og den imøtekommende Kardemommeloven, og det eneste som forstyrrer idyllen er tre røvere som bor sammen med en løve i utkanten av byen. Egner sa selv at historien hadde utspring i ideen bymiljøet, «en liten fantasiby med et høyt tårn og små hus omkring […] inspirert av inntrykk fra små landsbyer i landene rundt Middelhavet»[4][19]. Andre har pekt på at byen fremstår «som en blanding av dansk småby og nordafrikansk landsby»[9].

Plottet i fortellingen «ligger nær det vi finner i Hakkebakkeskogen: Harmonien blir brutt og skal gjenopprettes, avvikerne må behandles.»[9][20] Og på samme måte som med Reven i Hakkebakkeskogen vinner de tre røverne tilbake sosial anseelse gjennom tapper opptreden i en farlig situasjon.

Samfunnsidealet ser ut til å være «sosialdemokratiets politiske blandingsfilosofi. Full individuell frihet, men innenfor en ramme der selv sinnelaget var lovregulert: 'Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil'.»[40] Egner sa selv om moralen i fortellingen at «Det var ikke min mening eller plan at røverne skulle bli så bra på slutten. Men de ble det likevel – og av seg selv – eller rettere sagt: De ble det kanskje på grunn av politimester Bastians utrolige tillitsfullhet og naturlige vennlighet. Derfor kan jeg trygt si at den gode moral bak hendelsene i boken ble som den ble, og var ikke planlagt. […] Og det synes jeg nå etterpå kan være den gode moral i 'Folk og røvere': Ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må man respektere at menneskene er.»[38]

På grunnlag av arbeidet med teateroppsetningen, hvor han selv hadde hatt ansvar for scenografien, utga han en revidert og nyillustrert utgave av boken i 1980. Boken ble filmatisert i 1988. Radiofortellingen, boken og teateroppsetningene ga inspirasjon til byggingen av temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark i 1991.

Lesebøkene[rediger | rediger kilde]

Thorbjørn Egners lesebøker, som utkom i 16 bind fra 1950 til 1972, var lesebøker for klassetrinnene 2. til 9. klasse, med to bøker for hvert klassetrinn. Bøkene ble utgitt av Cappelen forlag, som gradvis ble Egners faste forlag for de fleste av hans utgivelser. Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen.

Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort»[4]. I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad skrevet av én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere[4], men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk.

I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942)[42]. Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Barna fra de to miljøene møtes etterhvert. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet.

Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter Jensens lesebok fra 1863 og Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen fra 1892[9], hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelsen av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom»[43] og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.»[44] Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen Årets vakreste Bøker[45]. Bøkene ble i stor grad også anmeldt som litteratur i samtidens aviser, og Dagbladets barnebokkritiker Sonja Hagemann mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»[46]

Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren Halldis Moren Vesaas bemerket i private brev at det var en «bybok»[47], og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.»[47] Andre har pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»[9]

Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende lesebok, og dette var en stor skuffelse for Egner personlig.[4][28] Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82.[9]

Musikantene kommer til byen[rediger | rediger kilde]

Da Musikantene kommer til byen utkom i bokform i 1978, var det siste etappe i en for Egner karakteristisk serie av ulike versjoner for ulike medier. Historien hadde opprinnelig vært et hørespill i Barnetimen, og ble utviklet til teaterstykke i 1967, med premiere på Riksteatret samme høst. I hørespillversjonen hadde Leif Juster spilt rollen som landstrykeren Andersen.[4]

Egner har sagt at «Tanken bak de muntre musikanter, er at de på sin ferd fra sted til sted skal få både store og små til å oppdage gleden ved musikk og visesang.»[4] Andre har fortalt at historien har utsping i Egners opplevelse av gatemusikanter som ble møtt med bifall i Syd-Italia, sett i kontrast til den nordiske oppfatningen av gatemusikk: «sang noen på gaten ble det oppfattet som tegn på beruselse og det var likefrem forbudt å spille på gaten. […] Stykkets moral blir derfor: Vi trenger sang og musikk i hverdagen, på gater og torv – overalt! Musikken utløser kontakt og glede og medmenneskelighet.»[24]

