Nikolaj Bukharin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Bukharin

Nikolaj Ivanovitsj Bukharin (født 27. septemberjul./ 9. oktober 1888greg., død 15. mars 1938) var en russisk kommunist og revolusjonsleder som av Lenin ble omtalt som «partiets yndling». Han sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1906, der han assosierte seg med bolsjevikene. Allerede i 1908 var han blitt medlem av ledelsen i Moskva-partiet. Etter et opphold i fengsel for politisk virksomhet ble Bukharin i 1911 forvist til Sibir, hvor han kort tid etter rømte fra og dro i eksil.

I løpet av sin eksilperiode etablerte han en posisjon som bolsjevikenes kanskje fremste teoretiker ved siden av Lenin. Under 1. verdenskrig befant han seg i Sveits, USA, Canada, Sverige og Norge, der han samarbeidet nært med venstrefløyen i Arbeiderpartiet. På denne tiden skrev han Imperialisme og verdensøkonomi, et verk som, på tross av enkelte uenigheter, inspirerte Lenin da sistnevnte skrev sitt kanskje mest kjente verk Imperialismen - kapitalismens høyeste stadium.

Etter februarrevolusjonen dro han tilbake til Russland og ble medlem av Moska-sovjetets eksekutivkomite. I 1918 ble han redaktør for partiavisa Pravda, et verv han, med enkelte avbrudd, formelt besatt frem til 1929. I de første årene etter revolusjonen hadde han også avsvaret for partiets propaganda- og skoleringsarbeid. Det var i denne egenskapen han skrev bøkene Dialektisk materialisme og Kommunismens ABC (sammen med Jevgenij Preobrasjenskij), hvorav særlig førstnevnte skulle få stor utbredelse blant partimedlemmer i medlemspartiene i Komintern gjennom 1920-tallet.

Under striden om freden i Brest-Litovsk hadde Bukharin gått mot denne og dermed sluttet seg til partiets venstrefløy. Da Lenin i 1921 imidlertid tok initiativ til NEP-politikken forlot Bukharin sine gamle allierte og sluttet seg til flertallslinja i partiet. I 1924, etter Lenins død, overtok Bukharin dennes plass i eksekutivkomiteen i partiet, og var av mange sett på som en vel så sannsynlig etterfølger etter Lenin som Stalin eller Trotskij som i ettertid har blitt sett på som de fremste rivalene. Han tok først parti for Stalin da han sammen med Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev mot Trotskij, og siden da Stalin vendte seg mot sine to andre tidligere allierte.

Bukharin hadde også en høy stjerne blant kommunister internasjonalt. Selv om han opprinnelig hadde gått mot opprettelsen av Komintern, ble han raskt en av dens ledere. Hans kjennskap til Norge og norsk språk gjorde at han ble Kominterns utsending til Det norske Arbeiderpartis februarlandsmøte i 1923. I 1926 ble han formann for Komintern, et verv han hadde til 1929.

På midten av 1920-tallet var spørsmålet om produktiviteten høyt oppe på dagsorden. Her sto to linjer mot hverandre. På den ene siden sto venstrefløyen hvis fremste teoretiske eksponent var Bukharins tidligere gode venn Peobrasjenskij. Denne fløyen, som etter hvert fikk tilslutning fra Trotskij, Sinovjev og Kamenev, mente at den sosialistiske staten, i likhet med kapitalistiske stater, måtte gjennomføre en opprinnelig akkumulasjon. I praksis betydde dette å påføre den store bondebefolkningen større byrder og skatter for å fremtvinge en modernisering, tanker som senere fikk gjennomslag i Stalins tvangskollektiviseringspolitikk. Bukharin og partiflertallet gikk mot dette ut fra et ønske om å bygge en allianse med bøndene. Det var Bukharins linje som vant gjennom på partikongressen i 1926.

Det ble imidlertid klart at produksjonsmålene ikke ble nådd. Derfor ble, til tross for partiets vedtak, venstrefløyens politikk i stor grad partiets politikk. Også Stalin, og etter hvert flertallet, skulle etter hvert slutte seg til det som tidligere var venstrefløyens linje. På partikongressen i 1928 havnet dermed Bukharins synspunkter i mindretall, og Bukharin representerte, sammen med Mikhail Tomskij og Aleksej Rykov det som nå var blitt høyrefløyen i partiledelsen. I 1929 ble disse først fratatt alle sine verv før de ble ekskludert fra partiet.

Bukharin ble tatt til nåde igjen året etter, etter å ha øvd omfattende selvkritikk. Han tok snart over ledelsen for Det sovjetiske vitenskapsakademi, som på denne tiden, før Lysenko-affæren, var høyt ansett i internasjonale naturvitenskapelige kretser. I 1934 overtok han som redaktør for avisa Izvestia, og i 1935 var han involvert i arbeidet for å skrive Sovjetunionens nye grunnlov. I 1936 deltok han på anklagernes side i Moskvaprosessene, men opplevde selv å bli arrestert året etter. I 1938 ble han stilt for retten, anklaget for landsforræderi og konspirasjon, dømt og henrettet.

Bukharin ble rehabilitert i 1988 av Mikhail Gorbatsjov, en hendelse som ble opplevd av Bukharins enke, den betydelig yngre Anna Larina Bukharina, som døde i 1996. Etter Sovjetunionens fall ble en rekke skrifter Bukharin hadde forfattet mens han satt fengslet funnet. Disse, et skrift om sosialistisk kultur, en diktsamling, en kvasi-selvbiografisk roman, et skrift om materialistisk filosofi, er alle utgitt på russisk. De to sistnevnte er også utgitt på engelsk. De filosofiske notatbøkene blir av blant andre John Bellamy Foster sett på som et glimrende eksempel på hvordan marxismen også er en økologisk teori.