Den venetianske skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
San Marco i kveldslys.
Det store og resonante kirkerommet var en av inspirasjonskildene for den venetianske skoles musikk

Den venetianske skole var en krets renessansekomponister aktive i Venezia i perioden ca. 1550 til 1610 som skapte en musikkbevegelse med stor betydning for den europeiske musikken. De musikalske nyvinningene til disse komponistene definerer sammen med monodien og operaen i Firenze slutten på renessansens musikk og begynnelsen på barokken.

Flamlenderen Adrian Willaert som arbeidet som maestro di cappella i Markuskirken regnes som grunnlegger av skolen. Andre betydelige komponister var Cipriano de Rore, Claudio Merulo, Andrea Gabrieli, Giovanni Gabrieli og Claudio Monteverdi.

Stilistisk kjennetegnes den venetianske skole av kromatikk og en målsetning om å oppnå sterke kontraster i såvel dynamikk som i klangfarge. Bevegelsen var viktig for utviklingen av polyfon korteknikk med blant annet ekkoeffekter og en mektig klang. Skolen utviklet også 5-stemmige madrigaler a cappella med avansert kromatikk som ledet an i utviklingen vekk fra modale musikkformer.

Den venetianske skole bidro til å frigjøre instrumentalmusikken, og Andrea Gabrieli og Claudio Merulo introduserte instrumentale musikkformer som toccata, ricercar, canzona og sonata.

Ved århundreskiftet 1500/1600 hadde de såkalte tyskvenetianerne Jacobus Gallus (også Jacob Handl eller Jacob Handl-Gallus), Michael Praetorius og Hans Leo Hassler stor innflytelse.

Se også[rediger | rediger kilde]