Biografen Heger peker på at «den autoritetsskepsis som hadde vært antydningsvis til stede – i alle fall som postulater – i hans tidligere verk, var blitt eksplisitt», og på at stykket hadde premiere i hippietidens «Summer of love».[48]

Illustrasjoner og bøker for voksne[rediger | rediger kilde]

Sitat Det er deilig å komme til et sted hvor husene så hjertelig deler tegnerens forakt for de rette linjer. Her lener låven seg utover bakken, og stabburet bøyer seg mot en i venlig gjestfrihet Sitat
– Egners åpningssetninger i Gamle hus i Vågå
Vågå kirke fra Gamle hus i Vågå Vågå kirke fra Gamle hus i Vågå
Vågå kirke fra Gamle hus i Vågå
Stabburene på Ner-Mo, fra Gamle hus i Rauland

I 1940-årene, etter at han hadde han sluttet i reklamebyrået, arbeidet han i flere år som grafiker, tegner og forfatter på heltid. Dette var i en periode da karrieren som barnebokkunstner bare var en av flere muligheter for ham. Han laget to kulturhistoriske reise- og reportasjebøker fra Vågå og Rauland som er gjennomillustrert med hans egne tegninger, og en produksjon på 33 flerfargede tresnitt og noen få ensfargede tresnitt. De fleste tresnittene er laget som illustrasjon til tekster som ble utgitt i bokform i «privattrykk», dvs små opplag og med originaltresnitt klebet inn i boken. Alle disse illustrasjonsarbeidene ble utført og publisert mellom 1942 og 1947, og Egner ble i samtiden regnet som en del av retningen omtalt som den norske fargetresnittskolen.[49][50]

Vågå og Rauland

Egner besøkte Vågå i Gudbrandsdalen somrene 1938 og 1942, og utga i 1943 boken Gamle hus i Vågå.[51] Han besøkte Rauland i Telemark somrene 1940 og 1944, den siste gangen sammen med familien, og utga i 1945 boken Gamle hus i Rauland.[52] Bøkene har blitt beskrevet som «Ikke bare vanlige folkelivsskildringer. Nok en gang hadde han skapt sin egen genre, tuftet på et samspill mellom tekst og bilder – reiseskildring, folkesagn og fortellinger blandet med en omhyggelig, men likevel kunstnerisk fri gjengivelse av århundregammel arkitektur»[53] og «på en personlig måte kombinerer Egner billedkunstnerens, etnologens, folkloristens, skribentens og kulturturistens innfallsvinkel».[49] Den første av bøkene er ytterligere særpreget ved at den er trykket «med en håndskrevet tekst, med håndskrevne trykkbokstaver. De er formet med en ledighet som fremhever håndskriftaspektet. (Dette ble forøvrig Egners 'offisielle' håndskrift!)».[49] Rauland-boka er imidlertid satt med vanlig trykksats.

Egners fargetresnitt til Kincks novelle Høstnætter (1946)
Tresnitt

For Bordklubben, en liten klubb av boksamlere, laget han i 1943 en mappe med 12 innklebede fargetresnitt til tre utvalgte eventyr fra P.Chr. Asbjørnsens Lystige historier. På grunn av det vovede, erotiske innholdet var Lystige historier fremdeles upublisert, og heller ikke Egners utgave inneholder eventyrtekstene. I stedet ledsages tresnittene av sitater hentet fra de partiene av eventyrene som tresnittene illustrerer. Mappen ble produsert i 50 eksemplarer.[49] Egner har gjennomgående valgt å fremstille «tekkelige situasjoner»[49] fra eventyrene, og illustrasjonene er «gjennomført med en enhetlig og egenartet billedkarakter. Nærbilde av en figurgruppe, så trangt plassert i billedutsnittet at figurene innimellom støter mot eller overskjærer billedkanten, er en typisk komposisjonsform.»[49]

