Gresk ild

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gresk ild. Samtidig bokillustrasjon.

Gresk ild (bysantisk ild, løpeild eller flytende ild, gresk: Υγρό Πυρ, hygró pyr) var et krigsvåpen benyttet av det bysantiske riket fra det 7. århundre. Kjennskapen rundt dette våpenet gikk tapt i det 14. århundre. Våpenet skal ha blitt oppfunnet omkring 673, av en syrisk flyktning ved navn Kallinikos fra Heliopolis (Syria)

Gresk ild kunne sende ut en stråle av brennende væske, og den var effektiv både på landjorden og til sjøs, men den ble i størst grad benyttet til sjøs. Man påsto at nøkkelen til våpenets effektivitet lå i at ilden kunne brenne under alle forhold, til og med under vann ble det sagt. Bysants fiender kjente ilden som en våt, mørk og klebrig ild, fordi den hang fast ved det den rammet, og var umulig å slukke. Fiendtlige skip fryktet å komme for nær innpå den bysantiske flåten, for når skipene var i skuddhold, gav den greske ilden bysanterne en enorm fordel.

Jf. flammekaster.