Comfortably Numb
| «Comfortably Numb» | |||
|---|---|---|---|
| Album | The Wall | ||
| Artist, band | Pink Floyd | ||
| Utgitt | 1979 | ||
| Innspilt | april–november 1979 | ||
| Sjanger | progressiv rock, rock | ||
| Lengde | 6.21 | ||
| Plateselskap | EMI | ||
| Låtskriver(e) | Roger Waters, David Gilmour |
||
| Produsent(er) | Bob Ezrin, Roger Waters, David Gilmour | ||
«Comfortably Numb» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, utgitt på albumet The Wall fra 1979. Musikken er komponert av David Gilmour (med små medvirkninger av Waters), mens teksten er skrevet av Roger Waters.
Innhold |
Struktur [rediger]
Sangen inneholder to gitarsoloer av Gilmour, og er en av de best likte soloene blant Pink Floyd-fansen. Den siste soloen i sangen blir sett på som en av Gilmours beste, og er en klassikker innen rockens gitarsoloer. Soloen kommer ofte høyt på kåringer av de beste gitarsoloene noen sinne; leserne av bladet Guitar World stemte denne soloen som den 4 beste i historien[1] og radiostasjonen Planet Rocks lyttere stemte i 2006 denne soloen fram som tidenes beste.[2]
Som resten av sangene på albumet, forteller «Comfortably Numb» en del av historien om hovedpersonen Pink. Pink kjenner seg totalt isolert fra samfunnet, og misliker sterkt presset det å være rockestjerne gir. Av den grunn kollapser han på hotellrommet like før han skal dra for å spille en konsert. En lege blir tilkalt, og han gir Pink en sprøyte som skal gi han energi til å framføre konserten. Teksten er skrevet som en samtale, der Waters' stemme er legen, mens Gilmours stemme er Pink.
Bakgrunn [rediger]
Mens de fleste sangene på The Wall er skrevet av Waters alene, er det meste av musikken til «Comfortably Numb» laget av Gilmour. Til å begynne med hadde Gilmour tenkt å bruke denne sangen i sitt første soloalbum, David Gilmour. Gilmour valgte imidlertid å ikke bruke sangen, og tok derfor med seg demoen til innspillingene av The Wall.
Sangen er bare ett av to spor på The Wall som ikke glir inn i eller ut av sangene før og etter. (Den andre sangen er «Mother»). Dette kommer av at de på den originale LP-versjonen var det en pause i musikken fordi side tre av albumet var ferdig. På enkelte CD-utgaver av tidligere Pink Floyd-album, som The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, ble disse pausene tatt bort ved at slutten på den ene siden og begynnelsen av den andre ble mikset inn i hverandre.
I følge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Waters skal ha sagt det var de to lengste timene i hans liv, og at det var svært vanskelig å gjennomføre en konsert når han så vidt kunne løfte på armene.
Waters og Gilmour var svært uenige om hvordan sangen skulle spilles inn og høres ut. Gilmour ønsket at lydbildet i versene skulle være mer skittent. Waters fikk til slutt viljen sin når det kom til versene, mens Gilmour fikk lage gitarsoloen som han ville. Gilmour har i ettertiden fortalt at han og Waters kranglet svært lenge om hvordan sangen skulle høres ut.
I 1984, da Gilmour spilte noen solokonserter, ble sangen ofte kalt «Come on Big Bum» i setlisten. Gilmour gjorde de endringene han opphavlig ville ha med på albumet under disse konsertene, og i de senere utgavene av sangen under konsertene til Pink Floyd, på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, var det denne versjonen de brukte.
Coverversjoner [rediger]
- Luther Wright and the Wrongs fra Canada ga i 2001 ut en countryversjon av sangen på deres album Rebuild the Wall, som var en nyinnspilling av hele The Wall som et countryalbum.
- Graham Parker fra England ga i 2003 ut en akustisk versjon av «Comfortably Numb» på sitt album A Fair Forgery of Pink Floyd (som var det Roger Waters kalte albumet A Momentary Lapse of Reason).
- Scissor Sisters ga i 2004 ut en discoversjon av sangen på deres debutalbum. Sangen synges i falsett og er i stil svært lik Bee Gees sin discoperiode. Pink Floyds David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters skal ha gitt positive tilbakemeldinger på versjonen.[3][4]
- Dar Williams inkluderte en versjon av sangen i en duett med Ani DiFranco på hennes album My Better Self i 2005
- Billy Sherwood og medlemmer fra bandet Yes spilte en versjon av sangen for tributtalbumet Back Against the Wall.
- Gregorian spilte sangen på deres album Masters of Chant Chapter V i 2006.
- Sarah Slean spilte en versjon av sangen på albumet Pink Floyd Redux i 2006.
- Dream Theater har spilt sangen på flere konserter, blant annet sammen med bandet Queensrÿche.
- Filmmusikken til filmen The Departed av Martin Scorsese fra 2006 inneholder konsertversjonen av sangen fra albumet The Wall: Live in Berlin (1990). Roger Waters spilte denne sammen med Van Morrison, Levon Helm, Garth Hudson og Rick Danko.
Medvirkende [rediger]
- David Gilmour – gitarer, bass, synthesizer, pedal steelgitar og vokal (refreng)
- Nick Mason – trommer
- Roger Waters – vokal (vers) og bass
- Richard Wright – orgel
- Lee Ritenour – akustisk gitar
- The New York Orchestra
Referanser [rediger]
- ^ 100 Greatest Guitar Solos
- ^ Everyone wants to be an axeman...
- ^ EW.com – Think 'Pink' (Av Michael Endelman. Publisert 27. september 2006, besøkt 30. oktober 2012)
- ^ BBC.co.uk – Scissor Sisters' stab at success (Av Tom Bishop. Publisert 2. februar 2004, besøkt 30. oktober 2012)
Kilder [rediger]
- Fitch, Vernon. The Pink Floyd Encyclopedia (3rd edition), 2005. ISBN 1-894959-24-8
- http://www.rollingstone.com/artists/pinkfloyd/articles/story/6596159/comfortably_numb
- David Gilmour med David Bowie framfører sangen i Royal Albert Hall i mai 2006
|
|||||||||||||||||||||||
