LD50
I toksikologi er LD50 eller semidødelig dose en indikator på hvor mye som angir en dødelig dose for 50% av testsubjektene. Det kommer av den engelske termen «lethal dose», som betyr dødelig dose.
Testen ble funnet opp av J.W. Trevan i 1927. I dyreforsøkstudier er den dosen som dreper halve testpopulasjonen referert til som LD50, eller «Lethal Dose, 50 %».
For medikamenter i vanlig bruk hos mennesker er det i Felleskatalogen oppgitt LD50 for substansen. For barn oppgis ofte dosen i antall milligram substans pr. kilo kroppsvekt.
Siden det kan kreves forskjellig medikamentmengde for å være dødelig avhengig av hvilken måte medikamentet er gitt på, kan det oppgis LD50 ved:
- svelging, (per os),
- plassert i endetarmen (rektalt)
- satt i hud, (i.c. / intra cutant / inne i huden),
- satt i fettvev, (s.c. / sub cutant / under huden),
- satt i muskelvev, (im. / intramuskulært),
- satt i blodet i vene, ( iv. / intravenøst),
- tilført utenpå hud, (cutant)
For endel medikamenter er det liten forskjell mellom LD50 og medikamentmengde som er nødvendig for å få ønsket effekt. Dette gjelder endel cellegifter for kreftbehandling der det gis mest mulig medikament for å drepe kreftceller og opp mot en dose som nesten er tilstrekkelig for å ta livet av pasienten. Det kan også gis medikamentmengder som er dødelige, men som nøytraliseres av et annet medikament (motgift) før døden inntrer.
Denne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
