Håkon Håkonsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Håkon IV)
Gå til: navigasjon, søk
For boka av Oluf Vilhelm Falck-Ytter, se Håkon Håkonsen.
Håkon IV
Konge av Norge
Håkon Håkonsson
Navn: Håkon Håkonsson
Regjeringstid: 12171263
Født: 1204
Død: 17. desember 1263, Orknøyene
Foreldre: Håkon Sverresson og
Inga fra Varteig
Ektefelle‍(r): Margrete Skulesdatter
Barn: Med frilla Kanga Unge:


Med kona Margrete Skulesdatter:

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i manuskriptet Flateyjarbok fra 13871394.

Håkon IV Håkonsson var konge av Norge i perioden 12171263.

Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, født i 1204Folkenborg i Eidsberg. Han ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsson, som ble drept i 1240. I 1247 ble Håkon kronet av kardinal Vilhelm av Sabina i Bjørgvin.

I hans regjeringstid ble Island og Grønland lagt under den norske kronen. Han styrket de diplomatiske båndene til andre land, bl.a. ved å gifte bort datteren Kristina til den kastillianske kongens bror i 1258. Kongen var foreslått av paven som tysk-romersk keiser (ca. 1250).

Håkon sendte også sendemenn til sultanen av Tunis (1262). I 1263 mobiliserte han en stor leidangsflåte for å forsvare Hebridene etter at den skotske kongen hadde gjort krav på disse en tid. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene. Der døde Håkon den 17. desember i 1263.[1]

Bakgrunn og barndom[rediger | rediger kilde]

Maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869 viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som frakter den vesle Håkon Håkonsson, kongssønnen, til Nidaros i 1206.

Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold. Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresson som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Håkon Sverresson var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.

Dette var under den såkalte borgerkrigstiden i Norge, en periode med ufred og rivalisering om kongemakta som varte fra om lag 1130 til 1240. I denne tiden foregikk det mange ulike strider av ulikt omfang og styrke. Uklarhetene i de norske tronfølgelovene gjorde at det var flere som gjorde krav på kongsnavn, forskjellige aristokratiske parti rivaliserte med hverandre og det var også en maktkamp mellom kirken og kongen. Etter en tid var det to «partier» som sto mot hverandre, birkebeinerne og baglerne, og disse hadde hver sitt kongsemne som hadde varierende grader av anerkjennelse. Håkon Sverreson hadde etterfulgt kong Sverre som leder for birkebeinerne etter dennes død våren 1202. Samme år ble han hyllet som konge på Øyratinget, og da baglerkongen Inge Magnusson ble drept på Helgøya høsten samme år, så forholdene lyse ut for Håkon Sverreson. Han klarte å oppnå forlik med biskopene som hadde vært i eksil, og oppnådde at Norge ble løst fra interdiktet som kirken hadde satt landet i i kong Sverres tid. Håkon Sverresson døde imidlertid etter mindre enn to år som konge, ugift og uten noen klar arving. Dermed startet en ny oppstand fra baglerne som førte til en todeling av landet, med et «baglerkongedømme» rundt Oslofjorden og på Østlandet og et «birkebeinerkongedømme» på Vestlandet og i Trøndelag.

Håkon Håkonsson ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten. Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer. Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Tidlig regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonsson kom slik til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros og kong Inge Bårdsson, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn. Da Inge døde i 1217 ble Håkon valgt til konge foran Inges halvbror, jarlen Skule Bårdsson, som også gjorde krav på tronen. I forbindelse med striden rundt kongevalget måtte mora Inga gjennom jernbyrd for å bevise at Håkon virkelig var Håkon Sverressons sønn. Dette skjedde i Bergen i 1218. Kirken var i utgangspunktet negativ til Håkon som konge, dette ble delvis begrunnet med at han var uekte barn.