Egners neste prosjekt for Bordklubben var et privattrykk i et begrenset opplag på 100 eksemplarer av et utvalg av fire av Hans E. Kincks (1865–1926) noveller under tittelen Hvitsymre i utslaatten. Dette prosjektet, med 11 fargetresnitt, ble overrakt oppdragsgiverne 11. desember 1944. Boken inneholdt de fire novellene «Hvitsymre i utslaatten», «Den nye kapellanen», «De to fromme i Apalledalen» og «Høstnætter»; Egner var svært opptatt av Kinck, og hadde selv valgt ut de fire novellene. Boken er beskrevet som «Egners mesterverk både som grafiker og bokkunstner»,[50] og den ble året etter gjenutgitt for allmennmarkedet i offsettrykk, til Kincks 80-årsdag 11. oktober 1945. Egner hadde planer om å videreføre sitt engasjement for forfatteren Kinck med flere arbeider i tresnitt, og var i kontakt med Aschehoug forlag med planer om en tresnitt-illustrert utgave av Kincks 700-sidersroman Sneskavlen brast, men disse planene ble etterhvert lagt bort til fordel for andre oppgaver, mest tydelig leseboka.[4] Egner gjenbrukte motiver fra Hvitsymre i utslaatten i en mappe med fem litografier som den danske litografen J.Chr. Sørensen utga i København omkring nyttår 1946.[49]

Egner laget også ensfargede tresnitt til to andre bøker, som begge ble utgitt i 1946: Optegnelser efter A.E. Vang, inneholdende to eventyr, seks sagn, samt et vers og en vise efter Langlegen og Johan Jornes krigsfangememoarer Det hendte ikke noe.[54]

Budskap og idéinnhold[rediger | rediger kilde]

I sine egenpresentasjoner la Egner vekt på å fremstille sitt forfatterskap som trygt, barnetilpasset og oppbyggende:

Så er det da opp til oss som skriver for barn, at vi ikke misbruker denne tillit fra barnas side ved å la tomme effekter, hat og voldsbruk dominere innholdet for spenningens skyld – men at vi har en positiv mening med det vi skriver for barn – og at vi forsøker å skape tillit til mennesker, forståelse for og samhørighet med barn fra andre land for eksempel. […] Jeg vil gjerne at mine bøker og skuespill både skal more og skape spenning, men jeg håper jo at både store og små, bak den spøkefulle handling, for eksempel i Kardemomme by, også vil finne en dypere mening: at «ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må vi godta at mennesker er, og prøve å forstå hverandre». Den enkleste form for toleranse.[4]

Først og fremst håper jeg jo at bøkene skal more og glede og berike – helst både barn og voksne. Jeg må tilstå at jeg gjerne ser at alt ender godt i bøkene – både for rever og røvere. Dessuten har jeg tro på verdien av humor og underfundighet. […] gi næring til barnas egen utfoldelse og skaperglede, inngi tillit til og tro på livet – og en positiv forståelse og respekt for både dyr og mennesker. Og helst også oppøve evnen til å glede seg over det som er verdifullt og pent – og morsomt. At de liksom Klatremus kan komme til å forstå nytten av det unyttige.[38]

Biografen Anders Heger peker på at i hørespillene Ole Jakop på bytur og Prinsesse Vilikke (begge 1946) har den overtydelige pedagogikken tatt overhånd. Tydeligst var tendensen i Prinsesse Vilikke, «der den kjekke prins Løvehjerte ved stykkets dramatiske vending høres mest ut som en landsmøtetale av gjenreisningsminister Oscar Torp: 'I landet vårt gjør alle nytte for seg. Alle hjelper hverandre, og alle hjelper til å bygge landet, så det skal bli godt å bo i'.»[55] Heger finner en «kammertone som klang under hele hans forfatterskap, mer eller mindre hørbart: Både Karius og Baktus, Ole Jakop på bytur, Petter Grønn, Ola-Ola, prinsesse Vilikke og innbyggerne i den nye byen[56] hadde samme hovedutfordring: å tre inn i et fellesskap, å ta hensyn til sine omgivelser, å lære seg respekt for hverandre. Alternativet var tanntrollenes skjebne: utstøtelsen.»[57] Heger drøfter idéinnholdet i Hakkebakkeskogen: motsetningen mellom Mortens snusfornuft og Klatremus' uansvarlige snylterholdning er et lite problem sammenlignet med revens rovdyradferd, som truer selve samfunnets stabilitet. Reven må derfor tvinges til å endre sin natur. I Kardemomme by finner Heger «den stikk motsatte ideologi. Røverne ble sosialisert ikke ved å tvinges til å bli noe annet enn de var, men rett og slett ved at man hentet fram hva de egentlig hadde vært hele tiden, innerst inne: nyttige samfunnsborgere. […] Reven måtte utvikles til sin egen motsetning for å bli akseptert. Kasper, Jesper og Jonatan måtte bare bli seg selv.»[58]

