Sergej Witte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sergej Witte, maleri av Ilja Repin, 1903

Grev Sergej Juljevitsj Witte (russisk: Сергей Юльевич Витте; født 17. junijul./ 29. juni 1849greg. i Tbilisi, død 28. februarjul./ 13. mars 1915greg. i Petrograd) var en russisk statsmann. Han var svært sentral i industrialiseringen av Russland og stod bak Oktobermanifestet, forløperen til Russlands første grunnlov. Witte var finansminister fra 1892 til 1903 og statsminister fra 1905 til 1906.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wittes familie var på farssiden russifiserte baltertyske lutheranere (opprinnelig en nederlandsk slekt), mens morens side stammete fra den russiske adel. Sergej Wittes morfar var Andrej Mikhailovitsj Fadejev, guvernør for Saratov og medlem i det kaukasiske riksråd; hans mormor var fyrstinne Helene Dolgoruki, og den mystiske Helena Blavatskij var hans niese. Faren het Julius Witte og moren Katerina Fadejev.

Han vokste upp i morforeldrenes hus i den kaukasiske del av Russland. Han fullførte Gymnasium I i Kishinev[1] og ble deretter utdannet ved og uteksaminert fra Novorossijskuniversitetet i Odessa med en eksamen i matematikk. Deretter arbeidet han den sterste delen av 1870- og 1880-tallet innen den private forretningsverden, sørskilt da med administrasjonen og ledelsen av diverse jernbanelinjer i Russland.

Innvirkning på russisk økonomi[rediger | rediger kilde]

Witte tjenestegjorde som direktør over de russiske jernbaner, en post understilt finansdepartementet, 18891891, og som transportminister (1892). Han satte i gang et ambisiøst program for jernbanebygging, og førte overoppsyn med byggingen av den transsibirske jernbane.

Han ble finansminister i 1892, en post han holdt til 1903. Under hans embetstid gjennomgikk Russland en sterk økonomisk vekst. Witte oppmuntret investeringer av utenlandsk kapital i Russland, og for å støtte dette innførte han i 1897 gullmyntfot i Russland. Witte fremmet også ekspansjonen av den russiske industri, noe som resulterte i en svært rask vekst innen industrisektorens andel av økonomien, og da særlig metall-, olje-, og transportsektorene. For å ytterligere forbedre økonomien og for å tiltrekke utenlandske investorer gikk Witte inn for en viss innskrenkning av autokratiet.

Witte ble i 1903 forfremmet til den relativt maktløse posten som ordfører for det russiske ministerråd, en post han holdt til 1905. I et forsøk på å holde i gang moderniseringen av den russiske økonomien lot Witte sammenkalle Den spesielle konferanse om jordbrukets behov. Denne konferanse skulle forberede anbefalinger for fremtidige reformer og skaffe til veie de fakta som trengtes for å berettige disse. Trass i hans anstrengelser ble ikke bøndenes situasjon forbedret, og misnøyen blant dem bare vokste.

Innvirkning på russisk politikk[rediger | rediger kilde]

Witte rykket tilbake til forgrunnen 1905 da han ble kalt av tsaren for å forhandle frem en slutt på den russisk-japanske krig. Han reiste med friherre Roman Rosen til USA, der fredssamtalene ble holdt, og forhandlet med stor dyktighet på Russlands vegne. Til tross for at landet tapte stort på slagmarken (for eksempel Slaget ved Tsushima), var Russlands tap ved fredsavdelen ytterst små.

Etter denne fremgang vendte Witte tilbake til den besluttende del av regjeringen for å hjelpe til ved uorolighetene som fulgte etter krigen og den blodige søndagen. Han ble ordfører for det nyopprettede ministerrådet, en post som nærmest tilsvarer statsminister, i 1905. Under den russiske revolusjon i 1905 gikk Witte inn for dannelsen av et valgt parlament, omdannelsen av eneveldet til et konstitusjonelt monarki, og etableringen av visse grunnleggende rettigheter som skulle baseres på Oktobermanifestet. Mange av hans reformer ble gjennomført, men det strakk ikke til for å stoppe urolighetene. Dette, sammen med den overveldende seieren for de sosialistiske partiene i det første dumavalget, tvang Witte til å tre tilbake fra hans ordførerpost i ministerrådet.

Witte fortsatte å være aktiv innen politikken som medlem av riksrådet, men han fikk aldri mer en administrativ rolle i regjeringen. Like før utbruddet av første verdenskrig virket han for at Russland skulle holde seg utenfor konflikten. Hans advarsel om at Europa ville gå mot katastrofe dersom Russland gikk med, gikk upåaktet hen.

Han døde ikke lenge etter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Francis W. Wcislo: Tales of Imperial Russia: The Life and Times of Sergei Witte, 1849-1915. Oxford University Press, 2011. ISBN 978-0-19-954356-4
  • Sidney Harcave: Count Sergei Witte and the twilight of imperial Russia. A Biography. Sharpe, Armonk (N.Y.) o. a. 2004, ISBN 0-7656-1422-7
  • Wladimir von Korostowetz: Graf Witte, der Steuermann in der Not. Brückenverlag, Berlin 1929.
  • Theodore H. von Laue: Sergei Witte and the industrialization of Russia. Columbia University Press, New York o. a. 1963.
  • Howard D. Mehlinger & John M. Thompson: Count Witte and the Tsarist government in the 1905 revolution. Indiana University Press, Bloomington (Ind.) o. a. 1972, ISBN 0-253-31470-4
  • Paul Petrowitsch Sibiriaseff: Staatsmann Witte. Ein Blick in die Geheimnisse der russischen Finanzpolitik. Berlin 1904.
  • Philipp Franz Bresnitz von Sydacoff: Intimes aus dem Reiche Nikolaus II. Graf Witte im Lichte der Wahrheit. Band V. Verlag B. Elischer, Leipzig 1907.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sergei Witte – bilder, video eller lyd