Durrow-boken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Begynnelsen på Markusevangeliet i Durrow-boken.

Durrow-boken er et irsk illuminert manuskript med evangelier fra 600-tallet. Den ble antagelig skrevet en gang mellom 650 og 700, men hvor den ble produsert er noe uklart. Det kan ha skjedd enten i IrlandDurrow-klosteret i nærheten av Durrow i grevskapet Offaly, eller i Northumbria i nordlige England hvor klostrene på Lindisfarne eller Durham er sannsynlige kandidater. Faktisk er det også en mulighet for at den ble produsert på Iona-klosteret på øya Iona i skotske Indre Hebridene. Opphavet har blitt omfattende diskutert blant forskere i mange tiår uten at det har kommet til en enighet eller avklaring.[1] Manuskriptet blir i dag oppbevart ved biblioteket Trinity College i Dublin hvor det er katalogisert som MS A. 4. 5. (57).

Dette er den eldste komplette illuminerte evangeliebok preget av irsk middelalderkunst, og er eksempelvis over et århundre eldre enn Kellsboken. Manuskriptet inneholder evangeliene for Matteus, Markus, Lukas, og Johannes, foruten flere tekststykker av innledende art og canones Eusebiani, eusebianske kanontabeller. Sidene måler 245 x 145 mm og det er 248 pergamentark til sammen. Manuskriptet inneholder et stort antall illuminasjoner foruten seks bevarte teppesider, en miniatyr som dekker en fullside bestående av symbolene til de fire nevnte evangelistene, fire miniatyrsider som hver inneholder et enkelt evangelistsymbol, og seks sider med betydelig dekorerte initialer og tekst. Teksten er skrevet med store bokstaver i en insularskrift, det middelalderske skrifttegnsystem som ble skapt på Irland og som deretter ble spredt til England og kontinentet av keltiske kristne misjonærer.

Størrelsen på sidene har blitt redusert på grunn av senere innbinder, og de fleste sidene er i dag enkeltstående når innbindingen trekkes fra hvor de fleste opprinnelig hadde vært i «bifolia», eller i brettet par. Det er åpenbart at en del sider har blitt satt inn på gale steder. Betydningen av dette er at det er uklart om det noen gang var opprinnelig en syvende teppeside. En sådan side var et trekk ved illuminerte manuskripter og besto av en heldekkende dekorert ark uten tekst, gjerne bestående av geometriske figurer som innledning til en av de fire evangeliene. Evangeliet etter Matteus har ikke en slik side, men ganske uvanlig var det var en som den siste siden i boken. Kanskje var det kun seks slike sider fra begynnelsen av: en ved begynnelsen av boken med et kors, en på motsatt side av neste side med fire symboler, og på motsatt av hvert enkelt symbol ved begynnelsen av hvert evangelium.[2] Ellers er det opprinnelige programmet med illuminasjoner tilsynelatende blitt fullført, noe som også er sjeldent for manuskripter av denne alderen.

I utviklingen til de insulære evangeliebøker har Durrow-boken fulgt opplegget til den nå fragmentariske northumbrianske evangelieboken som i dag oppbevares i biblioteket i Durhamkatedralen (A. II. 10), men den går forut Lindisfarne-evangeliene som først ble påbegynt en gang rundt år 700.

Illuminasjonene[rediger | rediger kilde]

Teppeside med sammenflettete dyremotiver.

Illuminasjonene (kunstneriske dekorasjoner og illustrasjoner av håndskrevne tekster) i boken viser særskilt variert opprinnelse til hva som kalles insulær kunststil, og har vært fokus for betydelig kunsthistorisk diskusjon. Det er åpenbart at kunstneren ikke var vant til å lage tegninger som representerte den menneskelige form, og hans viktigste forsøk, menneskesymbolet for Matteus har blitt beskrevet som «walking buckle», «gående spenne».[3] Med unntak av angelsaksisk metallarbeid, og koptiske og syriske manuskriptillustrasjoner, har figuren i de flatene av geometriske emaljer på hans bukser blitt sammenlignet med en norrøn spenne som er funnet i Norge.[4] Kunstneren har åpenbart vært mer vant til å avbilde dyr, og disse har et nært slektskap med de kontinentale ørnefibulae for ørnen, piktiske steinmonumenter og angelsaksiske metallarbeider for «skulderspiralene» på løven og oksen.

Kunsthistoriske analyser fra ulike forskere har ført til motstridende oppfatninger av de geometriske mønstrene og teppesidene. Flettverket, som på Durham-fragmentet, er hovedsakelig sammenlignet med Lindisfarne-boken, men det ekstreme detaljnivået som er funnet i senere insulære bøker begynner her i de keltiske spiralene og andre krumlinjete dekorasjoner som er benyttet i initialene og i teppesidenes seksjonene. Siden som er illustrert til venstre har flettemønster med dyr rundt om på sidene og disse minner åpenbart om mønstre som karakteriseres som «dyrestil II» fra germansk folkevandringstid, slik som det er funnet på de angelsaksiske smykkene i Sutton Hoo-graven. Men den runde flaten i midten, dog ikke så nøyaktig utført som i andre delene av boken, synes å ha spor fra keltiske kilder, skjønt de tre hvite sirklene på kanten igjen minner om germanske metallarbeid i emalje eller lignende teknikker.