Barnelitteraturhistorien peker på at lesebøkene bærer fram etterkrigstidas idealer om toleranse og samhold.[9] Barnebokforskeren Karin Beate Vold har likevel også sagt at «spillemannen og poeten Egner selv undergraver en forenklet lesemåte av hans tekster. De blir noe langt mer enn sosialdemokratiske oppdragerprosjekter.»[20] Siri Meyer mener at Egners forfatterskap selv undergraver alle entydige lesemåter, enten de vil se bare sosialiseringsprosjekt, bare moralske fabler om det gode samfunn eller bare speiling av sosialdemokratiet på 1950-tallet; «den poetiske språkdimensjonen i Hakkebakkeskogen er et eksempel på det som unndrar seg konvensjon, kommunikasjon og den entydige mening.»[59]

Andre peker på at Egners forfatterskap er «skapt ut fra barnas egen premisser, og av en kunstner som står på barnas side, og som hevder nytten av det unyttige, hevder den ikke-konformes plass i samfunnet. […] Klatremus vil evig gå rundt og synge en trall, være en hippie i Hakkebakkeskogen, heller enn den flittige mus.»[39] Også forfatteren Johan Borgen ser en hippie-tendens i Egners bøker: «Kardemomme by er et sted der tingene er stilt, om ikke på hodet, så iallfall litt på skjeve. Det er liksom ikke opplagt at det bare er strev og fremad marsj som fører til noe her i verden, det […] er plass for tøys og moro også.»[60]

Arven etter Egner[rediger | rediger kilde]

En byste av Egner, utført av Arne Durban, ved byfontenen i Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark.

Thorbjørn Egner mottok St. Olavs Orden «for fortjenstfull kulturell innsats» i 1972 og Cappelenprisen i 1979. Han vant tre Spellemannpriser i klassen barneplate: Spellemannprisen 1975 for Ole Brumm og vennene hans, Spellemannprisen 1977 for Folk og røvere i Kardemomme by og Spellemannprisen 1982 for De beste Egner-viser.

Egners barnebøker er oversatt til mer enn tjue språk[9], og det er særlig sceneversjonene av fortellingene hans som har bidratt til den internasjonale utbredelsen[9].

Filmen Folk og røvere i Kardemomme by hadde premiere i 1988. Bente Erichsen var regissør, og et bredt stjernelag av norske og svenske skuespillere sto på rollelisten. Egners kontrollbehov gjorde at filmen etter manges mening ble svakere enn nødvendig.[61][62] Egner hadde på sin side hatt «forventinger om å delta i filmarbeidet med råd og innspill og ble skuffet over ikke å bli tatt med i arbeidet med å gi filmen de kvaliteter teateroppføringene hadde hatt.»[28] Hans skuffelse over disse avvikene fra hans versjon gjorde at Egner ikke tillot noen videoutgivelse.[63]

I Kristiansand Dyrepark ble det fra 1989 til 1991 bygget en Kardemomme by i full målestokk etter Thorbjørn Egners modell i 1:50 og etter arbeidstegninger av sønnen, sivilarkitekt Bjørn Egner. Byen ble åpnet 8. juni 1991 av enken Annie Egner.[64] På Egners 100-årsdag 12.12.12 vil grunnsteinen bli lagt til et nytt Egner-land i Dyreparken: Hakkebakkeskogen er under arbeid, og forventes åpnet i 2014.[65][66][67]

Egners verk ble først gjengitt på norske frimerker i 1984 med fire motiv: Karius og Baktus på flåten, Klatremus med gitar, trikken i Kardemomme by og politimester Bastian. Ved 100-årsjubileet i 2012 utkom to nye frimerker: et fotografisk portrett av Egner, og et bymiljø fra Kardemomme by.[68]

