Grigorij Zinovjev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grigorij Zinovjev
Maksim Gorkij (1) og Grigorij Zinovjev (2), 1920

Grigorij Jevsejevitsj Zinovjev (russisk: Григо́рий Евсе́евич Зино́вьев, født 11. septemberjul./ 23. september 1883greg. i dagens Kherson oblast, død 25. august 1936 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han ledet Komintern fra stiftelsen i 1919 til 1926.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble ved fødselen gitt navnet Ovsej-Gersjon Aronovitsj Radomyslovskij Apfelbaum (Овсей-Гершен Аронович Радомысльский Апфельбаум). Han ble født i Jelizavetgrad (nå Kirovohrad i Ukraina) til jødiske melkebønder som underviste ham i hjemmet. (Mellom 1923 og 1935 har hjembyen navnet Zinovjevsk). Gregorij var tidlig i livet kjent under navnene Apfelbaum eller Radomyslovskij og tok senere en rekke andre tilnavn/kallenavn, som Sjatski, Grigorjev, Grigorij og Zinovjev, og det ble de to siste navnene som festnet seg og som han ble mest kalt som. Han studerte filosofi, litteratur og historie, og ble etterhvert opptatt av politikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Zinovjev sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1901, og etter splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker fulgte han bolsjevikene. I 1905 ble han redaktør for avisa Proletary, og i 1908 ble han arrestert for sine politiske synspunkter, men frigitt grunnet dårlig helse. Deretter sluttet han seg til Lenin i Sveits, og forble en av hans nærmeste medarbeidere.

Zinovjev reiste sammen med Lenin med på det tog som Tyskland gav fritt leide og lot passere under første verdenskrig fra Sveits gjennom Tyskland og som via Sverige nådde den russiske grense ved Haparanda våren 1917 (Finland var et storfyrstedømme innen Russland på denne tid og ikke en egen stat). Tsar Nikolaj II var blitt avsatt og var erstattet av Kerenskij-ministeriet etter februarrevolusjonen i mars 1917. Men Kerenskij nektet, likesom tsaren, å slutte fred med sentralmaktene. Keiser Vilhelm II håpet at Lenin og hans kommunistiske følge skulle styrte det nye styre eller i det minste distrahere Russland innenfra, noe som ville gagne sentralmaktene på Østfronten. Dette skulle Lenin og Zinovjev klare over all (både egen og tysk) forventning i och med oktoberrevolusjonen. Det nye bolsjevikstyret valgte fa også å slutte fred med Tyskland (og de øvrige sentralmakter) i mars 1918 ved å inngå freden i Brest-Litovsk.

I september 1918 uttrykte Zinovjev under et møte med kommunister i Petrograd, etter historikeren Robert Conquests vurdering, en implisitt beredskap til massemord. «Vi må vinne 90 av Russlands 100 millioner fore vår sak. De øvrige har intet de skulle ha sagt; de må tilintetgjøres.»[1][2][3] Disse ord fra en så fremstående leder mener historikeren Richard Pipes innebare dødsdommen over millioner av mennesker.[4] Rundt samme tid hadde Zinovjev i følge Izvestija allerede den offentlige proklamasjon av den røde terror latt 512 gisler henrette i Petrograd[5][6]

Sammen med Lev Kamenev gikk han mot oktoberrevolusjonen, og han trakk seg fra sentralkomiteen da denne ikke ville gå inn for forhandlinger med mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Han gikk imidlertid senere tilbake på dette og ble valgt til observatør i politbyrået i 1919, samme år som han ble valgt til formann for det nystiftede Komintern. Under borgerkrigen hadde han også ansvaret for forsvaret av Petrograd. I 1921 ble han valgt til fast medlem av politbyrået, og på partikongressene i 1923 og 1924 holdt han åpningstalen. Som formann for Komintern ble han imidlertid også tillagt en del av ansvaret for de tyske revolusjonæres nederlag i 1923.

Under Lenins sykdomsperiode og etter hans død allierte Zinovjev seg med Kamenev og Stalin, senere også Nikolaj Bukharin, i kampen mot venstrefløyen, ledet av Trotski. Han foreslo endog å ekskludere Trotski, uten å få støtte for dette fra Stalin. Særlig var spørsmålet om industriell reisning og forholdet til bøndene av stor betydning. Da imidlertid Trotski var utmanøvrert havnet han sammen med Kamenev i opposisjon til Stalin. Han inntok også deler av venstrefløyens politikk, og dannet i 1926 Den forente opposisjonen. Samme år ble han også avsatt som formann for Komintern. Året etter ble han ekskludert fra partiet, men etter omfattende selvkritikk ble han tatt til nåde igjen i 1928, et tidspunkt da den gamle venstreopposisjonens standpunkter var i ferd med å bli overtatt av Stalin og flertallet.

Endelikt[rediger | rediger kilde]

Han fikk aldri senere noen fremtredende posisjon i stat eller parti, og i 1932 ble han ekskludert for andre gang. Etter å ha blitt tatt til nåde året etter ble han i 1934 ekskludert for tredje gang og også arrestert for medvirkning til mordet på Sergej Kirov. Sammen med blant andre Kamenev ble han dømt otil døden for landsforræderi og konspirasjon i den første Moskvaprosessen. Han ble henrettet i kjelleren under Lubjankafengselet.

Han ble rehabilitert i 1988.

