Slaget ved Warszawa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Warszawa
Konflikt: Den polsk-sovjetiske krig
Slaget ved Warszawa
Polske soldater med erobrede sovjetiske faner
Dato 12. - 25. august 1920
Sted Utenfor Warszawa i Polen
Resultat
Polsk seier
Parter
Polen Andre polske republikk Flag of Russian SFSR.svg Sovjet-Russland
Kommandanter
Józef Piłsudski
Edward Rydz-Śmigły
Władysław Sikorski
Leo Trotskij
Mikhail Tukhatsjevskij
Semjon Budjonnyj
Styrker
113 000 - 123 000 soldater 104 000 - 140 000 soldater
Tap
4 500 drept, 22 000 sårede
10 000 savnet
15 000 - 25 000 drept, Ukjent antall såret, 66 000 krigsfanger
Slaget ved Warszawa

Slaget ved Warszawa var et slag under den polsk-sovjetiske krig. Det ble utkjempet mellom 12. og 25. august 1920, og endte med at russerne led nederlag. På sovjetisk side omkom 15 000, 500 ble savnet, 10 000 skadet og 66 000 tatt som krigsfanger. De polske tapene var langt mindre; 4 500 polske soldater omkom, 10 000 ble savnet og 22 000 skadet.

Både bolsjevikene og utenlandske makter hadde regnet med at Polen ville være lett å beseire. Polakkenes seier lammet bolsjevikstyrkene, og i de følgende måneder sikret flere polske seire Polens uavhengighet og østgrense. Den polsk-sovjetiske krig ble avsluttet ved Riga-freden året etter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Polsk forsvarsstilling ved Warszawa

I kjølvannet av første verdenskrig, kjempet Polen for å bevare sin nyvunnede selvstendighet, etter at denne hadde gått tapt i forbindelse med landets tre delinger, den siste 24. oktober 1795. I dette lå også sikringen av landets grenser, slik disse var slått fast i Międzymorze-planen, utarbeidet av Józef Piłsudski, og overdragelse av territorier fra nabolandene Russland, Tyskland og det tidligere Østerrike-Ungarn.[1]

Under ledelse av Piłsudski ble den andre polske republikk proklamert på samme dag som våpenhvile ble inngått, 11. november 1918. Landets grenser ble imidlertid ikke endelig fastlagt før i 1921, etter polakkenes seier i den polsk-sovjetiske krig. Polens grenser ble omstridte. I øst ble de trukket mye lenger mot øst enn den såkalte Curzonlinjen, som var den foreslåtte grensen før krigen. Dette førte til at Polen fikk en betydelig ukrainsk og hviterussisk minoritet.

På denne tiden var bolsjevikene også i ferd med å få overtaket i den russiske borgerkrigen, etter å ha påført De hvite noen kraftige nederlag.[1] Vladimir Lenin anså Polen for å være nødvendig for å kunne utøve innflytelse mot resten av Europa og spre kommunismen vestover, særlig i Tyskland hvor blant annet Den bayerske sovjetrepublikken var blitt etablert. I den bolsjevikiske agitasjonen ble det hevdet at den korteste veien til Berlin og Paris var gjennom Warszawa.[2]

Begge parter deltok i den polsk-ukrainske krig og våren 1920 måtte de polske styrkene trekke seg tilbake. Kamphandlingene ble i realiteten videreført som den polsk-sovjetiske krig. På sovjetisk side håpet en at om Warszawa falt, ville dette ikke bare førte til at den polske kampmoralen ble skadelidende, men også at dette kunne utløste kommunistiske opprør i vest slik at Den røde armé kunne støtte særlig det kommunistiske opprøret i Tyskland. Under ledelse av Semjon Budjonnyj brøt de sovjetiske styrkene gjennom de polske forsvarslinjene i juni 1920.[3]

Virkningen av de sovjetiske gjennombruddene ble katastrofal for polakkene, og alle forsvarslinjer falt sammen. 4. juli Mikhail Tukhatsjevskij brøt igjennom fra Hviterussland over Berezina og 19. juli erobret Den røde arme Hrodna og nådde Białystok 28. juli.

Slagplaner[rediger | rediger kilde]

Den polske statssjef og øverstkommanderende Józef Piłsudski
Den sovjetiske øverstkommanderende Mikhail Tukhatsjevskij

Polske[rediger | rediger kilde]

Innledningsvis gikk de polske strykene i de forsvarslinjene som var etablert av Tyskland under første verdenskrig. Piłsudskis plan var å stoppe den sovjetiske framrykkingen på hans venstre flanke og etablere et hovedkvarter ved Bug og Brest-Litovsk, men denne planen falt sammen da dette området falt umiddelbart.[3] Deretter gikk den polske planen ut på å splitte den sovjetiske framrykkingen i midten hvor det også var muligheter til å få litt hjelp av geografiske faktorer.[3]