I den uautoriserte biografien Tigergutt kan alt! (2000) av Christopher Hals Gylseth var det lagt ensidig vekt på Egners kontrollbehov over eget verk.[61][69][70] Egners kontrollbehov hadde også vært omtalt tidligere, blant annet i flere av tekstene i boken om ham fra 1972.[71]

Egners viser ble gjenstand for debatt i 2006, da Cappelen forlag valgte å utelate barnesangen Visen om vesle Hoa fra den nye utgaven av visesamlingen Kaptein Sorte Bill og 40 andre Egnerviser. Sangen handler om «en negergutt som hette Vesle Hoa» som redder stammen sin fra angrep av nabostammen, og beskrivelsene i teksten ble omtalt som rasisme og eksotifisering. Det var en videreføring av en lignende diskusjon om presentasjonen av Pippis far som «negerkonge».[72][73][74] Egner gav også ut maleboka Klattiklatt drar til negerland i 1943.

Til 100-årsjubileet i 2012 utkom Anders Hegers biografi Egner, en norsk dannelseshistorie. Hegers hovedidé er at Egner var en «dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne».[75][76][77]

Oversikt over forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Barnebøker[rediger | rediger kilde]

  • 1940Barneboka 1940, skrevet sammen med Sigurd Winsnes.
  • 1940Malermester Klattiklatt dypper kosten – og tar fatt
  • 1941Den nye barneboka, skrevet sammen med Sigurd Winsnes.
  • 1941Hesten, kua og de andre. Ny utgave 1945
  • 1941Truls og Kari, en liten bok for store og små
  • 1941Klattiklatt: malebok med bilder og vers
  • 1942Truls og Kari kommer til den store byen
  • 1942Ola-Ola som alle dyra var så glad i
  • 1942Småfolk. Barneboka nr. 3
  • 1942Malermester Klattiklatt gjør vinter til sommer
  • 1943Klattiklatt drar til negerland
  • 1943Truls og Kari i den store digre skauen
  • 1943Hva sier dyra?
  • 1943Lekene mine
  • 1943Svarten
  • 1943Store og små er ute og kjører
  • 1943Jumbo som dro ut i verden. Ny utgave 1976
  • 19431–2–3: Telleboka. Ny utgave 1976
  • 1945Klattiklatt i hjemmefronten
  • 1946Da Per var ku. Ny utgave 1976
  • 1946Stormen, ungdomsroman
  • 1948Ole Jakop på bytur. Ny utgave 1976
  • 1949Karius og Baktus. Ny utgave 1958
  • 1951Tretten viser fra barnetimen (sangbok)
  • 1952Nye viser fra barnetimen (sangbok)
  • 1953Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ny utgave 1978
  • 1955Folk og røvere i Kardemomme by. Ny utgave 1980
  • 1971Bamsefar og andre viser fra barnetimen (sangbok)
  • 1973Kaptein Sorte Bill og andre viser (sangbok). Ny utvidet utgave 2007
  • 1978Musikantene kommer til byen
  • 1987Gode venner. (Tekster fra lesebøkene)
  • 2000Barna i Humlegata. (Tekster fra lesebøkene)
  • 2000Ola-Ola Heia. (Tekster fra lesebøkene)
  • 2000Ola-Ola i byen. (Tekster fra lesebøkene)
  • 2000Sommer på Heia. (Tekster fra lesebøkene)

Bøker for voksne[rediger | rediger kilde]

  • 1943Gamle hus i Vågå
  • 1945Gamle hus i Rauland. Ny utgave 1970
  • 1945Hans E. Kinck. Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller. Med illustrasjoner etter fargetresnitt av Thorbjørn Egner. Ny utgave 1972
  • 2001Thorbjørn Egner, et selvportrett