Zinovjevs historikk over Russlands kommunistiske parti, Die Geschichte der kommunistischen Partei Rußlands, ble brent av nasjonalsosialistene under de landsomfattende bokbålene i Tyskland 1933.

I likhet med sin nære venn og medarbeider Kamenev var Zinovjev først og fremst en praktiker. Selv om Marxist Internet Archives har lagt ut en håndfull artikler av ham er disse først og fremst knyttet opp til aktuelle hendelser. Det er få, om noen, av hans arbeider som ansees å ha mer enn historisk verdi.

Verker oversatt til tysk[rediger | rediger kilde]

  • Bericht des Exekutivkomitees der Kommunistischen Internationale an den zweiten Weltkongress der Kommunistischen Internationale, Schwarz, Berlin 1920.
  • Brennende Tagesfragen der internationalen Arbeiterbewegung, Kommunistische Internationale, Petrograd 1920.
  • Die Aufgaben der Arbeiter- und Bauern-Jugend, Internationaler Jugend-Verlag, Berlin 1920.
  • Die Rolle der Kommunistischen Partei in der proletarischen Revolution, Westeuropäischen Sekretariat der Kommunistischen Internationale, Berlin 1920.
  • Die russische Revolution und das internationale Proletariat. Zum zweiten Jahrestag der proletarischen Umwälzung in Rußland, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920. (Digitalisat) (Volltext)
  • Die Weltrevolution und die III. Kommunistische Internationale. Rede auf dem Parteitag der USPD in Halle am 14. Oktober 1920, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Heer und Volk. Sowjetmacht und Offiziersstand, Verlag der Kommunistischen Internationale, Petrograd 1920.
  • N. Lenin. Sein Leben und seine Tätigkeit, Malik-Verlag, Berlin 1920. (Digitalisat)
  • Vom Werdegang unserer Partei, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Was die Kommunistische Internationale bisher war und was sie nun werden muss, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Der Aufbau der Volkswirtschaft und die Sowjetmacht, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Die Kämpfe der Kommunistischen Internationale. Bericht über die Tätigkeit der Exekutive, gegeben auf dem III. Weltkongress der Kommunistischen Internationale, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Die Taktik der Kommunistischen Internationale. Rückblick auf die Arbeiten des III. Weltkongresses, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Gegen den Strom. Aufsätze aus den Jahren 1914-1916, Hoym, Hamburg, 1921. (mit Wladimir Lenin)
  • Von der bürgerlichen bis zur proletarischen Revolution, Franke, Leipzig 1921.
  • Zwölf Tage in Deutschland, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Alte Ziele, neue Wege. Über die proletarische Einheitsfront, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1922.
  • Die Kommunistische Internationale und die proletarische Einheitsfront, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1922.
  • Über die antisowjetistischen Parteien und Strömungen, Hoym, Hamburg 1922.
  • Die Kommunistische Internationale auf dem Vormarsch, Hoym, Hamburg 1923.
  • Geschichte der kommunistischen Partei Russlands (Bolschewiki), Hoym, Hamburg 1923.
  • Probleme der deutschen Revolution, Hoym, Hamburg 1923. (Digitalisat)
  • Der Krieg und die Krise des Sozialismus, Verlag für Literatur und Politik, Wien 1924.
  • Die gegenwärtige Lage der Sowjetmacht und der Kommunismus, Hoym, Hamburg 1924.
  • Die Weltpartei des Leninismus, Hoym, Hamburg 1924.
  • Fünf Jahre Kommunistische Internationale, Hoym, Hamburg 1924.
  • Lenin, Verlag für Literatur und Politik, Wien 1924. (Digitalisat)
  • Über die Aufgaben der KPR, Hoym, Hamburg 1924.
  • Über die Bolschewisierung der Parteien. Reden vor der Erweiterten Exekutive, März/April 1925, Hoym, Hamburg 1925.
  • Über die gegenwärtigen Aufgaben unserer Politik, Hoym, Hamburg, 1925.
  • Der neue Kurs, Vereinigung Internationaler Verlagsanstalten, Berlin 1926. (mit Nikolai Bucharin)
  • Sinowjew, Kamenew, Lenin, Trotzki, Stalin, Bucharin u.a. (Originaltexte) in: Ulf Wolter (Hrsg.): Die Linke Opposition in der Sowjetunion 1923–1928, 5 Bände; Verlag Olle & Wolter, Berlin 1975–1978; ISBN 3-921241-08-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joachim Fest: «Die geschuldete Erinnerung. Zur Kontroverse über die Unvergleichbarkeit der nationalsozialistischen Massenverbrechen.» I: FAZ 6. september 1986; Opptrykt i: Historikerstreit. Die Dokumentation der Kontroverse um die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung. Piper, München/Zürich 1987, s. 107
  2. ^ Robert Conquest: The Harvest of Sorrow, Arrow edition 1988, ISBN 0-09-956960-4 s. 24.
  3. ^ Richard Pipes: Russia under the Bolshevik Regime, 1994, ISBN 0-679-76184-5 , s. 499.
  4. ^ Richard Pipes: The Russian Revolution, First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 S. 820.
  5. ^ George Leggett: The Cheka: Lenin’s political Police, Clarendon Press, Oxford, 1981, ISBN 0-19-822552-0, s. 111
  6. ^ Richard Pipes: The Russian Revolution, First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 d. 819

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Grigorij Zinovjev – bilder, video eller lyd