Inga fra Varteig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Birkebeinerne flykter med Ingas sønn, kongsemnet Håkon, til Nidaros i 1206 Maleri av Knud Bergslien fra 1869.

Inga fra Varteig (født omkring 1185, død 1234) var elskerinne eller frille til kong Håkon Sverresson av Norge, fødte sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, og bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne, som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverreson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig i nærheten av Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga som er blitt skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøter. Det er påfallende at svært lite sies om Ingas familie, altså Håkons morsfamilie. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.

Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med et barn som ble konge, Håkon Håkonsson. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde "Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det". Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.

Arvestriden etter kong Håkon Sverresson[rediger | rediger kilde]

Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham.

Med kongens død ble Norge utstabilt igjen, og landet ble delt mellom profesjonelle krigere med baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.

Birkebeinerne fremmet barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av kong Sverre, men denne døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, den dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket og Inga var i en vanskelig situasjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, da hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som, for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte likvideres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

På flukt vinterstid[rediger | rediger kilde]

Juleaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gammel gutten, Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.

Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.

De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»

Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige ski- og sykkelløp.

Ingas sønn blir Norges konge[rediger | rediger kilde]

Lille unge Håkon hos Helge Vasse, fra gammelt stikk.

Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet.

Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet. De krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland.

Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.

Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.

Inga kongsmor[rediger | rediger kilde]

Varteigs kommunevåpen fra 14. desember 1979. Varteigs kommunevåpen inneholder en symbolsk gjengivelse i heraldisk stil av Inga fra Varteig etter jernbyrden.

Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.

Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et rituale hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld. Harald Gille (11301136) beviste på samme måte sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag.

Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Gunnar Reiss-Andersen skrev i 1940 diktet «Jernbyrd» hvor siste vers knytter jernbyrd med nasjonens tunge tak:

Bærer du jernbyrd mitt land?
- Som en kongsmor, din like,
bar dette brennende purpur
for retten til riket.

Utenfor det tidligere kommunehuset i Varteig står en bauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at Henrik Ibsen skrev Kongs-Emnerne.

Ingalåmi, Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig. Arrangementet starter fra Birkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i 1993 hadde 1638 påmeldte. Til Ingalåmi i 2002 meldte det seg over 5000 jenter i alle aldre.

«Ingaleden» er en turmarsj til minne om Ingas flukt til Indre Østfold. Det arrangeres en gang årlig, og går fra Varteig kirke til Folkenborg museum, i alt 33 km.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]