Oversettelser / gjenfortellinger[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ normannsgata5.no Om sameiet Normannsgata 5
  2. ^ Han fikk opprinnelig navnet Torbjørn Magnus, men endret det selv siden til Thorbjørn. Heger 2012, s. 15
  3. ^ Heger 2012, s. 20
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Thorbjørn Egner, et selvportrett. 2001
  5. ^ Heger 2012, s. 239–240
  6. ^ Heger 2012, s. 73
  7. ^ «BIFF» står for Blylagets Idrets Forening; den siste F'en har ingen åpenbar forklaring. Heger 2012, s. 69
  8. ^ «DigitaltMuseum: Sarpsborgrelieffene». DigitaltMuseum. Besøkt 2. desember 2012. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  10. ^ nb.no/egner Tellebøkene
  11. ^ Heger 2012, s. 137-9
  12. ^ Asbjørn Lind. «Egners motstandsnisser». A-magasinet, 7. desember 2012
  13. ^ Heger 2012, s. 198
  14. ^ Heger 2012, s. 214–220
  15. ^ nb.no/egner Ungdomsromanen «Stormen»
  16. ^ a b Heger 2012; s. 184–189
  17. ^ Olav Storstein i Norsk biografisk leksikon
  18. ^ Heger 2012; s 228–234
  19. ^ a b c Heger 2012, s. 490: «Det har i mange år vært en etablert 'sannhet' at Egner har brukt Essaouira ved Marokkos vestkyst som et forelegg for Kardemomme by. […] Problemet er bare at Egner ikke hadde vært i Essaouria før han skrev Folk og røvere i Kardemomme by, han besøkte byen først på sin annen tur til Marokko i 1964, ni år etter første utgave av boken. Et nærstudium av hans skisser fra 1949 levner imidlertid liten tvil om at i den grad han har hatt arabisk arkitektur og landsbyliv som forelegg for Kardemomme, er inspirasjonen hentet fra medinaen i Fez
  20. ^ a b c Karin Beate Vold. Thorbjørn Egner i Norsk biografisk leksikon
  21. ^ Heger 2012, s. 202–207
  22. ^ Kåre Siem. «Thorbjørn, en fornyer» I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972.
  23. ^ Heger 2012, s. 316–7. Sitat: «300 års visetradisjon hadde fått Thorbjørn Egners innramming.»
  24. ^ a b c Øyvind Anker. «Bamsefar kan han selv være». I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972.
  25. ^ barnebokinstituttet.no Nina Christensen: Sprog som musik. Halfdan Rasmussens oversættelser af Thorbjørn Egners sangtekster, 9.1.2013
  26. ^ Heger 2012, s. 443
  27. ^ nb.no/egner Fra silketrykk til strektegning
  28. ^ a b c Bjørn Egner i etterordet til Thorbjørn Egner, et selvportrett, 2001.
  29. ^ til filmen Fyrtøyet, 1946, se youtube-klipp
  30. ^ Heger 2012, s. 182
  31. ^ I Tretten viser fra Barnetimen finnes disse sangene: «Nå kommer barnetimen», «Dyrene i Afrika», «Trikkevise», «Den uheldige mannen», «Ferdinand», «Vår-vise», «Malerkatten», «I Hottentottenes land», «Sommerbilder», «Malervise», «Grisevær-vise», «Jeger-vise» og «Julekort».
  32. ^ Heger 2012, s. 367
  33. ^ I Hegers biografi drøftes de ulike dateringene; Ut fra opplysninger i Programbladet daterer Heger første sending til 25. oktober 1947, mens Egner selv ved noen anledninger mente at det først ble sendt i 1946. Bjørkøy 2012 mener at hørespillet først ble sendt 16. novermber 1946.
  34. ^ «Karius og Baktus». caprino.no. Besøkt 2. desember 2012. 
  35. ^ a b c Tordis Ørjasæter. «Barne- og ungdomslitteraturen» I: Kjølv Egeland. Norges litteraturhistorie. Bind 5: Mellomkrigstid. Cappelen, 1975/1996. ISBN 82-02-15343-3 (ebok)
  36. ^ nb.no/egner Karakterutvikling: Karius og Baktus
  37. ^ a b c Heger 2012, s. 281–309
  38. ^ a b c Solveig Bøhle. «Om å forstå nytten av det unyttige». I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972. Bygger på radiointervju med Egner i 1968.