I august hadde Piłsudski etablert et hovedkvarter i Belweder og det hersket stor usikkerhet med hensyn til hvordan styrkene skulle fordeles, slik at flankene fikk nødvendig styrke, samtidig som forsvaret av Warszawa var tilstrekkelig.[3]. Siden Piłsudski personlig ville ha kommandoen i fronten, var et en stor risiko for at han kunne bli tatt som krigsfange eller bli drept. For å unngå at dette skulle lamme den politiske beslutningsevnen, deponerte han sin avskjedssøknad som statssjef og øverstkommanderende hos statsministeren.[3]

Den polske logistikken var svært komplisert, da det ble benyttet skytevåpen med seks forskjellige produksjonsland og alle brukte forskjellig ammunisjon. Videre var utstyret den nye statens hær i dårlig tilstand, hvor mange soldater eksempelvis ikke hadde skotøy.[3]

På den annen side hadde polakkene, i følge dokumenter som ble funnet i det polske militærarkivet i 2005, den fordelen både i planleggingen og under slaget, at den polske kryptoanalysen allerede i september 1919 hadde knekket den sovjetiske koden. Løytnant Jan Kowalewski skal ha stått bak dette, og ble i 1921 tildelt ordenen Virtuti Militari.[4]

Sovjetiske[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske øverstkommanderende Mikhail Tukhatsjevskijs plan var å omringe Warszawa ved å krysse Wisła ved Włocławek og så angripe byen fra nordvest. Slik ville han gjenta den vellykkede russiske manøveren mot byen under novemberoppstanden i 1831. Da ble Wisła krysset ved Toruń og byen ble inntatt nesten uten motstand og den polske motstanden mot Det russiske keiserrike ble knust.[3][5] Videre ville denne operasjonen kutte de polske forsyningslinjene fra havnebyen Gdańsk som var den eneste havnen som hadde kapasitet til å ta imot de nødvendige militære forsyningene.

Slaget[rediger | rediger kilde]

I forkant av slaget, rykket den sovjetiske 4. arme i henhold til sin slagplan over Wkra-elven og fram til Włocławek. Den 15. og 3. arme rykket i retning av Modlin-fortet og den 16. arme rykket direkte mot Warszawa. Samtidig, 12. august innledet den sovjetiske 16. arme angrepet på Radzymin, bare 23 km øst for Warszawa, og inntok byen dagen etter.[6] Disse innledende framgangen for Den røde armé medførte at Piłsudski måtte forsere sine planer med 25 timer.

Første fase[rediger | rediger kilde]

Slaget første fase besto av det sovjetiske angrepet på byen. Dette ble innledet 12. august med et støtte angrep på det polske brohodet i bydelen Praga.[6]

Posisjonene for kampene

Samtidig bølget kampene fram og tilbake i Radzymin, og i denne situasjonen forlot alle utenlandske diplomater Warszawa, bortsett fra representantene for Storbritannia og Den hellige stol.[3] Da Radzymin falt, var linjene til den polske 5. armé under kommando av Władysław Sikorski brutt, og denne måtte kjempe på tre fronter.

Imidlertid klarte den følgende natten et Ułan-regiment å bryte gjennom de sovjetiske linjene og kom den polske 5. armé til unnsetning. Samtidig klarte Ułan-regimentet å ødelegge en radiostasjon ved Ciechanów som tilhørte den sovjetiske 4. armé,[6] slik at denne hadde bare et enkelt samband igjen som kun hadde en frekvens, som den polske etterretningstjenesten klarte å avlytte. For å ikke avsløre at den sovjetiske koden var brutt, blokkerte radiostasjonen i Warszawa denne frekvensen ved å sende opplesninger av Første Moseboklatin og polsk og på den måte hindret den sovjetiske 4. armé å få ordren fra Tukhatsjevskij om å rykke sørover.

Andre fase[rediger | rediger kilde]

Andre fase - de polske motangrepene

Slaget andre fase besto i hovedsak av de polske motangrepene. Den røde armés 27. infanteridivisjon nådde landsbyen Izabelin, bare 13 km fra selve Warszawa, men dette skulle også vise seg å være det nærmeste Den røde armé skulle komme hovedstaden.[3] På grunn av sviktende kommunikasjon og egenrådige sovjetiske kommandanter, trodde Tukhatsjevskij at alt gikk etter planen, mens hans styrker i stedet gikk inn i den polske fellen.