Durrow-boken er uvanlig ved at den ikke benytter det tradisjonelle skjemaet for henvise symboler til evangelistene. Hver evangeliene begynner med evangelistens symbol – en mann for Matteus, en ørn for Markus (ikke den løve som tradisjonelt benyttes), en kalv for Lukas og en løve for Johannes (ikke ørnen som tradisjonelt benyttes). Hvert evangelistsymbol, unntatt mannen for Matteus, er fulgt av en teppeside, og deretter fulgt av initialsiden. Den manglende teppesiden er antatt å ha eksistert. Den første muligheten er den har gått tapt, og den andre at den faktisk er folio 3, som består av snirklete, abstrakte dekorasjoner.

Den første bokstaven i teksten er forstørret og dekorert, med de påfølgende bokstavene omgitt av prikker. Parallelt med metallarbeidet kan det nevnes at i den rektangulære kroppen til sankt Matteus, som ser ut som en millefioridekorasjon (italiensk for «tusen blomster»), og i detaljene på teppesidene.

Det er en form for plass i formgivningen av alle sidene manuskriptet. Åpne pergamentsider balanserer intenst mot dekorative områder. Dyreflettverk av meget høy kvalitet opptrer på folio 192v. Andre motiver er spiraler, triskeler, pyntefletter og runde knuter på teppesidene og kanter rundt de fire evangelistene.

Bøkenes rekkefølge er som følgende: Matteus, Johannes, Lukas, og Markus.

Galleri av evangelistenes symboler[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Durrow-bokens kolofonside, folio 9r, inneholder et slettet område som er overskrevet av en tekst som i henhold til en tolkning er henviser til at den er gjort av «Colum» som skriver av boken, og hvor han sier at han gjorde den på tolv dager. Dette henviser antagelig til troen på at det var Colum Cille, det vil si den hellige Columba av Iona, hadde gjort boken. Tolv dager er en tid som er fullt mulig for en dyktig skriver å gjøre ett av evangeliene ferdig, men ikke alle fire, og absolutt ikke ved å inkludere inn alle dekorasjonene.[5]

Durrow-boken har det tidligste kjente cumdach, eller en dekorert relikviekiste av metall, som muligens også var en irsk oppfinnelse. Det ble gjort for å huse og beskytte boken på befaling av den irske kongen Flann Sinna (879-916) på det tidspunkt da boken ble antatt å være relikvie etter nettopp Colum Cille. Relikvieskrinet gikk tapt på 1600-tallet, men dens framtoning, inkludert en inskripsjon som oppga kongens beskyttelse, er nedtegnet på et notat fra 1677, i dag bundet inn boken som folio IIv, skjønt andre inskripsjoner er ikke blitt skrevet av. Straks manuskriptet ble lagt i relikvieskrinet ble det antagelig sjelden eller noen gang benyttet som en bok.[6]

1500-tallet da Durrow-klosteret ble oppløst, havnet boken i privat eie. Den ble lånt og studert av James Ussher, antagelig da han var biskop av Meath i tiden 16211623. Boken klarte å overleve denne perioden til tross for minst en seksjon av den ble senket ned i vann av en bonde som hadde til hensikt å framstille «hellig vann» for å kurere sine kuer. En gang i tiden mellom 1661 til 1682 ble den gitt til biblioteket ved Trinity College sammen med Kellsboken av Henry Jones da denne var biskop av Meath. Det var på denne tiden at relikvieskrinet for boken og dens omslag gikk tapt under okkupasjonen av soldater i 1689.[7]

Den irske pengeseddelen på fem pund i serie B inneholder et bilde fra boken.

Galleri av teppesidene

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meehan, 17-22, synes å foretrekke Irland; Wilson, 33-36, favoriserer Northumbria. Begge diskuterer oppfatningene til andre forskere.
  2. ^ Meehan, 30-38
  3. ^ Walker, 34, siterer en annen forfatter uten å oppgi dennes navn.
  4. ^ Meehan, 53 & illustrasjon 35
  5. ^ Meehan, 26-28, 82
  6. ^ Meehan, 13
  7. ^ Meehan, 13-16

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Calkins, Robert G. (1983): Illuminated Books of the Middle Ages. Ithaca, New York: Cornell University Press.
  • De Hamel, Christopher (1986): A History of Illuminated Manuscripts. Boston: David R. Godine.
  • Meehan, Bernard (1996): The Book of Durrow: A Medieval Masterpiece at Trinity College Dublin, Town House, Dublin, ISBN 1570980535
  • Nordenfalk, Carl (1977): Celtic and Anglo-Saxon Painting: Book illumination in the British Isles 600-800. Chatto & Windus, London (New York: George Braziller).
  • Wilson, David M. (1984): Anglo-Saxon Art: From The Seventh Century To The Norman Conquest, Thames and Hudson (amerikansk utg. ved Overlook Press).
  • Walther, Ingo F. & Wolf, Norbert (2005): Codices Illustres: The world's most famous illuminated manuscripts, 400 to 1600. Köln, Taschen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Durrow-boken – bilder, video eller lyd
  • Durrow-boken, artikkel i Universitet i North Carolinas katalog