  39. ^ a b c Tordis Ørjasæter. «Nytte meg her og nytte meg der». I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972
  40. ^ a b c d e Heger 2012, s. 326–339
  41. ^ nb.no/egner Fra værmann til Tobias
  42. ^ nb.no/egner Karakterutvikling: Ola-Ola Heia
  43. ^ Heger 2012, s. 248
  44. ^ Gunnar Jenshus. «Lesebøkene» I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972
  45. ^ Heger 2012, s. 260
  46. ^ Heger 2012, s. 251
  47. ^ a b Heger 2012, s. 267
  48. ^ Heger 2012, s. 425
  49. ^ a b c d e f g Helliesen, 2012
  50. ^ a b Chrix Dahl. «Tegneren og grafikeren». I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972
  51. ^ gd.no «Med Egner på tur», 21. juli 2009
  52. ^ Begge bøkene ble utgitt på vennen Birger Halvorsens bokhandels forlag, og begge er gjenutgitt flere ganger.
  53. ^ Heger 2012, s. 159–161
  54. ^ «Johan Jorne» var et psevdonym for historikeren Johan Nicolay Tønnessen; boken ble gjenutgitt i 1982. ISBN 82-02-09663-4
  55. ^ Heger 2012, s. 210
  56. ^ Den nye byen er et skoleteaterstykke som står i 4. bind av leseboka
  57. ^ Heger 2012, s. 306
  58. ^ Heger 2012, s. 338
  59. ^ Siri Meyer. «Pippi leser Hakkebakkeskogen» I: Pippi leser teksten, 1995. Her sitert etter Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  60. ^ Johan Borgen. «Om å gå seg lykkelig vill» I: En bok om Thorbjørn Egner, 1972
  61. ^ a b Aftenbladet, 11. desember 2000: Sven Egil Omdal. Christopher Hals Gylseth: Thorbjørn Egner – Tigergutt kan alt!. Sitat: «Bente Erichsen fikk lov til å filme historien om Kasper, Jesper, Jonathan, tante Sofie og de andre innbyggerne i den lille gerhardsenske middelhavsbyen. Men hun fikk ikke lov til å lage film av historien. Hun ble tvunget til å bruke Egners teaterkulisser og Egners teaterkostymer.»
  62. ^ Heger 2012, s 451. «De fleste av anmelderne hadde som sin hovedinnvending at filmen var for mye, ikke for lite preget av Egner.»
  63. ^ Heger 2012, s. 452–3
  64. ^ dyreparken.no Thorbjørn Egner og Kardemomme by
  65. ^ barnebokinstituttet.no Thorbjørn Egner 100 år – om jubileumsåret 2012
  66. ^ ANB-NTB / Demokraten-no Får ny nabo, 31. januar 2012
  67. ^ nrk.no Hakkebakkeskogen til Dyreparken; 31. januar 2012; Besøkt 3. desember 2012
  68. ^ postennorge.no Egner hedres med egne frimerker
  69. ^ Dag og Tid, 16. november 2000 Eigenrådige Egner
  70. ^ teaternett.no Unge Bjørnhaug provoserte Thorbjørn Egner
  71. ^ Lauritz Johnson i artikkelen «Tigergutt kan alt» i En bok om Thorbjørn Egner: «Hvordan kan man være medarbeider til en mann som er perfeksjonist på 5–6 forskjellige områder […], som kan og vet alt bedre enn oss, og som ikke lar oss endre et komma, en tone, enn si et ord?»
  72. ^ Dagbladet, 7. desember 2006 Flere brysomme negerkonger
  73. ^ Bjørkøy, 2011
  74. ^ barnebokinstituttet.no Egner og «neger». Et tilbakeblikk på debatten om «Visen om Vesle Hoa», av Tonje Vold. 18. oktober 2012
  75. ^ nrk.no, 2. november 2012. Knut Hoem: Dannelsesagenten Egner
  76. ^ dagsavisen.no, 14. november 2012 Han formet norsk barndom
  77. ^ aftenposten.no, 6. november 2012. Vidar Kvalshaug: Dobbeltpepret lesefest om Egner

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bøker og noen fagartikler om Prøysens liv og diktning; ordnet kronologisk for å synliggjøre forskningshistorikken

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Roy Gulbrandsen 
Vinner av Bokkunstprisen
Neste mottaker:
 Leif Frimann Anisdahl 
Forrige mottaker:
 Ingen – Egner var først 
Vinner av Cappelenprisen
Neste mottaker:
 Odd Eidem