I 1217 døde også Filippus Simonsson, den siste baglerkongen. Skule Bårdsson handlet raskt og tilbød som birkebeinernes jarl forsoning med baglerne under Håkon som konge. Baglerne godtok i hovedsak dette, og Norge ble igjen samlet under én konge. Men noen av baglernes anførere følte de kom dårlig ut av forliket, og reiste en ny opprørsflokk. Denne gangen fremmet de Sigurd Ribbung som kongsemne. Sigurd var sønn av Erling Steinvegg og sønnesønn av Magnus Erlingsson, og opprørsflokken hans ble kalt Ribbunger. Ribbungenes opprør spredte seg aldri utover Østlandsområdet, og Sigurd gikk etterhvert med på å overgi seg til Skule.

I 1223 ble det holdt et riksmøte mellom alle biskoper, jarler og lendmenn og andre av rikets framstående menn. Dette møtet skulle en gang for alle avgjøre om Håkon var rett konge eller ikke. I tillegg til Skule Bårdsson gjorde også kong Inges uekte sønn Guttorm Ingesson, Inges nevø Knut Håkonsson og Sigurd Ribbung krav på tronen. Nå hadde kirken stillt seg på Håkons side, og dette ble avgjørende for at Håkon fikk støtte også på rådsmøtet. Trass i at erkebiskopen hadde stadfestet Håkons rett til tronen ble han ikke kronet før i 1247. Sigurd rømte, og fortsatte opprøret sitt til han døde i 1226. Knut Håkonsson videreførte ribbungenes sak fram til de ble endelig slått i 1227.

I starten av Håkons regjeringstid var det Skule som hadde mye av den virkelige makten. Da Håkon ble konge, ble det samtidig bestemt at Skule skulle regjere direkte over en tredel av riket som jarl. I førstningen var denne tredjeparten Oslofjord-området, men fra 1223 fikk Skule Trøndelag som sin part og regjerte fra Nidaros. Etterhvert som Håkon ble voksen tok han i større grad over riksstyringen selv, noe som førte til konflikter med Skule. Som et forsøk på forsoning mellom de to ble Håkon i 1225 gift med Skules datter Margrete Skulesdatter (Margrét Skúladóttir). Forholdet mellom Håkon og Skule var likevel anstrengt.

I 1237 fikk Skule tittel som hertug, som den første i Norge. På samme tid ble det ordnet slik at han ikke lenger skulle styre Trøndelag som sin tredjepart av riket, men ha en tredjedel av alle syssel i landet. På denne måten hadde han ikke lenger ett geografisk samlet maktområde, og dette har blitt tolket som at stillingen hans var svekket.

I 1239 tok Skule selv kongsnavn på Øretinget, og gikk til åpen krig mot Håkon. Håkon fikk nå utnevnt sin sønn Håkon som samkonge, noe han formelt sett var fra 1240 til sin død i 1257. Skule prøvde å få Knut Håkonsson med seg, men Knut valgte Håkons side og ble oppnevnt til Håkons jarl. I 1240 seiret Håkon over Skule i slaget i Oslo, og senere det samme året ble Skule drept i Nidaros. Etter dette var det ikke lenger noen som kunne true Håkons maktposisjon i Norge, og Skules opprør blir regnet som slutten på borgerkrigstiden i Norge. Som en konsekvens av striden mellom Håkon og Skule ble Snorre Sturlason, som hadde støttet Skule, drept av en av Håkons menn på Island.

Senere regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Fra 1240 var Håkons regjeringstid preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet. Dette var starten på det som har blitt omtalt som Norges gullalder som kongedømme i middelalderen. I 1247 oppnådde Håkon endelig å bli anerkjent av paven som norsk konge. Paven sendte kardinalen Vilhelm av Sabina (Wilhelm) til Norge og Sverige for å konsolidere den katolske kirken i Norden, og Vilhelm kronet Håkon i Kristkirken i Bergen i 1247.

Etter å ha oppnådd fred innenlands førte Håkon en aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk. Etter uoverensstemmelser med Danmark kalte Håkon i 1256 ut leidangen og reiste på hærferd til det danske området Halland. I 1261 gikk grønlendingene med på å gi seg inn under kongen av Norge, og i 1262 gjorde Island det samme, noe som i lang tid hadde vært et mål for Håkon. Norgesveldet hadde nå den største geografiske utstrekningen noen gang. I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander III. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra. En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget. En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.

Håkon ble først gravlagt i St. MagnuskatedralenOrknøyene.

Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17. desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Da våren kom ble kroppen hans ført tilbake til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken på Holmen i Bergen. Denne kirken ble revet i 1531. Stedet der den sto, på det som i dag er Bergenhus festning, er i dag avmerket med en minnestein.

På dødsleiet bekreftet Håkon at han bare visste om en sønn som hadde overlevd ham, Magnus. Magnus ble konge etter ham.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Håkonshallen i Bergen er et av de bevarte byggene fra Norges gullalder under Håkon Håkonsson.

Norske historikere har hatt svært ulike syn på Håkon Håkonssons regjeringstid. På 1800-tallet, da nasjonsbygging var et viktig mål for historikerne, ble Håkon sett som den mektige kongen som avsluttet borgerkrigene, og regjerte over det største norske riket noensinne. P.A. Munch er representativ for dette synet. Tidlig på 1900-tallet kom en reaksjon mot dette synet. Håkon ble nå betraktet som en uviktig og gjennomsnittlig mann, som tilfeldigvis var konge da det var gode tider for det norske kongedømmet. Dette var først og fremst synet til enkelte historikere, som med sin historiske materialisme gjerne toner ned betydningen til enkeltpersoner i forhold til større historiske og økonomiske prosesser. Halvdan Koht var typisk for dette synet. Koht, og mange andre historikere, vurderte dessuten Håkon opp mot Skule Bårdsson, og valgte side i denne 700 år gamle konflikten. Håkon har også blitt sammenlignet med sin farfar, kong Sverre, og mange mener at han ikke var en like dynamisk og karismatisk leder som Sverre var. I nyere tid har Sverre Bagge pekt på at det meste av det vi vet om både Håkon og Sverre kommer fra sagaene deres, som er å betrakte som offisielle biografier. Derfor vet vi ikke mer om deres karakter og personlighet enn det forfatterne av sagaene har valgt å fortelle. Dette kommer igjen an på hva som har vært forfatternes mål med sagaene. En sammenligning mellom Sverre og Håkon blir derfor lite meningsfylt.

Det som er klart er at Håkon ble født inn i et samfunn som var herjet av krig, væpnete bander og krigsherrer, og døde som den uomstridte herskeren over et stort og internasjonalt respektert kongedømme, der kongemakten helt klart hadde blitt styrket. Håkon mottok sendemenn og utvekslet gaver med herskere så langt borte som Tunis, Novgorod og Castilla. Ved hoffet hans ble høvisk ridder-litteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger oversatt til norrønt språk. Han sto for flere større byggeprosjekter i stein, noe som var kostbart i Norge på denne tiden. Han fikk blant annet bygget Håkonshallen i kongsgården på Holmen i Bergen. Håkon sto også for større lovarbeider, blant annet ble blodhevn forbudt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hovedkilden vår til kunnskap om Håkon er Hákonar saga Hákonarsonar (Håkon Håkonssons saga), som ble skrevet i 1260-åra, bare få år etter Håkons død. Sagaen ble bestilt av sønnen hans, Magnus Lagabøte, og ble skrevet av den islandske sagaskriveren og høvdingen Sturla Þórðarson, en nevø av Snorre Sturlason.

Uenighetene mellom Håkon og svigerfaren Skule skildres litterært i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne, fra 1863.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen er i hovedsak opprettet som en oversettelse av en artikkel fra vårt søsterprosjekt på nynorsk. Følgende kilder er oppgitt for denne artikkelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det er uklart hvorvidt Håkon døde 16. desember eller 17. desember


Forgjenger:
 Inge Bårdsson 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Magnus Lagabøte 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Håkon Håkonsson – stamtavle i tre generasjoner
Håkon Håkonsson Far:
Håkon III Sverresson
Farfar:
Sverre Sigurdsson
Farfars far:
(?)
Farfars mor:
Gunnhild
Farmor:
Astrid Roesdatter
Farmors far:
Roe
Farmors mor:
(?)
Mor:
Inga med slekt fra Varteig
Morfar:
Inge?
Morfars far:
(?)
Morfars mor:
(?)
Mormor:
(?)
Mormors far:
(?)
Mormors mor:
(?)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Håkon Håkonsson – originaltekster av og om forfatteren