Cuthbert av Lindisfarne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Cuthbert av Lindisfarne
abbed og biskop
St. Cuthbert av Lindisfarne
Født ca. 634
North­umbria, England
Død 20. mars 687
Inner Farne
Saligkåret -
Helligkåret Kort tid etter sin død
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 20. mars
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Northumbria, hyrder, sjøfolk
I kunsten Abbed eller biskop, med St. Oswalds hode, oter eller ærfugl

Cuthbert av Lindisfarne (født ca. 634, død 20. mars 687) var en angelsaksisk munk og biskop fra Northumbria i dagens England. Han ble etter sin død regnet som helgen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Cuthbert skal ha vært fra en velstående familie i Lauderdale, Northumbria. Fra irsk side har det mange ganger vært hevdet at han var fra Irland, men det er ingen støtte for dette i kildene, og navnet er saksisk og ikke keltisk.

Hovedkilden for kunnskap om Cuthbert er Beda den ærverdige, som forteller at han vokste opp som foreldreløs og ble oppdratt av en fostermor, enken Kenswith. Som gutt og ung mann gjetet han sauer i åsene nær hjemmet, og i august 651 skal han ha fått en visjon fra engler om at den hellige Aidan hadde dødd samme kveld i Bamburgh. Dette fikk ham til å innse at han hadde et kall til klosterlivet. Ifølge en versjon av historien ble han innen han kom til klosteret i Melrose innkalt for å kjempe mot en hær fra Mercia, for han skal ha kommet til hest bevæpnet med lanse da han banket på klosterporten.

Han ble munk i Melrose under da St. Eata var abbed. Prioren, St. Boswell underviste ham om Bibelen og klosterlivet. I 660 ga Alfrid, en sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripon, og Eata og Cuthbert var blant de som flyttet dit i 661. Men Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk tradisjon, mens munkene på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose.

Omkring samme år døde Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som prior. Han ble så flere ganger sendt på misjonsreiser til området mellom Berwick og Galloway for å betjene de få kristne som fantes der og om mulig omvende andre. På grunn av en sykdom som herjet i området hadde mange begynt å sverge til den gamle religionen igjen, og Cuthbert måtte ta tak i dette. En by i området, Kirkcudbright («Cuthberts kirke») er oppkalt etter ham. Også andre steder er oppkalt etter Cuthberth: Cotherstone i North Yorkshire og Cubert i Cornwall.

Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å følge romerske tradisjon i kirken, blant annet for utregning av datoen for påsken. St. Colman av Lindisfarne trakk seg som biskop i protest mot dette, og sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske dro han tilbake til Irland. Eata ble da utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, og i 664 utnevnte han Cuthbert til prior i klosteret der. Cuthbert støttet nå innføringen av den romerske tradisjon, og bidro sterkt til å fremme denne saken i Northumbria og Durham.

Egentlig ønsket han helst å være eneboer, og han bodde en tid alene på en liten øy, nå kalt St Cuthbert's Isle, rett ved Lindisfarne. I 676 trakk han seg fra priorembetet, og flyttet til øya Inner Farne, hvor St. Aidan tidligere hadde levd.

Han likte ikke å reise fra øya, men forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. I 684 ble han av kongen og erkebiskop Theodor av Canterbury valgt til biskop av Hexham. Cuthbert ville ikke forate eneboerlivet, men kongen kom personlig til ham og klarte å overtale ham. Påskedag 685 ble han bispeviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne.

Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i 686, og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken. Etter å ha mottatt sakramentene sovnet han stille inn 20. mars 687.

Helgen[rediger | rediger kilde]

Cuthbert ble allerede mens han levde regnet som en helgen, og det ble fortalt at han utførte flere miraker. Elleve år etter begravelsen på Lindisfarne ble hans legeme tatt opp, og det skal ha vært like friskt som da han døde. Dette bidro til å styrke hans helgenkult.

Etter at Lindisfarne ble ødelagt av vikinger i 875 ble han relikvier flyttet, og flere munker reiste rundt i Nord-England for å finne et trygt sted for dem. De lå flere steder før de kom til de endelige hvilestedet, Durham. De kom dit i 955, og i 999 ble en saksisk kirke bygget over graven, og relikviene ble flyttet opp i et helgenskrin i kirken. Det ble hevdet at det skjedde mange mirakler der, og han ble derfor raskt Nord-Englands mest populære helgen.

Durham ble et bispesete i 1083, og ti år senere startet byggingen av Durhamkatedralen. I 1104 ble Cuthberts relikvier overført dit. Helgenskrinet ble ødelagt under reformasjonen, og hans jordiske levninger ble gravlagt. I 1828 ble de funnet igjen, sammen med flere andre relikvier som hans messeklær, et bærbart alter og et pektoralkors. Ektheten av relikviene er allment akseptert, men det finnes en tradisjon som sier at han er gravlagt et annet sted i katedralen, som bare er kjent av tre medlemmer av Benediktinerordenen.

Hans minnedag feires 20. mars, og en translasjonsfest 4. september.

I kunsten vises han gjerne som abbed eller biskop, ofte bærende på St. Oswalds hode, som ble gravlagt sammen med ham. Han blir også vist med otre eller ærfugler ved sine føtter; disse hadde han stor omsorg for på Inner Farne, som nå er et fuglereservat.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 St. Eata 
Biskop av Northumbria
(685687)
Etterfølger:
 St. Eadbert