Kongs-Emnerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kongs-Emnerne er et drama av Henrik Ibsen utgitt i Chrisitania 31. oktober 1863. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 19. januar 1864.

Stykket skildrer konflikten mellom kong Håkon IV Håkonsson og hans svigerfar Hertug Skule.

Innhold 1 Rollene 2 Handlingen 3 Visningshistorie 4 Adventus regis 5 Trivia 6 Litteratur

[rediger] Rollene

[rediger] Handlingen

Boken starter med at Håkon IV, Hertug Skule, med flere er samlet for å se at det blir båret jernbyrd for Håkon IV. denne blir fullbyrdet vellykket, og Håkon IV blir konge i landet. Skule ønsker seg konge makten, men han "vil ikke brenne alle broer", så han reiser seg ikke direkte mot kongen. I det sjulte arbeider Skule for å selv bli konge... Til slutt ender det med at Skules menn angriper Håkons, men Skule taper, og flykter til en kirke. Utenfor samles hans fiender, og etter hvert går han frivillig ut og blir drept der.

[rediger] Visningshistorie

[rediger] Adventus regis

Ritualene i forbindelse med kongens ankomst (adventus regis) er et synlig mål på om herskerens status og verdighet er anerkjent. Nettopp dette er et viktig motiv i Ibsens drama i det renkesmeden bisp Nikolas Arnessøn, som selv fremstilles som kongsemne, forsøker å ramme både Haakons og Skule jarls ambisjoner om å være landets leder. Da Haakon i 1217 tok kongsnavn protesterte erkebispen i Nidaros ved å nekte de geistlige å gjøre prosesjon for ham. I Bergen valgte imidlertid biskopen og byens prestene å ringe med klokker og gå Haakon i møte da han kom.

Først da Haakons mor, Inga fra Varteig, bar jernbyrden for å bevise at han var av kongsætt, måtte også erkebispen bøye av og gi etter. Noen år senere tok også Skule Jarl kongsnavn, men kirkens respons på hans nyervervede verdighet var heller laber. Dermed opplevde hertug Skule at det verken ble ringt for ham eller gjort prosesjon til hans ære. Kun to korbrødre kom ham i møte og leide ham på veien, som var det vanlige uttrykk for ritualisert intimitet mellom kirke og stat.

Mens biskop Nicolas fremstilles som veik, viste Hertug Skule at han var en dyktig administrator, men viljen og lederevnen var det bare kong Haakon som hadde, for i hans sinn fantes det ingen tvil. Allerede før stykket ble publisert var det kjent at dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson hadde stått modell for kong Haakon. Senere har litteraturforskere pekt på trekk ved Ibsen selv både i tvileren hertug Skule og i Jatgeir Skalds diskusjoner omkring sitt livsprosjekt og selve dikterrollen.

[rediger] Trivia

[rediger] Litteratur

Kongs-emnerne