Harvest Records

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Harvest Records var et tidligere britisk plateselskap som lå under paraplyen til EMI og som fungerte som platemerke for band og artister innenfor sjangeren progressiv rock. Selskapet ble stiftet i 1969 under ledelse av Malcolm Jones og Norman Smith, og var en direkte konkurrent mot Vertigo Records fra Phillips og Deram Records fra Decca. Harvest ble distribuert i USA av EMIs amerikanske datterselskap Capitol Records.

Med utgivelseslanseringen av Edgar Broughton Band ble selskapet brukt av kjente band og artister som Deep Purple, Pink Floyd, The Move, Electric Light Orchestra, Barclay James Harvest, Climax Blues Band, Kevin Ayers og Little River Band. Harvest promoterte også andre alternative musikksjangre i sin begynnelse. I tillegg hadde Harvest den europeiske lisensen for utgivelser fra det amerikanske selskapet Blue Thumb Records mellom 1969 til 1971.

Hovedfokuset til Harvest Records skiftet noe på slutten av 1970-tallet, hvor selskapet begynte å signere en rekke band under post-punk som Wire, The Saints og The Banned. New Wave–artister som Thomas Dolby og Duran Duran ga ut deres respektive debutalbum under selskapet i Nord-Amerika. Iron Maidens tre første utgivelser ble også gitt ut i USA av Harvest Records. Pink Floyd skiftet for øvrig til EMI etter lanseringen av The Final Cut i 1983.

I 1977 begynte Harvest å gjenutgi utgivelser på et platemerke kalt Harvest Heritage. Dette nye merket samlet stort sett sammen materiale som tidligere hadde blitt utgitt på Harvest fra 1969 og utover som samlealbum. Harvest Heritage ga likevel også ut musikk fra slutten av 1960-tallet av EMI–band som ikke hadde spilt inn for Harvest, som for eksempel The Gods, Love Sculpture og Tomorrow.

Harvest Records opererer ikke lenger som et eget platemerke, men det blir reaktivert i visse tilfeller hvis en artist eller et band passer inn under platemerkets kultur. Siden 1984 har Harvest sjeldent blitt brukt for nye utgivelser.

Harvest Records Artists[rediger | rediger kilde]

Jan Akkerman The Albion Band Amorphous Androgynous Ariel Aviator
Kevin Ayers Ayshea Babe Ruth Bakerloo The Banned
Barclay James Harvest Syd Barrett Battered Ornaments Be-Bop Deluxe La Belle Epoque
The Beyond Blue Aeroplanes Richard Brautigan Edgar Broughton Band Pete Brown & Piblokto
Buddy and the Juniors Kate Bush Can Cargo Michael Chapman
Clifton Chenier Climax Blues Band Shirley & Dolly Collins Dark Star Deep Purple
Thomas Dolby Patrick Duff Duran Duran East of Eden Electric Light Orchestra
Eloy Charlie Feathers The Flying Circus Focus Forest
Formerly Fat Harry The Fourth Way David Gilmour The Gods The Grease Band
The Greatest Show on Earth Gryphon Roy Harper Ashley Hutchings Iron Maiden
Israel Vibration Janus Kayak King Harry Buddy Knox
Helmut Koellen John Lees Little River Band The Lonely Boys (aka Little Bo Bitch) Jon Lord
Love Love Sculpture Machiavel Maneige Mark-Almond
Marshall Hain Dave Mason Nick Mason's Fictitious Sports Matumbi Max Middleton & Robert Ahwai
Morrissey - Mullen Motorpsycho The Move Bill Nelson's Red Noise Nine Days Wonder
Panama Limited Jug Band Pink Floyd The Pretty Things Professor Longhair Pyx Lax
Quatermass Sadistic Mika Band The Saints Richard Schenider Jr. Eberhard Schoener
Jack Scott The Shirts Warren Smith Soft Machine Alan Sorrenti
Southern Comfort Chris Spedding Spontaneous Combustion Strapps Sweet Smoke
Tanned Leather Tea & Symphony Third Ear Band Tom Robinson Band Tomorrow
Trinidad Oil Company Triumvirat Ike & Tina Turner The Undertones Unicorn
Roger Waters Wire Wizzard Roy Wood Richard Wright

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Southall, Brian: The A-Z of record Labels. Sanctuary Publishing, London 2000. ISBN 1-86074-281-5.