Som en følge av de politiske intrigene i den sovjetiske ledelsen og en konflikt mellom Aleksandr Jegorov og Tukhatsjevskij, unnlot Budjonnyj på dette tidspunktet å følge ordren fra Tukhatsjevskij om å rykke inn mot Warszawa fra sin posisjon på den sørlige flanke, og svekket i stedet denne ved å snu og rykke østover for å komme Josef Stalin, som da var sjefkommissær på den sørvestlige front, til unnsetning i hans forsøk å innta den beleirede Lviv.[6]

Det polske motangrepet ble innledet 14. august og kampene om den lille byen Nasielsk førte til polsk overtakelse av den ødelagte byen dagen etter. Samme dag ble også Radzymin gjenerobret, noe som var svært oppmuntrende for den polske kampmoralen. Videre klarte Sikorski 5. armé å presse de sovjetiske styrkene bort fra Warszawa-området, hvor alt det Polen hadde av stridsvogner og pansrede kjøretøyer ble satt inn, inklusive to polske pansertog. Den polske framrykkingen gikk raskt, opptil 30 km daglig.

Tredje fase[rediger | rediger kilde]

Slagets tredje fase er kjennetegnet ved at de polske styrkene i henhold til sin slagplan presset særlig den sovjetiske angrepsstyrken i sentrum tilbake fra Warszawa og skapte slik en stor åpning i den sovjetiske frontlinjen. Allerede om kvelden 16. august har de polske styrkene gjenerobret Włodawa (i dagens Lublin voivodskap) og brøt den sovjetiske 16. armés sambandsmuligheter. Også Piłsudski var overrasket hvor hurtig de klarte å slå tilbake den sovjetiske styrken, da framrykningen var opptil 70 km på 36 timer. For de sovjetiske styrkene på flankene var det umulig å fortsette kampene, og den sørlige flanken var allerede sterkt redusert som følge av Budjonnyj allerede hadde forlatt området. De polske styrkene utnyttet til fule den sovjetiske forvirringen og svekkelsen.[3]

Tukhatsjevskij hadde sitt hovedkvarter i Minsk og innså 128. august at angrepet på Warszawa var mislykket og beordret Den røde armé om å trekke seg tilbake for omorganisering for å bedre logistikken og stanse den polske framrykkingen. Den isolerte 16. armé måtte imidlertid overgi seg til polakkene,[3] mens det i sentrum hersket fullt kaos. Noen divisjoner prøvde å kjempe seg videre mot Warszawa, mens andre flyktet i panikk.[7] Tukhatsjevskij hadde mistet kontakten med de fleste av sine styrker, og bare 15. armé hadde tilstrekkelig kontakt, og ble satt til å sikre reretten til 4. armé som var lengst vest.

21. august var all sovjetisk motstand over og hovedstyrken hadde trukket seg over Bug. 31. august var de siste styrkene fra den nord-vestlige fronten også trukket helt tilbake.[3]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Grensene i området som følge av krigen og Riga-freden

Selv om polakkene oppnådde å slå det sovjetiske angrepet tilbake, hadde ikke strategien vært helt vellykket, da de sovjetiske styrkene hadde lyktes å rykke lenger fram enn forventet.

Den røde armé led store tap, med rundt 15 000 døde, 500 savnede og 65 000 internert, sammenlignet med de polske tapene med rundt 4 500 døde, 22 000 sårede og 10 000 savnede. Mellom 25 000 og 30 000 sovjetiske styrker lyktes i å ta seg over grensen til Øst-Preussen og ble internert der, før de ble sendt til Russland etter å ha lagt igjen våpen og utstyr. Polen erobret rundt 231 artillerienheter og 1 023 maskingeværer.[3]

Det sovjetiske nederlaget var et stort prestisjenederlag for de involverte sovjetiske lederne, blant dem Lenin. Videre slo det bunden ut av planene om bistand til kommunistiske opprør i særlig Tyskland, men også i Litauen.

For den polske selvbevissthet var imidlertid seieren svært viktig, særlig etter nederlagene i Ukraina, og åpnet veien for avslutningen av den polsk-sovjetiske krigen gjennom Riga-freden som ble undertegnet 18. mars 1921.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b David Parker: The Tragedy of Great Power Politics, W. W. Norton & Company, 2001, ISBN 0-393-02025-8, Google Print, side194
  2. ^ Davies, Norman: White Eagle, Red Star: the Polish-Soviet War, 1919–20, Pimlico, 2003, ISBN 0-7126-0694-7. (Første utgave: New York, St. Martin's Press, inc., 1972.) side 29
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m Witold Lawrynowicz: Battle Of Warsaw 1920. Besøkt 9. juni 2011.
  4. ^ Jan Bury: Polish Codebreaking during the Russo-Polish War of 1919–1920, besøkt 9. juni 2011
  5. ^ John Erickson: The Soviet High Command: a military-political history 1918–1941, Frank Cass 2001, sidene 84-91 ISBN 0714651788
  6. ^ a b c d Robin D. S. Higham, Frederick W. Kagan: The military history of the Soviet Union, Palgrave Macmillan, 2002 ISBN 0-312-29398-4, Google Print, s. 44
  7. ^ Janusz Cisek: Kosciuszko, We Are Here!: American Pilots of the Kosciuszko Squadron in Defense of Poland, 1919–1921, McFarland & Company, 2002, ISBN 0-7864-1240-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]